Stikkord: håndarbeid

  • Øvelse gjør (kanskje) mester

    Øvelse gjør (kanskje) mester

    Rapport fra hytteferie på Vestlandet, der badetemperaturen nå er nede i 11 grader, og vannstanden i brønnen steg med 18 cm i løpet av ett døgn med kraftig regnvær. Da er det fint å ha noe å holde på med innendørs.

    Jeg er veldig glad i å reparere klær. Kombinasjonen av mestringsfølelse og det å gjøre noe positivt for miljøet er bra for humøret. Det er spennende å lære seg nye teknikker, og en av inspirasjonskildene mine har vært Eva Kittelsens bok om synlig reparasjon og nettsiden hennes, MyVisibleMend.no.

    Jeg nevnte i en tidligere post at jeg har kjøpt meg en smart liten sak som kan brukes til å reparere huller i klær. Et lite stoppeapparat eller «speedweave», som jeg bestilte fra MyVisibleMend i mai. Jeg har sett videoer på YouTube av hvordan man raskt og enkelt kan veve flotte flerfargede lapper på alle slags plagg. Ukene gikk, men jeg kom aldri lenger enn til å se på den og studere brosjyren. Jeg tok den med meg på sommerferie, og i dag var det en skikkelig regnsværsdag og endelig tid til å teste ut den lille dingsen.

    Jeg vet av erfaring at når man gjør noe for første gang, blir resultatet ikke alltid så bra, så jeg fant ut at det var lurt å starte med et plagg jeg ikke var så redd for. Jeg har en tynn, løst vevet ullgenser, som i flere år har vært henvist til hyttebruk, og som for hvert år har fått noen flere hull. Jeg mistenker at det har vært møll bortpå den i løpet av vinteren, og jeg bestemte meg for å prøve meg på det største hullet jeg fant.

    Den lille veven består av et rundt, flatt trestykke med en rille rundt kanten og en metalldel med små kroker, en krok for hver tråd. For å feste veven til stoffet kan du bruke en strikk eller en metallfjær.

    Prøvde å starte med et STORT hull.

    Jeg fant det største hullet i genseren og strevde med å få plassert veven riktig. Jeg hadde ikke lest bruksanvisningen så nøye. Men på et vis fikk jeg festet den og begynte å lage de langsgående trådene, som danner renningen. Men plutselig løsnet hele veven og alt ble bare rot. Det måtte være noe jeg ikke hadde gjort riktig.

    Veven løsnet. Min skyld, som ikke hadde festet den ordentlig.

    Jeg klarte ikke å få orden på dette igjen, alt ble bare vase, så løsningen ble å klippe bort de røde renningstrådene og starte helt på nytt. Veven måtte festes bedre, og det var vanskelig å jobbe på et stoff som var så elastisk. Og det hadde vært dumt å starte med et hull som var større en den lappen jeg kunne klare å veve. Men det var flere hull i genseren, så det var ikke noe problem å finne ett av mer håndterlig størrelse.

    Nytt forsøk med et lite hull.

    Det fulgte noen gummistrikker med veven. I mitt første forsøk hadde jeg brukt én gummistrikk til både å holde stoffet på plass og delene sammen. Det fungerte ikke. Men jeg hadde også kjøpt en stålfjær, som var stor nok til å rekke rundt både tre-delen og metall-delen. Så jeg forsøkte på nytt.

    Veven sitter på plass, men materialet strekker seg når renningtrådene strammes.

    Nå gikk det bedre. Jeg klarte å få festet utstyret ordentlig sammen, men oppdaget at stoffet var så elastisk at det tøyde seg ut av fasong når jeg strammet de langsgående trådene. Jeg brukte ikke alle krokene på veven, bare nok til å dekke hullet med god margin på sidene. Denne gangen skulle jeg fullføre, uansett. Du vever med en stoppenål, som du stikker inn med øye-enden først. De små løkkene øverst skyves fra den ene siden til den andre for hver gang du fører nålen gjennom for å få annenhver tråd til å heve/senke seg. Det fungerte faktisk veldig bra. Det tok noen omganger før jeg skjønte at det var meningen at jeg skulle ta et lite sting på siden og feste tråden til underlaget for hver omgang slik at lappen blir sittende fast på underlaget. Trådene skyves sammen etterhvert som du vever, for eksempel med en kam, så veven blir tett nok.

    Vel, jeg ble ferdig til slutt, og resultatet ble langt fra så lekkert som i reklamen, men det ga lyst til å eksperimentere videre.

    Det ferdige resultatet.

    Jeg ble ikke helt misfornøyd, men det er langt fram til det nivået jeg har beundret på nettet. Her er hva jeg lærte underveis:

    • Det første innsikten er at det antakelig er mye lettere å få en jevn og pen lapp hvis du jobber med et underlag som ikke er så løst og elastisk.
    • Du vever nedenfra og oppover, og jeg ser at de nederste radene ble litt løsere enn resten. Jeg hadde ikke helt fått følingen med hva som var passe stramt før jeg hadde holdt på litt.
    • Det ble ikke helt pent på toppen, der hvor jeg sydde fast de små løkkene av svart tråd til underlaget. Der kunne jeg ha vært mere nøyaktig.
    • Da jeg leste oppskriften på nytt (etter at jeg var ferdig), så jeg at de hadde brukt én strikk til å feste tøyet til tresirkelen og en annen strikk til å feste metalldelen til resten. I mitt første forsøk mislykkede forsøk hadde jeg bare brukt én strikk til det hele, kanskje det ville ha fungert hvis jeg hadde brukt to. I mitt neste forsøk brukte jeg bare metallfjæren. Men kanskje den bare er beregnet til å feste rundt treklossen, og at man må ha en gummistrikk i tillegg for å holde metalldelen på plass. Jeg må sjekke med MyVisibleMend.

    Konklusjonen min er at dette er et morsomt verktøy, og jeg tror det kan bli veldig bra når jeg bare får øvd meg litt mer. Men jeg vil likevel anbefale at du vever din første lapp på et plagg du ikke er så redd for.

    Jeg måtte prøve en gang til. Denne gangen brukte jeg to gummistrikker til å feste delene sammen, og det fungerte bra. Jeg brukte halvparten lyse, halvparten mørke tråder i renningen, og tilsvarende vevde jeg halvparten med lyst og halvparten med svart garn. Det ble fortsatt litt ujevnt, både i starten og på toppen der jeg fester løkkene som har sittet rundt krokene på veven, men adskillig bedre enn første forsøk. Dette ga mersmak!

    Nytt forsøk, det kommer seg.

    Jeg ønsker meg et samfunn med mer reparasjonsglede, at det skal være minst like stas å vise fram en vellykket reparasjon som å opptre i et nyinnkjøpt klesplagg. Jeg vurderer å lage lapper til alle hullene i genseren. For det største hullet må jeg kanskje legge et stykke stoff på baksiden for å få underlaget stabilt nok.

    Hvis man verdsetter en gjenstand etter hvor mange timer som er brukt til å produsere den, kan dette bli mitt mest verdifulle plagg!

    Hva synes du om resultatene? Har du erfaring med stoppeapparat? Legg gjerne igjen en kommentar.

  • Lapp på lapp … en metafor for livet

    Lapp på lapp … en metafor for livet

    For mer enn 10 år siden begynte jeg på et lappeteppe av bestemorruter. Jeg var veldig entusiastisk i starten, men da det gikk opp for meg hvor mange lapper som faktisk skulle til for å lage noe som var stort nok til å kalles et teppe, ble jeg litt betenkt. På samme tid tetnet det seg til på jobben, og lappeteppeprosjektet havnet uferdig i en eske, der det ble glemt og fikk hvile fram til nå nylig.

    Et sted inne i meg har jeg en sterk dragning mot system og orden, selv om det ikke alltid ser slik ut hjemme hos meg. Før prosjektet havnet innerst i skapet hadde jeg rukket å handle inn garn i et stort utvalg av farger, og jeg hadde laget et regneark for å holde styr på alle fargekombinasjonene, for å sikre at ikke to lapper ble like.

    En liten matematikkoppgave

    En bestemorsrute ser ut som en slags blomst, med i alt 3 farger og så en bunnfarge som går igjen på alle lappene. Ambisjonen min er at ikke to ruter i teppet skal være like. Det vil si, to lapper kan godt inneholde de samme fargene, men ikke i samme rekkefølge.

    Så her kommer en utfordring til den som er god i matematikk: Hva er det minste antall ulike garnfarger jeg trenger hvis jeg skal lage et teppe på 20x 12 lapper, og alle skal være ulike? Hver lapp inneholder 3 farger + bunnfargen, og rekkefølgen av fargene har betydning.

    Og en bonusutfordring – det er ett fargepar som ikke får lov til å stå ved siden av hverandre, fordi fargene er for nær hverandre.

    Hvis du har svaret på hvor mange ulike farger jeg minst må ha for å å lage 240 ulike lapper – og hvor mange farger jeg må ha hvis vi i tillegg tar hensyn til at det er ett fargepar der fargene er er så like at de ikke får lov til å stå ved siden av hverandre, skriv gjerne en kommentar og fortell hva du har kommet fram til!

    Utsnitt av fargekartet. Fargekartet var nødvendig for å huske navnene på fargene, for å kunne notere i regnearket hvilke fargekombinasjoner som var brukt og ikke skulle gjentas. Det som vises her er omtrent halvparten av fargene som er brukt til nå.
    Utsnitt av regnearket som holder styr på fargekombinasjonene.

    Teppet som lå i esken var bare delvis sammenheklet og bare 8 x 10 lapper stort, og det var mange tråder som ikke var festet, men jeg bestemte meg for å gjøre det ferdig slik som det var og legge det på en stol i stuen, som et symbol på tiden som har vært. Det er bare såvidt stort nok til å legge over fanget og varme beina. Men nå er jeg i gang med å lage nye lapper i nye fargekombinasjoner, og når det blir mange nok, skal jeg utvide teppet så det blir så stort at man kan legge seg på sofaen og trekke det over seg, og det går fra tærne og opp under haken. Kanskje til neste vinter?

    Livets lappeteppe

    Jeg blir litt filosofisk her jeg sitter – teppet blir en metafor for livet mitt. Alle dagene som gikk, de fleste harmoniske, med farger som passer godt sammen, så kommer plutselig en med skarpere farger og større kontraster, som i det store bildet skaper spenning og gjør helheten mer interessant. Det er også noe symbolsk ved at alle lappene er forskjellige fargemessig, men har samme struktur. Det er slik jeg liker at dagene er, med mye rom for variasjon innenfor noen faste rammer.

    Apropos rammer: Etter at jeg sluttet i jobben som banksjef i Cultura Bank for litt over fire måneder siden, har jeg brukt en del tid på å finne ut hvordan min nye hverdag skulle bli. Den første tiden kjentes det som å være på ferie, og jeg gikk rundt og ventet på at ferien skulle være over. Det var deilig, men kjentes nesten uvirkelig ut etter å ha vært vant til at det er høyt trykk hver dag og hele tiden, jeg kjente et snev av dårlig samvittighet over å gjøre så lite. Noen morgener var det fristende å sove lenge, for det var jo ikke noe jeg var nødt til gjøre. Etter en passende lang ferie var det ved inngangen til 2026 tid for å etablere noen nye rammer for hverdagene. Jeg har fortsatt mye frihet, men noen faste elementer står på planen hver dag. En dose språktrening i russisk og/eller mandarin – med Duolingo, lærer eller samtalepartner, en dose fysisk aktivitet med styrketrening 2 dager i uken og 5 km på tredemølle de andre dagene, og kvelden avsluttes med høytlesning , sammen med mannen min. Høytlesingsprosjektet vil jeg fortelle mer om en annen dag. Hver dag prøver jeg også å få til en ordentlig skriveøkt, ofte på Skriveloftet på Litteraturhuset, andre dager på hjemmekontoret. Skriveloftet skal dessverre legges ned i slutten av mai, det er veldig trist, og jeg håper det lykkes å skape et tilsvarende tilbud i et annet lokale.

    Det gledelige i min nye hverdag er at i tillegg til alt dette har jeg nå også mer tid til å gjøre håndarbeid, reparere klær og gjøre andre huslige sysler. Og så har jeg begynt å lese papirbøker 📚igjen, etter mer og mer å ha gått over til å høre på lydbøker i løpet av de siste årene. Jeg kjøper ikke så mange bøker for tiden, for jeg er nok rammet av det japanerne kaller tsundoku, det vil se at man kjøper bøker uten å lese dem, men med den hensikt å lese dem senere. Bokhyllene hjemme byr på rikelig med lesestoff for lang tid framover. I tillegg bruker jeg biblioteket og dessuten bytter jeg bøker med andre gjennom BookCrossing.

    Takk for støtte!

    I dag fikk jeg min første utbetaling fra Buy me a coffee, og jeg sender herved en stor klem og hjertelig takk til dere som har spandert en kaffe på meg. Det bidrar til å holde gnisten levende – både for meg og for Gnistfangeren. Tusen takk!!💕

  • Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert!

    Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert!

    Overskriften er et kjent sitat fra Pippi Langstrømpe, og mestringsfølelse er en av nøklene til å oppleve lykke i livet. Noen av oss er spenningssøkende og får dekket dette behovet ved å bestige stadig høyere fjelltopper eller forbedre sin personlige rekord på maraton. Jeg er ikke en av dem, selv om jeg faktisk har vært oppe på den fjelltoppen jeg viser bilde av.

    Jeg har tilbragt mesteparten av arbeidslivet foran PC-skjermen, og selv om det ga stor tilfredsstillelse å mestre arbeidsoppgavene på jobben, er det likevel få ting som har vært mer tilfredsstillende enn de gangene jeg har klart å skape noe som er til å ta og føle på med egne hender. Og mestringsfølelsen er kanskje aller sterkest den første gangen jeg klarer å få til noe som jeg har strevd med. Her er vi ved et litt ømt punkt. Jeg har det slik at det er veldig stas å få til noe for første gang, men så er det mye morsommere å prøve på noe helt nytt neste gang enn å gjenta suksessen. Det høres kanskje ikke så galt ut, men det har sine sider – de fleste hobbyer krever både utstyr og materialer … Kanskje jeg ved en senere anledning kommer tilbake til noen av de mange tingene jeg med varierende hell har forsøkt meg på, men nå skal det handle om et vellykket prosjekt.

    Jeg pleier å tilbringe sommerferiene på en relativt øde øy på Vestlandet, og da har det vært spennende å ha med meg et eller annet nytt håndarbeidsprosjekt for å ha noe å gjøre på regnværsdagene.

    Sommerprosjekt i Pippi Langstrømpes ånd

    For en del år siden hadde jeg sett noen fine bilder av forseggjorte lappetepper og tenkte i beste Pippi Langstrømpe-ånd at dette måtte være spennende å forsøke seg på. Så jeg satte i gang, og jammen fikk jeg det ikke til på et vis – uten tidligere erfaring på området. Det tok ganske lang tid, mer enn bare sommerferien, og jeg ble ganske fornøyd med resultatet.

    Mitt første og eneste lappeteppe

    I gamle dager ble lappeteppene laget av rester av utslitte klær. Ikke så med mitt dyrebare teppe. Alle stoffene er nyinnkjøpte. For de som ikke har erfaring med denslags, kan jeg fortelle at stoffer som er spesielt beregnet til quilting ofte selges ferdig oppklippet i stykker på f.eks. 30 cm x 110 cm. Og selv om jeg har kuttet et par strimler av hvert tøystykke, er det stadig ganske mye stoff igjen. Pluss de stoffene som ble kjøpt inn men ikke fikk plass i teppet. Det betyr at jeg i mange år har hatt stående noen plastbokser fulle av tøybiter som er for små til å lage klær av (det måtte i så fall være dukkeklær), men som samtidig er for fine til at jeg vil kvitte meg med dem. Og jeg har tenkt at kanskje en dag vil jeg få inspirasjon til å bruke dem til noe. Og i uken som gikk fikk jeg bruk for ett av dem!

    Reparasjonsglede

    Jeg skrev innledningsvis at mestringsfølelse sies å være en viktig parameter for at en skal føle seg lykkelig. Et eget aspekt av mestringsfølelse er det jeg vil kalle reparasjonsglede. Gleden over å få en gjenstand eller et klesplagg du setter pris på til å vare litt lenger istedenfor å bli kastet.

    For noen år siden kjøpte jeg et par fine, håndvevde kjøkkenhåndklær, som var laget på veveriet i Vidaråsen Camphill landsby, et bo- og arbeidsfellesskap for både mennesker med utviklingshemning og medarbeidere.  Dessverre var det blitt et hull i den ene håndkleet. For første gang på lenge åpnet jeg stoffboksene mine og syntes at jeg fant det perfekte stoffet til en lapp. Fargene snakket så fint sammen. Dekorstingene er enkle – tråkle frem og tilbake. Mitt favorittsting, så lett at selv jeg, som fikk G i håndarbeid på barneskolen, kan klare det. Ja, lappen sitter litt skjevt på, men la oss si at det er fordi det skal være tydelig at det ikke er en del av mønsteret, men noe som beriker den opprinnelige gjenstanden.

    «Visible mending» eller «Synlig reparasjon» viser at en gjenstand blir sett på som så verdifull at det er verdt å bruke tid og krefter på å redde den. Eva Kittelsens bok «Synlig reparasjon» er en flott inspirasjonskilde for reparasjon av klær og andre tekstiler. Nå er håndkleet tatt i bruk igjen og varer forhåpentligvis noen år til.

    Den perfekte lappen

    Jeg har også skrevet en artikkel om Reparasjonsglede i Cultura Banks blad «Pengevirke». https://www.cultura.no/arkiv/pengevirke/reparasjonsglede

    Vi trenger noen utfordringer i den fysiske verden, nå som så mye av jobb og dagligliv foregår på nett. Har du laget eller reparert noe som du er stolt av? Skriv en kommentar og fortell!