Kategori: Kreativitet og skriving

✍️ Skriveliv, inspirasjon og kreativ prosess. Her deler jeg mine tanker om skriving, lesevaner, idéutvikling og glimt fra veien videre som skribent.

  • Bør man alltid følge drømmen?

    Bør man alltid følge drømmen?

    Jeg har alltid vært glad i å skrive, men først nå har jeg fått tid til å fordype meg i det. Målet mitt er å klare å skrive en historie som er så bra som jeg kan få det til. Og hvem vet – kanskje det også blir bra nok til å kunne glede flere enn meg selv.

    Mitt første forsøk på å skrive en bok ble påbegynt da jeg var 16-17 år. Dette var før PC-ens tid, så den ble skrevet på min fine røde manuelle skrivemaskin, som jeg var veldig stolt av. Hovedpersonen i historien hadde en snømann til far og var derfor utstyrt med gulrotnese, noe som ikke var helt uproblematisk.

    Onkelen til en venninne av meg var en kjent forfatter, og jeg fikk ham til å lese gjennom den ferdige teksten. Hans kommentar var at han ikke ville brukt penger på å kjøpe denne boken til sønnen sin, men det var likevel noen partier som ikke var helt håpløse. Jeg fikk tilbake et manus med mange merknader skrevet med rødblyant – og lærte mye. Og der strandet det prosjektet. Senere ble det flere år med deltakelse i NaNoWriMo (National Novelwriting Month) og flere kurs på Forfatterskolen, men det ble aldri til mer enn uferdige utkast – før altså nå i år.

    Forfatteren som slaktet mitt første bokforsøk ga meg inspirasjon til en av hovedpersonene i boken jeg skriver på nå, der Elida, som har skrivedrømmer, oppdager at hennes nye nabo er forfatteren av hennes absolutte yndlingsroman, en vakker kjærlighetshistorie. Dessverre viser forfatteren seg å være arrogant og lite sympatisk, og han slakter brutalt og usentimentalt hennes første forsøk på å skrive Hun har da to valg – å gi opp og heller bruke kreftene på noe annet, eller å finne ut hvordan hun kan gjøre det bedre og prøve igjen.

    Skal – skal ikke?

    Dette er eksempel på den type dilemmaer vi kan møte på i livet – både som ungdommer og senere. Det er noe du har veldig lyst til å få til, men det er veldig langt til målet, det er høyst usikkert om du kan klare det, og det krever mye arbeid. Du kan se på det som et regnestykke, der motivasjon, arbeidsinnsats og personlig egnethet teller positivt, mens jo lengre vei det er å gå, og jo større konkurransen er, desto vanskeligere blir det. Om du er maler, forfatter, musiker eller leder og kommer opp på et profesjonelt og godt nivå, så er det likevel alltid andre som er like gode og bedre enn deg. Hvem som faktisk lykkes avhenger ikke bare av egen innsats, men også av tilfeldigheter og av nettverk. Hvis motivasjonen din bare er ytre – få anerkjennelse, bli berømt og bli rik, er sjansen stor for at du blir skuffet. Hvis motivasjonen kommer innenfra – du vil gjøre noe så bra som du kan få det til og glede deg over din egen fremgang, så er det bare å stå på. Resultatet blir belønningen, det blir et vellykket prosjekt uansett hva verden mener.

    Personene jeg skriver om blir levende for meg, jeg kan irritere meg over dem, føle med dem og kan se for meg hvordan de har det hjemme hos seg.

    Derfor skriver jeg videre på boken min og gleder meg over å ha gjennomført en ny revisjon av teksten, selv om jeg ikke vet om noen andre enn meg noen gang kommer til å lese den. Om en uke får jeg manus tilbake fra en redaktør, da blir det en ny runde. Det ser jeg frem til.

  • Rekviem for NaNoWriMo

    Rekviem for NaNoWriMo

    November blir ikke det samme i år, nå som NaNoWriMo (National Novel Writing Month) er nedlagt. I 20 år har mennesker fra hele verden gjort en fenomenal skriveinnsats i november – eller i hvert fall forsøkt. Og vinnere ble alle som klarte å produsere 50.000 ord på en måned. Selv har jeg deltatt et 10-talls ganger og fullført de fleste gangene. 1667 ord pr. dag er det som skal til for å komme i mål i løpet av 30 dager.

    Her er mitt vinnerdiplom fra 2018, da jeg fullførte romanen om Elida, som foreløpig bare er refusert av ett forlag.

    Og det fine er at med et slikt tidspress er det ikke mulig å være selvkritisk, det er bare å skrive i vei, så kan du være kritisk i neste runde. Når jeg i ettertid leser tekstene, blir jeg forbauset over hvor bra mye av det er til tross for at tekstene er produsert under sterkt tidspress. På den annen side er det nesten ingen grense for hvor lenge man kan bli sittende med en tekst for å lete etter de perfekte formuleringene hvis en ikke har noen tidsfrist.

    I fjor var jeg så opptatt med jobb at jeg ikke hadde tid til å delta, men i år hadde jeg tenkt å være med igjen. Stor var min skuffelse da jeg oppdaget at hele prosjektet ble nedlagt våren 2025 på grunn av forskjellige uheldige forhold, som jeg ikke skal gå inn på her. Det inspirerte meg til et lite avskjedsdikt:

    Til NaNoWriMo - oktober 2025

    NaNoWriMo, som styrket meg i striden.
    Som hjalp meg å få seieren i havn.
    Du talte ord og støttet hele tiden
    at du er borte er et merkbart savn.

    Jeg glemte deg i fjor for andre plikter,
    men visste ikke da at det var slutt.
    Nå er det snart november, du har sviktet,
    og ordene vil liksom ikke ut.

    Jeg savner pisken over tastaturet,
    og statistikkens nådeløse tall.
    Og pannen min blir mer og mere furet,
    inspirasjonens gnist er ikke varm, men kald.

    Så kommer du tilbake, eller ikke?
    Jeg synes at ideen var så god -
    at alle folk i alle land kan skrive, 
    vit at jeg savner deg, NaNoWriMo!

    Jannike Østervold

    Og hva nå …

    Det er alltid flere sider av en sak. Og hvis jeg skal se nøkternt på det, er det vel på tide jeg tar fatt i en av de mange halvferdige tekstene som er resultatet av tidligere års NaNoWriMo og gjør det kjedelige arbeidet som skal til for å få et manus så bra at det er verdt å publisere. Ja visst er det morsomt å finne på nye historier, men jeg ville synes det var stas om noen andre enn meg selv også kunne få glede av dem.

    Så istedenfor å kaste meg over et nytt skriveprosjekt i november 2025 skal jeg i år bruke november til å arbeide videre med mitt NaNoWriMo-prosjekt fra 2023, en ungdomsbok, der vi møter hovedpersonen, Sara, i det hun har fullført videregående skole og står der med et vitnemål med stort sett elendige karakterer og ikke vet hva hun skal gjøre videre. Så åpner det seg en mulighet for at hun kan komme med på et opplæringsprogram som har hatt forbløffende gode resultater med elever som tidligere ikke har gjort det så godt på skolen. Jeg sier ikke mer …

    Høres det ut som noe du eller noen du kjenner kunne ha lyst til å lese? Og har du erfaringer med NaNoWriMo som du har lyst til å dele, så skriv gjerne en kommentar.



  • Boken – gått i glemmeboken?

    Boken – gått i glemmeboken?

    Når kjøpte du sist en bok? Du vet, en av disse rektangulære sakene med sider av papir som du kan bla i? Denne måneden, dette året eller i fjor, eller lengre siden? Eller hvor lenge er det siden du lånte en fysisk bok på biblioteket?

    Bokhyllen – et møbel på vei til å bli overflødig?

    Jeg er alvorlig bekymret for at lesekunsten etterhvert skal bli sett på som mindre viktig. Du kan jo alltid snakke med ChatGPT eller en annen AI-venn på telefonen eller datamaskinen og få informasjon om det du har bruk for. Og lurer du for eksempel på hvordan du skal fikse et eller annet, så finnes det alltids en video på YouTube, det er ikke nødvendig å lese bruksanvisningen.

    En annen utfordring for lesekunsten er at lydbøkene er på vei til å ta over for papirbøkene. Jeg er ikke noen motstander av lydbøker, tvert i mot, jeg er storkonsument. Det er topp underholdning mens jeg rører i grytene, går til jobb eller andre ting som ikke krever konsentrasjon. Likevel merker jeg at jeg har et annet forhold til lydbøker enn til de jeg har lest på papir. Kanskje husker jeg verken hva boken het eller hvem som skrev den, og kanskje bryter tankene mine inn i handlingen her og der så jeg mister bruddstykker av det som skjer.

    Det er helt naturlig at vi velger enkle løsninger når de er tilgjengelig. Hjernen er smart, den vil økonomisere med energien, og hvis vi ikke aktivt bekjemper trangen til å velge de minst arbeidskrevende løsningene, så taper boken i konkurransen.

    Hvorfor skal vi lese bøker?

    Så hvorfor skal vi velge å lese fysiske bøker, når vi kan få tak i informasjonen på andre måter?

    Det aller viktigste etter mitt syn er at det å fordype seg i en god bok styrker evnen til å konsentrere seg sammenhengende over et lengre tidsrom, noe som både barn, ungdommer og voksne synes å ha blitt dårligere til. Undersøkelser viser at lesing på skjerm gjør at det er vanskeligere å holde oppmerksomheten på det du leser, og vanskeligere å huske det du har lest.

    En internasjonal undersøkelse om 10-åringers leseforståelse,PIRLS 2021, viser at leseforståelsen for norske 10-åringer har gått ned, og en lignende trend er det også i de andre nordiske landene. Undersøkelsen viser at interessen for lesing har falt, og at færre elever leser i fritiden. Også elevenes foresatte leser noe mindre i fritiden.

    I tillegg til at lesing trener opp evnen til konsentrasjon, så er lesing også viktig for å utvikle et rikt ordforråd. Det er stor forskjell på talespråk og skriftspråk når det gjelder utvalg av ord. Det muntlige hverdagsspråket dekker behovet for å kunne kommunisere med familie og venner, men hvis du for eksempel skal lese lærebøker til et universitetsstudium kan overgangen bli utfordrende hvis du ikke er vant til å lese.

    Men dette ble litt vel pekefingeraktig – «du bør lese fordi det er bra for deg». Men det er ikke det som er mitt hovedbudskap. Du bør lese fordi bøkene gir inspirasjon til å lage dine egne indre bilder og leve deg inn i andre menneskers liv, følelser, dilemmaer, du kan oppleve eventyr, spenning, og bli kjent med andre land, folk og kulturer. Dette indre teateret er arenaen der lesegleden utfolder seg.

    Bøker fra siste besøk på biblioteket.

    Så hvordan kan vi fremme leseglede? Barn lærer av de voksne. Skjermene våre har en sterk tiltrekning på oss – små, som store. Hvis du selv sitter med nesen i mobilen, er det ikke så rart om barna dine velger iPad eller mobil fremfor bok.

    Høytlesning for små og store

    Jeg har ikke noen statistikk å vise til, men gjetter på at barn som blir lest høyt for har større sannsynlighet for å bli glad i å lese senere i livet. Hvis det stemmer, har jeg gjort en solid innsats. Jeg hadde små barn da Harry Potter bøkene var ganske nye, og jeg leste høyt for dem alle bøkene i serien, bortsett fra den siste, da var sønnen min så utålmodig etter å få vite hvordan det gikk, at han leste den på egen hånd.

    Slik verden er blitt, så er det mange som tilbringer en stor del av dagen foran en skjerm i forbindelse med arbeidet, og så fortsetter det kanskje foran andre andre skjermer når man kommer hjem. Hjemme hos oss har vi ikke TV, så da kan vi bli sittende om kvelden foran hver vår skjerm og se på to helt forskjellige ting. Tidligere satt man i hvert fall sammen foran en TV-skjerm og så på det samme programmet, og kunne diskutere det etterpå. For å balansere dette har vi innført noe nytt, som vi har praktisert de siste par månedene. Hver kveld har vi høytlesning fra en bok. Vi er to voksne mennesker som hver for oss er fullt i stand til å lese på egen hånd, men likevel gjør vi dette. En fin anledning til å lese noe annet enn vi ville valgt hver for oss. Det frister til fortsettelse og kan anbefales!

  • Er det greit å bruke AI?

    Er det greit å bruke AI?

    Jeg innrømmer det – jeg bruker Chat GPT neste daglig. Ikke til å skrive tekstene mine, men til for eksempel å hjelpe meg hvis det er noe jeg ikke får til i WordPress eller iMovie. Jeg har funnet ut at det er mye mer effektivt å spørre Chat GPT enn å begynne å søke i hjelpsystemene til programmene.

    Forleden dag da jeg skulle legge ut en post og ikke hadde noe bilde som passet, spurte jeg om ChatGPT kunne lage en tegning til meg, som kunne passe som illustrasjon. Resultatet ser dere nedenfor og i bloggposten «Nød lærer naken kvinne å spinne». Jeg synes tegningen ble fin, og ChatGPT hadde gitt meg akkurat det jeg hadde bedt om. Jeg spurte: «Kan du lage et forslag til illustrasjon (tegning) av en kvinne som står og klør seg i hodet foran et åpent kjøleskap, der det ligger noen poteter og løk, et beger med rømme og en liten kartong med kremfløte. På benken ved siden av henne står en boks med hermetiske kikerter og en boks hakkede tomater.»

    I etterkant har jeg begynt å lure – er det greit å bruke AI til å lage en illustrasjon? Bør jeg i så fall skrive at den er laget av ChatGPT, så ikke noen blir villedet til å tro at jeg har tegnet det selv? (Ingen som kjenner meg godt ville riktignok tro det.) Er det moralsk forkastelig, siden ChatGPT antakelig har trent seg på å studere massevis av tegninger som andre har laget, og jeg drar nytte av deres arbeid uten at de får noe kompensasjon? Men hvis det er galt, så er det kanskje galt å bruke kunstig intelligens i det hele tatt, som jo har trent seg på enorme mengder med andres data?

    Jeg kom frem til at det er riktig å merke tegningen med at den er AI-generert, og fikk hjelp av ChatGPT til å lage AI Gnistfanget-ikonet.

    Likevel var det noe som murret i bakhodet – jeg burde kanskje likevel gjøre et forsøk. Og det gjorde jeg. Resultatet ser du her:

    «Bare gjør så godt du kan», sa mannen min – og det gjorde jeg.

    Mannen min syntes at min tegning var finest, men han er inhabil.

    Så hvilken tegning synes du jeg burde ha brukt – den som er laget av ChatGPT eller min egen?