Noen mennesker tar mer plass enn andre. Nå snakker jeg ikke om det fysiske, men om at de fyller ethvert tomrom i en samtale med å sette ord på sine løpende tanker. Jeg blir fascinert av evnen til å produsere slike lange ordstrømmer. Og når to slike sitter ved samme kafebord, blir det aldri noen luke i lyddusjen for den som sitter ved nabobordet.
Jeg lurer på om de kan ha tid til å tenke samtidig som munnen går som en kvern?
Folk er forskjellige. Selv er jeg ikke spesielt flink til å småprate og har ikke noe i mot at det er stille ved bordet hvis man ikke har noe å si. På den annen side kan det være behagelig for en introvert person å snakke med en som er flink til både å snakke og å lytte og holder samtalen i gang. Konversasjonskunst er nok som andre kunster noe man kan øve seg på og bli flinkere til, samtidig som enkelte har et større talent fra naturens side enn andre. Men en samtale blir best hvis begge parter tar seg tid til å lytte til den andre og ikke bare buser på med sine egne synspunkter. Det handler om å både ta og gi plass.
Men la meg holde meg til temaet «å ta plass». Jeg var nylig på en flytur og satt mellom to menn. Begge satt og halvsov med bena godt spredt fra hverandre og med armen på armlenet som vendte mot meg. Så jeg hadde ikke noe særlig annet valg enn å sitte pent med samlede ben på «damevis». Det kjentes ut som mitt private rom ble invadert, at jeg burde ha en moralsk rett til plassen som befant seg i setebredde foran meg. Men jeg sa ikke noe om det. Lurer på hvordan de ville ha reagert hvis jeg hadde sagt noe?
Hvordan vi sitter på flyet – dame i midten og mann på hver side
Mens vi snakker om å ta plass, og å ta mere plass enn det som er nødvendig, så har jeg et annet ferskt eksempel, fra et helt annet område. Jeg må fortelle hva som skjedde da jeg nylig fikk tilsendt en hårbørste jeg hadde bestilt på nett. Jeg tenkte det ville komme en liten pakke som fikk plass i postkassen, men nei da, jeg måtte av gårde og hente diger pappeske, der børsten skranglet rundt uten annen innpakning enn den tynne plasten utenpå. Det må blir veldig fort fullt i transportcontainerne og i bilene som frakter post hvis det er vanlig praksis at varer sendes med så mye innpakket luft rundt seg.
Det hadde ikke vært nødvendig å sende med så mye luft – luft har vi selv.
Ta den plassen du trenger!
Nå har vi snakket om å ta mer plass enn nødvendig. Et annet tema er å frivillig forsøke å ta mindre plass enn det man egentlig har bruk for. For eksempel av forfengelighetsgrunner. For eksempel kjøpe klær som er i trangeste laget, med et håp om at når man bare har gått ned noen kilo, så kommer de til å passe helt fint. (Høres det kjent ut?) Selv kjøpte jeg i mange år sko som var en størrelse mindre enn det jeg egentlig trengte, for det fikk føttene til å se mindre ut. Etterhvert har jeg innsett at livet er for kort til å gå med klær og sko som ikke er behagelige. Nå kjøper jeg sko og klær som passer, og jeg blåser i hvilken størrelse som står på dem. Og jeg vurderer sannsynligheten som stor for at alle andre også blåser i det!
Et par gode, brede treningssko i størrelse 41
Kjenner du deg igjen i noe av dette, eller har andre gode eksempler relatert til å «ta plass», del det gjerne i kommentarfeltet.
Det burde vært et ord – appomani, trangen til å teste ut stadig nye apper. Jeg er ikke av dem som er hardest angrepet, men jeg lider av en egen variant, begrenset til apper som hjelper deg til å organisere oppgaver og livet og holde styr på alt i hverdagen.
Som regel har det gått som følger: Jeg har funnet en ny app og er veldig begeistret i starten, men etter en stund fungerer det ikke så bra lenger, og jeg klarer ikke å holde det ajour. Jeg blir frustrert, og systemet er fullt av ikke så aktuelle oppgaver som jeg likevel ikke har klart å slette, og det letteste er å begynne på ny frisk. Jeg finner fram et A3-ark og setter meg og skriver ned alle aktuelle oppgaver etter område. Ender opp med et nesten fullskrevet ark og bruker det som oppgaveoversikt en stund, noe som gir meg gleden av å stryke ut utførte oppgaver med en penn. Etter en tid har jeg strøket ut mange oppgaver, og det er ikke plass til å legge til flere, så jeg sprenger rammen for A3-arket og må ta jobben med å overføre aktuelle oppgaver til et nytt ark. Dette er selvfølgelig veldig lite rasjonelt i vår digitale verden og virker sikkert forhistorisk. Men det er en egen tilfredsstillelse i å bruke penn og papir og se hvordan flere og flere oppgaver står der med strek over, så du har et synlig bevis på at du har gjort noe. Likevel, i lengden blir det tungvint å ha alt på papir, og jeg finner meg en ny app.
Før mitt siste skifte av oppgavestyringsverktøy brukte jeg ClickUp, som jeg opprinnelig likte godt, men som etterhvert er blitt oppgradert og har fått så mye fancy funksjonalitet at det kjentes som å skyte spurv med kanon. Så selv om det hadde den fordelen at det var gratis for en enkeltbruker og hadde et tonn med funksjonalitet, fungerte det ikke lenger så godt for meg. Jeg vurderte om jeg skulle gå tilbake til todoist, som jeg har brukt tidligere, og som fungerer fint til å lage oppgavelister, men tenkte jeg ville undersøke litt mer før jeg bestemte meg.
Hvordan omsette teoriene til praksis?
Jeg vil nevne at jeg også har et ikke ubetydelig antall bøker om organisering av ting og tid, fra David Allens «Getting Things Done», til Julie Morgensterns «Organizing from the Inside Out» og Marie Kondos «spark joy». Ingen tvil om at jeg elsker orden og organisering – ihvertfall i teorien. Foreløpig har jeg klart å implementere Marie Kondos organiseringstips i undertøyskuffen, der truser, sokker og strømpebukser står pent brettet på rekke og rad. Men tilbake til appjakten.
Et utvalg av bøker om organisering av ting og tid. Det er ingen mangel på gode råd og teorier.
Noe av utfordringen er å finne et verktøy som har nok funksjonalitet til at du får dekket behovet ditt, samtidig som det er så intuitivt og enkelt å bruke at du slipper å bruke mye tid på å lære deg programvaren og sette den opp slik du vil ha den. Tidligere hadde jeg PC på jobb og Mac privat, og trengte en løsning som fungerte på begge plattformer. Nå er jeg helt over i Mac-verdenen og skal bare administrere meg selv og egne prosjekter, så jeg trenger ikke avansert prosjektstyringsfunksjonalitet og flerbrukerprogramvare. Men jeg ville gjerne ha noe som fungerte bra både på iPhone og Mac.
Jeg kikket litt på Notion, og det virker som et verktøy som kan brukes til å bygge utrolig mye forskjellig, men jeg hadde problemer med å finne ut hva jeg egentlig trengte. Og det var egentlig ikke noen hjelp å kunne laste ned en haug med maler som andre hadde utviklet. Det var som å stå der med en verktøykasse og et lass materialer og muligheten til å bygge et stort slott, når det du egentlig ønsket deg var et enkelt hus, som du kunne flytte rett inn i.
Hvorfor jeg valgte Things
Nå har jeg faktisk funnet et verktøy som ser ut til å fungere bra for mitt relativt beskjedne behov. Valget mitt falt etter mange funderinger på Things 3, som er laget for Apple-økosystemet.
Things er enkelt og intuitivt å sette opp. Du kan definere «Områder» – for eksempel, «Jobb», «Hjem», «Admin.», og under hvert område kan du opprette prosjekter med tilhørende oppgaver, som kan ha tilhørende sjekklister.
Nedenfor ser du i venstre meny hvilke visninger du kan velge i Things. Lengre nede i venstre meny (ikke med på bildet) kommer de egendefinerte områdene og prosjektene. Det følger også med et godt hjelpesystem, «Meet Things for Mac», som ligger som et eget prosjekt i venstre meny. Det går gjennom og forklarer alle operasjonene du kan gjøre i Things, og det finnes et tilsvarende prosjekt «Meet Things for iPhone» for iPhone-versjonen.
I «Inbox» kan du legge inn oppgaver etterhvert som du kommer på dem, og så senere sortere dem til riktig prosjekt og eventuelt legge inn tidsfrister. Things 3 kan integreres med kalenderen din. Visningen «Today» viser først eventuelle kalenderhendelser og deretter oppgaver som er lagt til den aktuelle dagen. Visningen «Upcoming» på bildet nedenfor viser det tilsvarende for kommende dager for det nærmeste halve året. Hvis du har en oppgave som tar tid og som har en deadline, så trenger du å bli minnet på at du må begynne å jobbe med oppgaven i god tid før fristen. Startdato mangler for eksempel i todoist, og var en av grunnene til at jeg i sin tid valgte å gå over til ClickUp, men Things har løst det på en fin måte. Du kan legge inn to datoer for en oppgave. Den ene «When», sier hvilken dato oppgaven skal dukke opp i kalenderen din, og i tillegg kan du angi et flagg, som viser dato for deadline. I bildet nedenfor har oppgaven «Skrive artikkel til Pengevirke» deadline 12. januar, men den dukker opp i kalenderen som «Upcoming» for første gang 27. desember, og vil fortsette å dukke opp i visningen «Today» hver dag inntil den er fullført.
Velger du visningen «Anytime», får du en oversikt over oppgaver som det ikke er lagt inn dato på, men som likevel er aktive oppgaver, ting du vil gjøre når du har tid. Når du eventuelt legger inn dato på dem senere, vil de dukke opp under «Upcoming».
«Someday» høres kanskje ut som det nesten det samme, men det har en annen funksjon. Det er tidsangivelsen du setter på oppgaver/prosjekter som du kanskje vil gjøre en gang, men ikke med det første. Men du vil heller ikke glemme dem. For eksempel har jeg laget et prosjekt som skal gjøres»Someday» der jeg tar vare på anbefalinger om filmer og bøker som jeg kanskje vil se/lese en dag.
Dette er de visningene du har å velge mellom. I tillegg kan du tagge oppgaver og enkelt søke etter alle oppgaver som har en bestemt tag.
Det er også mulig å lage repeterede oppgaver, og det er mulig å skrive notater på hver enkelt oppgave.
Things er ikke gratis, men du betaler en engangssum, ikke et abonnement.
Dette er ikke noen full gjennomgang av funksjonaliteten til Things, men kanskje nok til at det vekker interesse hos noen. Jeg er i hvert fall veldig lettet over å ha funnet et verktøy som er så brukervennlig, og der jeg lett finner fram til den informasjonen jeg har behov for, og det var veldig enkelt å få satt det opp med de områder og prosjekter jeg vil ha.
Så pr. i dag er jeg veldig fornøyd valget mitt. Men er det en forbigående forelskelse eller blir det et varig forhold? Ikke godt å vite hvordan det vil utvikle seg. Men spør meg igjen om et halvt års tid, når hvetebrødsdagene er over, om alt fortsatt er i god gjenge, eller om jeg har gått på en ny smell.
Hvordan klarer du å holde styr på avtaler og oppgaver? Skriv gjerne en kommentar om hva som er din anbefaling.
Nå er det snart to måneder siden jeg sluttet i jobben som banksjef i Cultura Bank. På forhånd var jeg veldig spent på hvordan det ville kjennes, men det har gått over all forventning.
Mye har forandret seg i livet mitt:
Jobbstatus: Før første gang i voksen alder er jeg ikke ansatt hos en arbeidsgiver, men styrer nå meg selv og min egen tid og tar eventuelle oppdrag for andre hvis det passer inn med egne prosjekter.
Arbeidsro: Jeg har fått arbeidsplass på Skriveloftet på Litteraturhuset i Oslo der jeg har fantastisk arbeidsro til å jobbe med mine forskjellige skriveprosjekter.
Sosialt: Hvis jeg vil ha noen å spise lunsj med, må jeg organisere det selv. Jeg savner noen ganger den uformelle praten med kollegaer i kantinen. Og jeg savner kantinen. Jeg liker å lage mat, men synes det er kjedelig å lage matpakke.
E-post: Noe av det aller beste med å slutte i jobben er at mengden med e-post har gått ned fra tsunami til liten bekk. Takk og lov!
Økonomi: Det er usikkert hva jeg kommer til å tjene på skrivingen, så jeg har begynt å ta ut pensjon, som gir meg økonomisk frihet til å si ja eller nei til betalte oppdrag. Men det er absolutt en stor overgang økonomisk. Godt at boliglånet er nedbetalt.
Kreativitet: Jeg har fått tilbake en indre ro, som lar kreativiteten strømme fram innenfra istedenfor å føle at jeg blir styrt av ytre krav, som kapasiteten aldri helt strekker til for å møte. Nå kan jeg selv bestemme hva jeg skal bruke kreftene mine på. Jeg kan ikke få uttrykt sterkt nok hvor godt det kjennes!
Egen tid: Det er uvant og deilig at jeg har tid til å tenke så lenge jeg vil på hva jeg vil. Jeg kan tillate meg å bruke mer tid på ting som ikke uten videre er nyttig. Nå starter jeg hver morgen med en økt med mandarin (kinesisk, ikke frukten), for å gi hjernen noe å bryne seg på.
Forandring er sunt
Forandring er sunt, det åpner nye muligheter i livet. Det var topp med en krevende jobb, der jeg fikk lov til å bidra med alt jeg hadde av ressurser, og jeg er veldig takknemlig for alle årene med en meningsfull jobb i Cultura Bank. Men det var også fint å slutte mens jeg ennå har krefter og kapasitet til å følge drømmene mine om hva jeg gjerne vil ha utrettet i dette livet. Det er et ordtak som heter at «Den som intet våger intet vinner». For det finnes et liv utenom jobben også, det hadde jeg nesten glemt. Nå nyter jeg friheten for alt det er verdt, og har endelig tid til å jobbe med mine romanprosjekter. Om ikke annet underholder og gleder skrivingen meg selv. Og ellers fortsetter jeg å dele tanker om stort og smått her på Gnistfangeren og i Cultura Banks blad,» Pengevirke».
Skriv gjerne en kommentar hvis du har lignende erfaringer – hva har vært fint, og hva savner du?
Hyggelige blomsterhilsner fra gamle kollegaer markerte overgangen til mitt nye liv
Det er komisk at etterhvert som vi bytter ut papirløsninger med digitale varianter, dukker det opp nye digitale løsninger, som imiterer opplevelsen av å bruke papir og blyant. Se bare på suksessen Remarkable har hatt med sine digitale notatblokker.
Det er mange spørsmål man kan diskutere med en KI kamerat. I dag har jeg forsøkt å finne ut om jeg bør kjøpe en iPad, når jeg allerede har en MacBook Air og en iPhone. Og nå har jeg samlet mange gode argumenter for hvorfor jeg trenger en.
Digitale aviser sparer papir, men jeg savner å kunne gjette kryssordoppgaven med blyant og viskelær.
Vi har nettopp byttet ut papiravisen med et digitalt abonnement. Og det fungerer stort sett greit på skjerm, men jeg savner kryssordoppgavene og de små hjernetrimoppgavene, som jeg nå bare får sett bilde av, og som ikker er laget for å løses digitalt. Etter at jeg sluttet i min faste jobb og administrerer arbeidstiden selv, kan jeg tillate meg å somle litt ekstra med morgenkaffen, med «Kaffepause-kryssordet» i Aftenposten. iPad og Apple Pencil kan kanskje være løsningen? Ikke still meg det utidige spørsmålet om hvor mange måneder jeg må lese digitalavis istedenfor papiravis før det veier opp for kostnaden med en iPad. Tenk på alt papiret vi også sparer, det må tas med i det store regnskapet.
OK – jeg innrømmer at et billig alternativ ville være å printe ut siden med oppgavene og løse dem på papir, men den dumme blekkskriveren vi har hjemme brukes så sjelden at den aldri virker når jeg har bruk for den, da må det kjøres renseprogram. Og hvordan var nå det, igjen?
En annen etterlengtet anvendelse er å kunne gjøre notater for hånd i pdf-dokumenter. For eksempel er jeg interessert i å lære språk, og da er det fint å kunne gjøre glosenotater i margen. For tiden leser jeg en pdf-versjon av Смерть Ахиллеса (Akilles´ død) av Boris Akunin, riktignok i en adaptert versjon, tilpasset et moderat til middels ordforråd, og jeg har nettopp lært meg den nye ordet заговор «zagovor», som betyr sammensvergelse/ konspirasjon/ komplott.
Boken «Akilles´død» av Boris Akunin i adaptert utgave er tilpasset et ordforråd på 2300 ord.
Boken er en del av en serie om Erast Fandorin, som er en detektiv i det russiske keiserdømmet, og i denne boken er det en kjent general og krigshelt som dør under mystiske omstendigheter. Boris Akunins bøker er blitt forbudt i Russland etter at han ble stemplet som utenlandsk agent, og russiske myndigheter har utstedt arrestordre på ham og dømt ham til 14 års fengsel. Serien om Fandorin er forøvrig utgitt på norsk. Så vidt jeg har klart å finne ut bor forfatteren nå i London.
Et annet argument for iPad er å kunne se på film mens jeg går på tredemølle. Har forsøkt med mobilen, men det blir for smått for en som er litt nærsynt. Om vinteren når det er glatt på fortauene, er det lett å argumentere for at tredemølle er et nyttig redskap for å holde seg i form, og da kan en episode av en Netflix-serie i kategorien «guilty pleasures» være fin motivasjon og belønning for 5 kilometer på møllen.
Og apropos «guilty pleasures» må jeg tilstå at jeg er veldig svak for vakre og stemningsfulle dataspill. Nå snakker vi ikke om skyting og vold eller stressende, avhengighetsskapende spill som etterlater deg skjelvende og utmattet. Nei, jeg snakker om langsomme, spill med interessante ting du må utforske, mysterier som skal løses, som Room og Rusty Lake-spillene, som jeg har spilt på min lille iPhone-skjerm. Tenk så fine de og andre lignende spill vil bli i større versjon på en iPad. Som jeg kan ta med meg og sette meg med i sofakroken (OK, ikke så godt argument, jeg sitter sjelden i sofakroken).
Ved å ta tilbake muligheten for å skrive og tegne for hånd, kombinert med det digitale, så får vi kanskje med oss noe av det beste fra begge verdener?
Jeg har forsøkt å bygge opp en argumentasjon som leder fram til en uunngåelig konklusjon – Jannike, det er klart at du trenger en iPad. Skjønner virkelig ikke hvordan du har klart deg så lenge uten! Jeg vet ikke om argumentene har nok tyngde.
Nå skal jeg bruke et triks, som er ganske effektivt når det er noe man ønsker seg. Ikke løp og kjøp, men vent ihvertfall noen uker, gjerne en måned hvis det er noe stort og dyrt, og kjenn etter om ønsket er like sterkt.
P.S. Jeg prøvde å ta bilde av kryssordoppgaven i Aftenposten og se om jeg kunne løse den med å skrive med fingeren på skjermen på mobilen. Ha, ha. Helt umulig. Klarte ikke engang å treffe i riktig rute. Prøvde så, etter tips fra ChatGPT, å kjøpe en billig kapasitiv stylus (tenk en penn med gummitupp istedenfor skrivespiss), det gikk bare litt bedre enn å skrive med fingeren, men fortsatt kjentes det mest som å skrive med en pølse, og jeg måtte forstørre opp rutenettet og arbeide med en liten del av kryssordet om gangen på den lille mobilskjermen, for at det i det hele tatt skulle være mulig. Jeg klarte det til slutt. Det tok kanskje fire ganger så lang tid som det ellers ville gjort, og skriften ser ut som det er en førsteklassing som har skrevet det. Mer underholdning for pengene, men jeg tror nok fortsatt at jeg ønsker meg en iPad.
Gnistfangeren 