Stikkord: hverdag

  • Øvelse gjør (kanskje) mester

    Øvelse gjør (kanskje) mester

    Rapport fra hytteferie på Vestlandet, der badetemperaturen nå er nede i 11 grader, og vannstanden i brønnen steg med 18 cm i løpet av ett døgn med kraftig regnvær. Da er det fint å ha noe å holde på med innendørs.

    Jeg er veldig glad i å reparere klær. Kombinasjonen av mestringsfølelse og det å gjøre noe positivt for miljøet er bra for humøret. Det er spennende å lære seg nye teknikker, og en av inspirasjonskildene mine har vært Eva Kittelsens bok om synlig reparasjon og nettsiden hennes, MyVisibleMend.no.

    Jeg nevnte i en tidligere post at jeg har kjøpt meg en smart liten sak som kan brukes til å reparere huller i klær. Et lite stoppeapparat eller «speedweave», som jeg bestilte fra MyVisibleMend i mai. Jeg har sett videoer på YouTube av hvordan man raskt og enkelt kan veve flotte flerfargede lapper på alle slags plagg. Ukene gikk, men jeg kom aldri lenger enn til å se på den og studere brosjyren. Jeg tok den med meg på sommerferie, og i dag var det en skikkelig regnsværsdag og endelig tid til å teste ut den lille dingsen.

    Jeg vet av erfaring at når man gjør noe for første gang, blir resultatet ikke alltid så bra, så jeg fant ut at det var lurt å starte med et plagg jeg ikke var så redd for. Jeg har en tynn, løst vevet ullgenser, som i flere år har vært henvist til hyttebruk, og som for hvert år har fått noen flere hull. Jeg mistenker at det har vært møll bortpå den i løpet av vinteren, og jeg bestemte meg for å prøve meg på det største hullet jeg fant.

    Den lille veven består av et rundt, flatt trestykke med en rille rundt kanten og en metalldel med små kroker, en krok for hver tråd. For å feste veven til stoffet kan du bruke en strikk eller en metallfjær.

    Prøvde å starte med et STORT hull.

    Jeg fant det største hullet i genseren og strevde med å få plassert veven riktig. Jeg hadde ikke lest bruksanvisningen så nøye. Men på et vis fikk jeg festet den og begynte å lage de langsgående trådene, som danner renningen. Men plutselig løsnet hele veven og alt ble bare rot. Det måtte være noe jeg ikke hadde gjort riktig.

    Veven løsnet. Min skyld, som ikke hadde festet den ordentlig.

    Jeg klarte ikke å få orden på dette igjen, alt ble bare vase, så løsningen ble å klippe bort de røde renningstrådene og starte helt på nytt. Veven måtte festes bedre, og det var vanskelig å jobbe på et stoff som var så elastisk. Og det hadde vært dumt å starte med et hull som var større en den lappen jeg kunne klare å veve. Men det var flere hull i genseren, så det var ikke noe problem å finne ett av mer håndterlig størrelse.

    Nytt forsøk med et lite hull.

    Det fulgte noen gummistrikker med veven. I mitt første forsøk hadde jeg brukt én gummistrikk til både å holde stoffet på plass og delene sammen. Det fungerte ikke. Men jeg hadde også kjøpt en stålfjær, som var stor nok til å rekke rundt både tre-delen og metall-delen. Så jeg forsøkte på nytt.

    Veven sitter på plass, men materialet strekker seg når renningtrådene strammes.

    Nå gikk det bedre. Jeg klarte å få festet utstyret ordentlig sammen, men oppdaget at stoffet var så elastisk at det tøyde seg ut av fasong når jeg strammet de langsgående trådene. Jeg brukte ikke alle krokene på veven, bare nok til å dekke hullet med god margin på sidene. Denne gangen skulle jeg fullføre, uansett. Du vever med en stoppenål, som du stikker inn med øye-enden først. De små løkkene øverst skyves fra den ene siden til den andre for hver gang du fører nålen gjennom for å få annenhver tråd til å heve/senke seg. Det fungerte faktisk veldig bra. Det tok noen omganger før jeg skjønte at det var meningen at jeg skulle ta et lite sting på siden og feste tråden til underlaget for hver omgang slik at lappen blir sittende fast på underlaget. Trådene skyves sammen etterhvert som du vever, for eksempel med en kam, så veven blir tett nok.

    Vel, jeg ble ferdig til slutt, og resultatet ble langt fra så lekkert som i reklamen, men det ga lyst til å eksperimentere videre.

    Det ferdige resultatet.

    Jeg ble ikke helt misfornøyd, men det er langt fram til det nivået jeg har beundret på nettet. Her er hva jeg lærte underveis:

    • Det første innsikten er at det antakelig er mye lettere å få en jevn og pen lapp hvis du jobber med et underlag som ikke er så løst og elastisk.
    • Du vever nedenfra og oppover, og jeg ser at de nederste radene ble litt løsere enn resten. Jeg hadde ikke helt fått følingen med hva som var passe stramt før jeg hadde holdt på litt.
    • Det ble ikke helt pent på toppen, der hvor jeg sydde fast de små løkkene av svart tråd til underlaget. Der kunne jeg ha vært mere nøyaktig.
    • Da jeg leste oppskriften på nytt (etter at jeg var ferdig), så jeg at de hadde brukt én strikk til å feste tøyet til tresirkelen og en annen strikk til å feste metalldelen til resten. I mitt første forsøk mislykkede forsøk hadde jeg bare brukt én strikk til det hele, kanskje det ville ha fungert hvis jeg hadde brukt to. I mitt neste forsøk brukte jeg bare metallfjæren. Men kanskje den bare er beregnet til å feste rundt treklossen, og at man må ha en gummistrikk i tillegg for å holde metalldelen på plass. Jeg må sjekke med MyVisibleMend.

    Konklusjonen min er at dette er et morsomt verktøy, og jeg tror det kan bli veldig bra når jeg bare får øvd meg litt mer. Men jeg vil likevel anbefale at du vever din første lapp på et plagg du ikke er så redd for.

    Jeg måtte prøve en gang til. Denne gangen brukte jeg to gummistrikker til å feste delene sammen, og det fungerte bra. Jeg brukte halvparten lyse, halvparten mørke tråder i renningen, og tilsvarende vevde jeg halvparten med lyst og halvparten med svart garn. Det ble fortsatt litt ujevnt, både i starten og på toppen der jeg fester løkkene som har sittet rundt krokene på veven, men adskillig bedre enn første forsøk. Dette ga mersmak!

    Nytt forsøk, det kommer seg.

    Jeg ønsker meg et samfunn med mer reparasjonsglede, at det skal være minst like stas å vise fram en vellykket reparasjon som å opptre i et nyinnkjøpt klesplagg. Jeg vurderer å lage lapper til alle hullene i genseren. For det største hullet må jeg kanskje legge et stykke stoff på baksiden for å få underlaget stabilt nok.

    Hvis man verdsetter en gjenstand etter hvor mange timer som er brukt til å produsere den, kan dette bli mitt mest verdifulle plagg!

    Hva synes du om resultatene? Har du erfaring med stoppeapparat? Legg gjerne igjen en kommentar.

  • Noen ganger har man flaks …

    Noen ganger har man flaks …

    Idealister trenger også penger

    Jeg liker det alternative, motkreftene til kjedene og det kjedelige og ensartede, enten det gjelder mat, klær, bøker eller andre ting. Men selv idealistene og de kreative motstrømsarbeiderne er avhengig av noe så trivielt som penger for å kunne drive virksomheten sin. Ingen kan leve av bare luft og kjærlighet, selv om det riktignok er noen som påstår det (breatharians), men det tror jeg ikke på. Og faktum er at hvis du vil at disse virksomhetene skal fortsette å bidra med sine motstrøms-aktiviteter, så er de avhengige av at noen mennesker ser verdien i det de gjør og styrer noen av pengene sine dit, enten ved å kjøpe varer og tjenester, eller ved å bidra med gavepenger.

    Jeg mener absolutt ikke å fornærme alle som har en helt vanlig og ikke så kreativ eller idealistisk jobb. Vi trenger alle hjulene for at samfunnsmaskineriet skal gå rundt. Men innenfor det frie kulturlivet og innen mangfoldet av småbedrifter som driver med noe de brenner for betyr noen kroner fra eller til kanskje forskjellen mellom overlevelse og konkurs. Og jeg vet at ikke alle synes de har penger til overs til å bruke på det som ikke er strengt nødvendig, men når jeg ser hvor fullt det er på byens kaffebarer og kafeer, så tenker jeg at det nok er ganske mange som kunne få til å ofre en kaffe eller en øl eller to for å støtte et godt prosjekt.

    I løpet av de siste to ukene har jeg bidratt til noen slike initiativer. Først bestilte jeg et stoppeapparat fra MyVisibleMend, som selger reparasjonsutstyr for klær. Det er laget av Alex Ver, opprinnelig fra Sør Ukraina. Rene kinderegget. For det første støtter jeg produsenten, som har måttet flykte fra Ukraina, for det andre støtter jeg den flotte bedriften MyVisibleMend,og for det tredje kan jeg reparere flere klær og dermed spare miljøet for tekstilsøppel. Hvis resultatet blir vellykket, skal jeg legge ut et bilde i en senere post.

    Stoppeapparat bestilt fra MyVisibleMend – nå skal det bli interessante tøyreparasjoner.

    Det neste jeg gjorde var å bidra med noen kroner til Bellona, som hadde lagt ut en Spleis for å unngå konkurs – jeg krysser fingrene. Det tredje jeg gjorde var å kjøpe et lodd for 100 kroner for å støtte den uavhengige bokhandelen Cappelens Forslag, som trengte penger til husleie. Gevinsten var Charles Bukowski: The Movie: Barfly. Signert av Bukowski, Faye Dunaway, Mickey Rourke, & Barbet Schroeder. Og gjett hva … trommevirvel … JEG VANT! Fy søren, så heldig jeg var. Jeg fikk nesten (men bare nesten) dårlig samvittighet, for jeg hadde jo ikke kjøpt lodd med tanke på å vinne, jeg ville bare støtte et fint prosjekt. Da jeg fikk overrakt premien, fikk jeg vite at lotteriet hadde innbrakt mer enn de ville ha tjent på å selge boken, så da var vel hensikten oppnådd.

    Gevinsten i Cappelens Forslags husleielotteri

    Det jeg gjerne ville formidle med dette (i tillegg til å juble over min flaks i lotteriet) er at penger har kraft til å skape endring. Hva du gjør med pengene dine bidrar til å forme det samfunnet vi skal leve i framover. Dette fikk jeg inn i ryggmargen gjennom å jobbe 27 år i Cultura Bank. Så altså, hvis du ønsker deg at det fortsatt skal finnes et spennende mangfold av små selvstendige butikker, kafeer og kulturtilbud, så må du faktisk bruke dem!

  • Fin gammel årgang

    Fin gammel årgang

    Kvalitet går aldri av moten

    På begynnelsen av 1980-tallet kjøpte jeg et servise av merket Lava, laget av Porsgrunds Porselænsfabrik, designet av Eystein Sandnes. Serviset ble først produsert i 1971. Det var utrolig solid, og etter at jeg hadde brukt det en 20 års tid, var det fortsatt lite svinn. På det tidspunktet var jeg ganske lei av det brune serviset, som oste av 70-tallets estetikk og etterhvert virket håpløst utdatert og gammeldags, men det var nesten umulig å slite det ut, så vi fikk leve med det en stund til.

    Nye mer enn 20 år gikk, og serviset var fortsatt i daglig bruk. Noe brekkasje var det likevel blitt i løpet av årene, og antall middagstallerkener hadde etterhvert skrumpet inn til fem. Fortsatt holdt det til daglig bruk i en husholdning med to personer, men ikke hvis våre to barn og deres kjærester skulle komme på middagsbesøk. Så nå var tiden endelig inne til å kjøpe nytt servise.

    Til min forbauselse kom jeg fram til at jeg egentlig trivdes veldig godt med det gamle serviset med de brune og grønnlige sjatteringene, at jeg faktisk var blitt like glad i det igjen som da jeg kjøpte det. Jeg endte opp med å søke etter Lava-servise på Finn. Det var mest kaffekopper å få tak i, sånne små, som nesten ingen bruker lenger. Men til slutt fant jeg også en selger som hadde middagstallerkener. Og Vipps, så var tallerkenene på vei til nærmeste Joker-butikk, der jeg kunne hente pakken få dager etter. Selgeren averterte dem som «vintage». Det høres fint ut. Mye finere en «gamle». De, i likhet med møblene jeg har arvet fra foreldre og besteforeldre, kommer antakelig til å overleve meg. Jeg liker ting som varer.

    Gammel, men fortsatt god

    Det er mye som blir bedre med årene – blant annet en del viner og en del strykeinstrumenter. Vi mennesker erverver oss kunnskaper og erfaringer etterhvert som vi blir eldre, så på mange måter blir vi også bedre med årene, inntil eventuelt helseutfordringer og alder innhenter oss. Nå i våre dager er det mange eldre som har god helse og klarer seg hjemme til opp i nittiårene. Samtidig er det mange som frivillig eller ufrivillig går av med pensjon i første halvdel av sekstiårene. Her ligger det mye uutnyttede ressurser, som samfunnet kunne ha glede av.

    Jeg hadde nettopp fødselsdag, og registrerer at jeg er blitt ett år eldre. Selv om jeg ikke helt har skjønt det selv ennå, vil nok de fleste plassere meg i kategorien eldre. I mange kulturer har man stor respekt for de eldre, men i Norge kan det virke som man oftest snakker om de eldre som et problem og en utfordring for samfunnet, i stedet for en ressurs, Jeg heier på initiativet «Gammel Nok», som ble startet av Truls Nordby Johansen i 2012, for å skape fleksible jobbmuligheter for pensjonister.  Jeg vil understreke at jeg ikke har noe ønske om å innføre obligatorisk samfunnstjeneste for pensjonister, det blir å gå for langt. Men jeg tror at hvis mulighetene er der og forholdene legges til rette, er det mange pensjonister som godt kan tenke seg å ta et tak og gjøre en jobb som er nyttig for noen.

    På den annen side – etter et langt liv i arbeid må det også være lov å bruke pensjonisttilværelsen til å oppfylle egne ønsker og bruke tid på det du har lyst til, enten det er å være sammen med familien, dyrke hobbyer, lære nye ting eller reise. For egen del hadde jeg en jobb jeg trivdes i og brant for da jeg var banksjef i Cultura Bank, og jeg hadde ikke tenkt mye på hvordan livet etter jobben skulle bli. Til min store forbauselse har jeg ikke lengtet tilbake en eneste dag. Jeg oppfyller min gamle drøm om å skrive en roman (selv om den kanskje aldri vil bli utgitt) og bryner hjernen på prosjektbasert arbeid med å trene KI-modeller – en jobb som kan gjøres hjemmefra. Jeg har tid til å trene, være sammen med familien, lage god mat, lese, lære språk og gjøre håndarbeid. Jeg er gammel årgang – men fortsatt i bruk. Det kjennes veldig bra.

    Har du en drøm om noe du vil bruke mer tid på – nå eller senere i livet? Del den gjerne i kommentarfeltet.

  • Ta tiden tilbake – les en bok!

    Ta tiden tilbake – les en bok!

    Å koke en frosk

    Når forandringen går sakte nok, tenker vi ikke over hva som skjer. Først hadde vi radioen, som samlet familien rundt sportssendinger, nyheter og hørespill, så kom TV og satte bilder til lyden. Den gangen virket teknologien til en viss grad samlende, fordi alle hørte og så de samme programmene og kunne diskutere dem i lunsjpausen eller ved middagsbordet. Så fikk vi flere kanaler, PCer og internett, og nå som alle og enhver har fått internettilgang i lommen og kan se hva de vil når de vil, er bildet totalt fragmentert. Alle sitter med nesen i hver sin skjerm og ser på helt forskjellige ting. Algoritmene på sosiale medier gjør at du blir eksponert for mer av det samme, istedenfor å få utvidet horisonten.

    Hvis vi skal bruke metaforen med frosken som blir kokt, så er vi alle frosker som plasker rundt i det stadig varmere vannet i gryten, mens vi gjør så godt vi kan for gradvis å tilpasse oss de nye mulighetene og kravene.

    Jeg er ikke motstander av skjermer og digitale hjelpemidler, tvert imot tilbringer jeg mange timer hver dag foran den ene eller andre skjermen. Men samtidig har jeg trang til å ta tilbake noe av det vi har mistet på veien. Tenk tilbake til hvordan det var i skikkelig gamle dager. Hva gjorde man da i fritiden, gitt at man hadde noen? Folk gikk på besøk til hverandre, diskuterte siste nytt om kjente og ukjente, leste aviser og bøker, de spilte kort eller brettspill og gikk kanskje av og til på kino, teater eller konserter eller arrangerte huskonserter i private hjem, spaserturer, sykkelturer, badeturer, skiturer, sopp- og bærturer, med termos og matpakke i ryggsekken.

    Jeg forsøkte å tenke etter – når var siste gang noen utenom mine voksne barn kom på uanmeldt besøk? Jeg tror det må være mange år siden sist. Men det er kanskje egentlig greit når jeg tenker meg om. Ikke noe galt med å gjøre avtaler.

    Ta en pause fra skjermen

    Men det var dette med å finne positive og sosiale aktiviteter som ikke involverer skjerm. Det siste halve året har vi startet vår egen lille protestaksjon hjemme med å innføre en felles lesestund som avslutning på kvelden, med høytlesning fra en bok som ingen av oss trolig ville ha kommet til å lese på egen hånd. Vi har allerede kommet gjennom en eksperimentell roman og en bok om kinesisk historie. I stedet for mer av det samme går vi inn for variasjon og bredde. En analog og langsom avslutning på dagen, med en passelig mengde input. Dette har vært så hyggelig og vellykket at jeg vil gi ideen videre og herved starte en kampanje for å ta tiden tilbake fra skjermen.

    Vi brukte kanskje omtrent tre måneder på å komme gjennom boken om Kinas historie, som var på over 500 sider. Ganske deilig å gjøre noe som ikke haster og bare bruke den tiden som er nødvendig for å bli ferdig. Ikke noe stress.

    Ta tiden tilbake – les en bok!

    Blir du med på en uformell protestaksjon mot skjermavhengighet? Det er enkelt – sett av litt tid hver kveld til en fast lesestund på 20-30 minutter – enten alene eller les høyt for noen du bor sammen med. Mobiltelefonene plasseres i et annet rom mens lesingen pågår. Vil du være med, bruk gjerne emneknaggen #tatidentilbake og skrive en setning om hva du leser nå.

    Start i kveld!
    #tatidentilbake

    PS.
    På bildet nedenfor sitter jeg med Mac’en på fanget, men det jeg gjør er faktisk.å lese fra en bok. Min egen foreløpig upubliserte bok, som jeg har skrevet helt selv. Og som for øyeblikket befinner seg hos en redaktør som kanskje vil slakte den. Det var vårt foreløpig siste høytlesningsprosjekt. Det er en roman, som jeg tror vil falle inn under genren feelgood. Mannen min er definitivt ikke i målgruppen, de siste romanene han leste var Krig og Fred og 1984 – som er omtrent så langt fra feelgood som man kan komme. Men han er likevel en god kritiker. Mer om bokprosjektet mitt senere.

    Her leser jeg høyt fra min egen bok, som foreløpig bare befinner seg på min Mac. Vår nyeste høytlesningsprosjekt.

  • Lapp på lapp … en metafor for livet

    Lapp på lapp … en metafor for livet

    For mer enn 10 år siden begynte jeg på et lappeteppe av bestemorruter. Jeg var veldig entusiastisk i starten, men da det gikk opp for meg hvor mange lapper som faktisk skulle til for å lage noe som var stort nok til å kalles et teppe, ble jeg litt betenkt. På samme tid tetnet det seg til på jobben, og lappeteppeprosjektet havnet uferdig i en eske, der det ble glemt og fikk hvile fram til nå nylig.

    Et sted inne i meg har jeg en sterk dragning mot system og orden, selv om det ikke alltid ser slik ut hjemme hos meg. Før prosjektet havnet innerst i skapet hadde jeg rukket å handle inn garn i et stort utvalg av farger, og jeg hadde laget et regneark for å holde styr på alle fargekombinasjonene, for å sikre at ikke to lapper ble like.

    En liten matematikkoppgave

    En bestemorsrute ser ut som en slags blomst, med i alt 3 farger og så en bunnfarge som går igjen på alle lappene. Ambisjonen min er at ikke to ruter i teppet skal være like. Det vil si, to lapper kan godt inneholde de samme fargene, men ikke i samme rekkefølge.

    Så her kommer en utfordring til den som er god i matematikk: Hva er det minste antall ulike garnfarger jeg trenger hvis jeg skal lage et teppe på 20x 12 lapper, og alle skal være ulike? Hver lapp inneholder 3 farger + bunnfargen, og rekkefølgen av fargene har betydning.

    Og en bonusutfordring – det er ett fargepar som ikke får lov til å stå ved siden av hverandre, fordi fargene er for nær hverandre.

    Hvis du har svaret på hvor mange ulike farger jeg minst må ha for å å lage 240 ulike lapper – og hvor mange farger jeg må ha hvis vi i tillegg tar hensyn til at det er ett fargepar der fargene er er så like at de ikke får lov til å stå ved siden av hverandre, skriv gjerne en kommentar og fortell hva du har kommet fram til!

    Utsnitt av fargekartet. Fargekartet var nødvendig for å huske navnene på fargene, for å kunne notere i regnearket hvilke fargekombinasjoner som var brukt og ikke skulle gjentas. Det som vises her er omtrent halvparten av fargene som er brukt til nå.
    Utsnitt av regnearket som holder styr på fargekombinasjonene.

    Teppet som lå i esken var bare delvis sammenheklet og bare 8 x 10 lapper stort, og det var mange tråder som ikke var festet, men jeg bestemte meg for å gjøre det ferdig slik som det var og legge det på en stol i stuen, som et symbol på tiden som har vært. Det er bare såvidt stort nok til å legge over fanget og varme beina. Men nå er jeg i gang med å lage nye lapper i nye fargekombinasjoner, og når det blir mange nok, skal jeg utvide teppet så det blir så stort at man kan legge seg på sofaen og trekke det over seg, og det går fra tærne og opp under haken. Kanskje til neste vinter?

    Livets lappeteppe

    Jeg blir litt filosofisk her jeg sitter – teppet blir en metafor for livet mitt. Alle dagene som gikk, de fleste harmoniske, med farger som passer godt sammen, så kommer plutselig en med skarpere farger og større kontraster, som i det store bildet skaper spenning og gjør helheten mer interessant. Det er også noe symbolsk ved at alle lappene er forskjellige fargemessig, men har samme struktur. Det er slik jeg liker at dagene er, med mye rom for variasjon innenfor noen faste rammer.

    Apropos rammer: Etter at jeg sluttet i jobben som banksjef i Cultura Bank for litt over fire måneder siden, har jeg brukt en del tid på å finne ut hvordan min nye hverdag skulle bli. Den første tiden kjentes det som å være på ferie, og jeg gikk rundt og ventet på at ferien skulle være over. Det var deilig, men kjentes nesten uvirkelig ut etter å ha vært vant til at det er høyt trykk hver dag og hele tiden, jeg kjente et snev av dårlig samvittighet over å gjøre så lite. Noen morgener var det fristende å sove lenge, for det var jo ikke noe jeg var nødt til gjøre. Etter en passende lang ferie var det ved inngangen til 2026 tid for å etablere noen nye rammer for hverdagene. Jeg har fortsatt mye frihet, men noen faste elementer står på planen hver dag. En dose språktrening i russisk og/eller mandarin – med Duolingo, lærer eller samtalepartner, en dose fysisk aktivitet med styrketrening 2 dager i uken og 5 km på tredemølle de andre dagene, og kvelden avsluttes med høytlesning , sammen med mannen min. Høytlesingsprosjektet vil jeg fortelle mer om en annen dag. Hver dag prøver jeg også å få til en ordentlig skriveøkt, ofte på Skriveloftet på Litteraturhuset, andre dager på hjemmekontoret. Skriveloftet skal dessverre legges ned i slutten av mai, det er veldig trist, og jeg håper det lykkes å skape et tilsvarende tilbud i et annet lokale.

    Det gledelige i min nye hverdag er at i tillegg til alt dette har jeg nå også mer tid til å gjøre håndarbeid, reparere klær og gjøre andre huslige sysler. Og så har jeg begynt å lese papirbøker 📚igjen, etter mer og mer å ha gått over til å høre på lydbøker i løpet av de siste årene. Jeg kjøper ikke så mange bøker for tiden, for jeg er nok rammet av det japanerne kaller tsundoku, det vil se at man kjøper bøker uten å lese dem, men med den hensikt å lese dem senere. Bokhyllene hjemme byr på rikelig med lesestoff for lang tid framover. I tillegg bruker jeg biblioteket og dessuten bytter jeg bøker med andre gjennom BookCrossing.

    Takk for støtte!

    I dag fikk jeg min første utbetaling fra Buy me a coffee, og jeg sender herved en stor klem og hjertelig takk til dere som har spandert en kaffe på meg. Det bidrar til å holde gnisten levende – både for meg og for Gnistfangeren. Tusen takk!!💕

  • Reservedeler = bærekraft i praksis

    Reservedeler = bærekraft i praksis

    Honnør til alle produsenter som selger reservedeler og reparasjonsutstyr, så produktene deres kan leve lenger. Denne gangen går rosen til Bose!

    Jeg har et Bose lyddempende headset, som ble kjøpt omtrent på den tiden da de akkurat hadde gått over fra headset som du måtte sette batterier i, til oppladbare modeller. Det vil si at det er en god del år siden. Men etterhvert ble øreputene slitt, sprukne og sammensunkne, og det havnet i nederste skrivebordskuff. Det fungerte fortsatt, men så ut som en skraphaug.

    I forrige uke fikk jeg til min store sorg vite at Skriveloftet på Litteraturhuset skal nedlegges . Det som var blitt mitt nye arbeidssted, der jeg håpefullt skriver på mine forskjellige prosjekter. Skriveloftet er noe så fantastisk som et rom der rundt 30 skrivende mennesker kan sitte og arbeide i et åpent landskap i total stillhet. Ingen forstyrrelser overhodet. Selv vibrasjon på mobiltelefonene skal være slått av. Slike arbeidsforhold er det så godt som umulig å skaffe seg i et annet kontorfellesskap.

    Jeg liker å være forberedt, og ser for meg et mulig framtidig scenario der jeg kan komme til å dele kontor med mennesker som ikke er fullt så stille og hensynsfulle. Så med tanke på framtiden ble det interessant å finne ut om det gamle headsettet fortsatt kunne brukes. Jeg gravde det fram fra skuffen, og det så virkelig begredelig ut. Men kanskje det var mulig å fikse det?

    Chat GPT sa ´det er enkelt´ – og det var det … nesten

    Etter en rask konferanse med Chat GPT fikk jeg hjelp til å finne et nettsted som solgte originale deler, og få dager etter lå de nye øreputene i postkassen. Til og med sølvfarget, som de gamle.

    Et raskt søk på YouTube ga meg selvtillit nok til å bytte dem selv. Det så veldig enkelt ut på filmen, men det var ikke fullt så knirkefritt i virkeligheten. Jeg tilstår at jeg plundret en god stund før jeg fikk det til.

    Det er ikke helt like fint som nytt, bøylen på toppen av hodet er litt slitt. Likevel er gleden over å ha fikset dette og forlenget levetiden med flere år faktisk større enn gleden ville vært over et flunkende nytt headset.

    Det skulle egentlig vært ett «før»- og ett «etter»-bilde, men jeg var så ivrig etter å se om jeg fikk det til, at jeg røsket av de gamle øreputene uten å ta bilde først.

    Hva har du reparert i det siste – eller hva har du lyst til å prøve å reparere? Fortell gjerne i kommentarfeltet!

  • Ta plass

    Ta plass

    Noen mennesker tar mer plass enn andre. Nå snakker jeg ikke om det fysiske, men om at de fyller ethvert tomrom i en samtale med å sette ord på sine løpende tanker. Jeg blir fascinert av evnen til å produsere slike lange ordstrømmer. Og når to slike sitter ved samme kafebord, blir det aldri noen luke i lyddusjen for den som sitter ved nabobordet.

    Jeg lurer på om de kan ha tid til å tenke samtidig som munnen går som en kvern?

    Folk er forskjellige. Selv er jeg ikke spesielt flink til å småprate og har ikke noe i mot at det er stille ved bordet hvis man ikke har noe å si. På den annen side kan det være behagelig for en introvert person å snakke med en som er flink til både å snakke og å lytte og holder samtalen i gang. Konversasjonskunst er nok som andre kunster noe man kan øve seg på og bli flinkere til, samtidig som enkelte har et større talent fra naturens side enn andre. Men en samtale blir best hvis begge parter tar seg tid til å lytte til den andre og ikke bare buser på med sine egne synspunkter. Det handler om å både ta og gi plass.

    Men la meg holde meg til temaet «å ta plass». Jeg var nylig på en flytur og satt mellom to menn. Begge satt og halvsov med bena godt spredt fra hverandre og med armen på armlenet som vendte mot meg. Så jeg hadde ikke noe særlig annet valg enn å sitte pent med samlede ben på «damevis». Det kjentes ut som mitt private rom ble invadert, at jeg burde ha en moralsk rett til plassen som befant seg i setebredde foran meg. Men jeg sa ikke noe om det. Lurer på hvordan de ville ha reagert hvis jeg hadde sagt noe?

    Hvordan vi sitter på flyet – dame i midten og mann på hver side

    Mens vi snakker om å ta plass, og å ta mere plass enn det som er nødvendig, så har jeg et annet ferskt eksempel, fra et helt annet område. Jeg må fortelle hva som skjedde da jeg nylig fikk tilsendt en hårbørste jeg hadde bestilt på nett. Jeg tenkte det ville komme en liten pakke som fikk plass i postkassen, men nei da, jeg måtte av gårde og hente diger pappeske, der børsten skranglet rundt uten annen innpakning enn den tynne plasten utenpå. Det må blir veldig fort fullt i transportcontainerne og i bilene som frakter post hvis det er vanlig praksis at varer sendes med så mye innpakket luft rundt seg.

    Det hadde ikke vært nødvendig å sende med så mye luft – luft har vi selv.

    Ta den plassen du trenger!

    Nå har vi snakket om å ta mer plass enn nødvendig. Et annet tema er å frivillig forsøke å ta mindre plass enn det man egentlig har bruk for. For eksempel av forfengelighetsgrunner. For eksempel kjøpe klær som er i trangeste laget, med et håp om at når man bare har gått ned noen kilo, så kommer de til å passe helt fint. (Høres det kjent ut?) Selv kjøpte jeg i mange år sko som var en størrelse mindre enn det jeg egentlig trengte, for det fikk føttene til å se mindre ut. Etterhvert har jeg innsett at livet er for kort til å gå med klær og sko som ikke er behagelige. Nå kjøper jeg sko og klær som passer, og jeg blåser i hvilken størrelse som står på dem. Og jeg vurderer sannsynligheten som stor for at alle andre også blåser i det!

    Et par gode, brede treningssko i størrelse 41

    Kjenner du deg igjen i noe av dette, eller har andre gode eksempler relatert til å «ta plass», del det gjerne i kommentarfeltet.

  • Appomani …

    Appomani …

    Det burde vært et ord – appomani, trangen til å teste ut stadig nye apper. Jeg er ikke av dem som er hardest angrepet, men jeg lider av en egen variant, begrenset til apper som hjelper deg til å organisere oppgaver og livet og holde styr på alt i hverdagen.

    Som regel har det gått som følger: Jeg har funnet en ny app og er veldig begeistret i starten, men etter en stund fungerer det ikke så bra lenger, og jeg klarer ikke å holde det ajour. Jeg blir frustrert, og systemet er fullt av ikke så aktuelle oppgaver som jeg likevel ikke har klart å slette, og det letteste er å begynne på ny frisk. Jeg finner fram et A3-ark og setter meg og skriver ned alle aktuelle oppgaver etter område. Ender opp med et nesten fullskrevet ark og bruker det som oppgaveoversikt en stund, noe som gir meg gleden av å stryke ut utførte oppgaver med en penn. Etter en tid har jeg strøket ut mange oppgaver, og det er ikke plass til å legge til flere, så jeg sprenger rammen for A3-arket og må ta jobben med å overføre aktuelle oppgaver til et nytt ark. Dette er selvfølgelig veldig lite rasjonelt i vår digitale verden og virker sikkert forhistorisk. Men det er en egen tilfredsstillelse i å bruke penn og papir og se hvordan flere og flere oppgaver står der med strek over, så du har et synlig bevis på at du har gjort noe. Likevel, i lengden blir det tungvint å ha alt på papir, og jeg finner meg en ny app.

    Før mitt siste skifte av oppgavestyringsverktøy brukte jeg ClickUp, som jeg opprinnelig likte godt, men som etterhvert er blitt oppgradert og har fått så mye fancy funksjonalitet at det kjentes som å skyte spurv med kanon. Så selv om det hadde den fordelen at det var gratis for en enkeltbruker og hadde et tonn med funksjonalitet, fungerte det ikke lenger så godt for meg. Jeg vurderte om jeg skulle gå tilbake til todoist, som jeg har brukt tidligere, og som fungerer fint til å lage oppgavelister, men tenkte jeg ville undersøke litt mer før jeg bestemte meg.

    Hvordan omsette teoriene til praksis?

    Jeg vil nevne at jeg også har et ikke ubetydelig antall bøker om organisering av ting og tid, fra David Allens «Getting Things Done», til Julie Morgensterns «Organizing from the Inside Out» og Marie Kondos «spark joy». Ingen tvil om at jeg elsker orden og organisering – ihvertfall i teorien. Foreløpig har jeg klart å implementere Marie Kondos organiseringstips i undertøyskuffen, der truser, sokker og strømpebukser står pent brettet på rekke og rad. Men tilbake til appjakten.

    img_2766
    Et utvalg av bøker om organisering av ting og tid. Det er ingen mangel på gode råd og teorier.

    Noe av utfordringen er å finne et verktøy som har nok funksjonalitet til at du får dekket behovet ditt, samtidig som det er så intuitivt og enkelt å bruke at du slipper å bruke mye tid på å lære deg programvaren og sette den opp slik du vil ha den. Tidligere hadde jeg PC på jobb og Mac privat, og trengte en løsning som fungerte på begge plattformer. Nå er jeg helt over i Mac-verdenen og skal bare administrere meg selv og egne prosjekter, så jeg trenger ikke avansert prosjektstyringsfunksjonalitet og flerbrukerprogramvare. Men jeg ville gjerne ha noe som fungerte bra både på iPhone og Mac.

    Jeg kikket litt på Notion, og det virker som et verktøy som kan brukes til å bygge utrolig mye forskjellig, men jeg hadde problemer med å finne ut hva jeg egentlig trengte. Og det var egentlig ikke noen hjelp å kunne laste ned en haug med maler som andre hadde utviklet. Det var som å stå der med en verktøykasse og et lass materialer og muligheten til å bygge et stort slott, når det du egentlig ønsket deg var et enkelt hus, som du kunne flytte rett inn i.

    Hvorfor jeg valgte Things

    Nå har jeg faktisk funnet et verktøy som ser ut til å fungere bra for mitt relativt beskjedne behov. Valget mitt falt etter mange funderinger på Things 3, som er laget for Apple-økosystemet.

    Things er enkelt og intuitivt å sette opp. Du kan definere «Områder» – for eksempel, «Jobb», «Hjem», «Admin.», og under hvert område kan du opprette prosjekter med tilhørende oppgaver, som kan ha tilhørende sjekklister.

    Nedenfor ser du i venstre meny hvilke visninger du kan velge i Things. Lengre nede i venstre meny (ikke med på bildet) kommer de egendefinerte områdene og prosjektene. Det følger også med et godt hjelpesystem, «Meet Things for Mac», som ligger som et eget prosjekt i venstre meny. Det går gjennom og forklarer alle operasjonene du kan gjøre i Things, og det finnes et tilsvarende prosjekt «Meet Things for iPhone» for iPhone-versjonen.

    I «Inbox» kan du legge inn oppgaver etterhvert som du kommer på dem, og så senere sortere dem til riktig prosjekt og eventuelt legge inn tidsfrister. Things 3 kan integreres med kalenderen din. Visningen «Today» viser først eventuelle kalenderhendelser og deretter oppgaver som er lagt til den aktuelle dagen. Visningen «Upcoming» på bildet nedenfor viser det tilsvarende for kommende dager for det nærmeste halve året. Hvis du har en oppgave som tar tid og som har en deadline, så trenger du å bli minnet på at du må begynne å jobbe med oppgaven i god tid før fristen. Startdato mangler for eksempel i todoist, og var en av grunnene til at jeg i sin tid valgte å gå over til ClickUp, men Things har løst det på en fin måte. Du kan legge inn to datoer for en oppgave. Den ene «When», sier hvilken dato oppgaven skal dukke opp i kalenderen din, og i tillegg kan du angi et flagg, som viser dato for deadline. I bildet nedenfor har oppgaven «Skrive artikkel til Pengevirke» deadline 12. januar, men den dukker opp i kalenderen som «Upcoming» for første gang 27. desember, og vil fortsette å dukke opp i visningen «Today» hver dag inntil den er fullført.

    Velger du visningen «Anytime», får du en oversikt over oppgaver som det ikke er lagt inn dato på, men som likevel er aktive oppgaver, ting du vil gjøre når du har tid. Når du eventuelt legger inn dato på dem senere, vil de dukke opp under «Upcoming».

    «Someday» høres kanskje ut som det nesten det samme, men det har en annen funksjon. Det er tidsangivelsen du setter på oppgaver/prosjekter som du kanskje vil gjøre en gang, men ikke med det første. Men du vil heller ikke glemme dem. For eksempel har jeg laget et prosjekt som skal gjøres»Someday» der jeg tar vare på anbefalinger om filmer og bøker som jeg kanskje vil se/lese en dag.

    Dette er de visningene du har å velge mellom. I tillegg kan du tagge oppgaver og enkelt søke etter alle oppgaver som har en bestemt tag.

    Det er også mulig å lage repeterede oppgaver, og det er mulig å skrive notater på hver enkelt oppgave.

    Things er ikke gratis, men du betaler en engangssum, ikke et abonnement.

    Dette er ikke noen full gjennomgang av funksjonaliteten til Things, men kanskje nok til at det vekker interesse hos noen. Jeg er i hvert fall veldig lettet over å ha funnet et verktøy som er så brukervennlig, og der jeg lett finner fram til den informasjonen jeg har behov for, og det var veldig enkelt å få satt det opp med de områder og prosjekter jeg vil ha.

    Så pr. i dag er jeg veldig fornøyd valget mitt. Men er det en forbigående forelskelse eller blir det et varig forhold? Ikke godt å vite hvordan det vil utvikle seg. Men spør meg igjen om et halvt års tid, når hvetebrødsdagene er over, om alt fortsatt er i god gjenge, eller om jeg har gått på en ny smell.

    Hvordan klarer du å holde styr på avtaler og oppgaver? Skriv gjerne en kommentar om hva som er din anbefaling.

  • Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert!

    Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert!

    Overskriften er et kjent sitat fra Pippi Langstrømpe, og mestringsfølelse er en av nøklene til å oppleve lykke i livet. Noen av oss er spenningssøkende og får dekket dette behovet ved å bestige stadig høyere fjelltopper eller forbedre sin personlige rekord på maraton. Jeg er ikke en av dem, selv om jeg faktisk har vært oppe på den fjelltoppen jeg viser bilde av.

    Jeg har tilbragt mesteparten av arbeidslivet foran PC-skjermen, og selv om det ga stor tilfredsstillelse å mestre arbeidsoppgavene på jobben, er det likevel få ting som har vært mer tilfredsstillende enn de gangene jeg har klart å skape noe som er til å ta og føle på med egne hender. Og mestringsfølelsen er kanskje aller sterkest den første gangen jeg klarer å få til noe som jeg har strevd med. Her er vi ved et litt ømt punkt. Jeg har det slik at det er veldig stas å få til noe for første gang, men så er det mye morsommere å prøve på noe helt nytt neste gang enn å gjenta suksessen. Det høres kanskje ikke så galt ut, men det har sine sider – de fleste hobbyer krever både utstyr og materialer … Kanskje jeg ved en senere anledning kommer tilbake til noen av de mange tingene jeg med varierende hell har forsøkt meg på, men nå skal det handle om et vellykket prosjekt.

    Jeg pleier å tilbringe sommerferiene på en relativt øde øy på Vestlandet, og da har det vært spennende å ha med meg et eller annet nytt håndarbeidsprosjekt for å ha noe å gjøre på regnværsdagene.

    Sommerprosjekt i Pippi Langstrømpes ånd

    For en del år siden hadde jeg sett noen fine bilder av forseggjorte lappetepper og tenkte i beste Pippi Langstrømpe-ånd at dette måtte være spennende å forsøke seg på. Så jeg satte i gang, og jammen fikk jeg det ikke til på et vis – uten tidligere erfaring på området. Det tok ganske lang tid, mer enn bare sommerferien, og jeg ble ganske fornøyd med resultatet.

    Mitt første og eneste lappeteppe

    I gamle dager ble lappeteppene laget av rester av utslitte klær. Ikke så med mitt dyrebare teppe. Alle stoffene er nyinnkjøpte. For de som ikke har erfaring med denslags, kan jeg fortelle at stoffer som er spesielt beregnet til quilting ofte selges ferdig oppklippet i stykker på f.eks. 30 cm x 110 cm. Og selv om jeg har kuttet et par strimler av hvert tøystykke, er det stadig ganske mye stoff igjen. Pluss de stoffene som ble kjøpt inn men ikke fikk plass i teppet. Det betyr at jeg i mange år har hatt stående noen plastbokser fulle av tøybiter som er for små til å lage klær av (det måtte i så fall være dukkeklær), men som samtidig er for fine til at jeg vil kvitte meg med dem. Og jeg har tenkt at kanskje en dag vil jeg få inspirasjon til å bruke dem til noe. Og i uken som gikk fikk jeg bruk for ett av dem!

    Reparasjonsglede

    Jeg skrev innledningsvis at mestringsfølelse sies å være en viktig parameter for at en skal føle seg lykkelig. Et eget aspekt av mestringsfølelse er det jeg vil kalle reparasjonsglede. Gleden over å få en gjenstand eller et klesplagg du setter pris på til å vare litt lenger istedenfor å bli kastet.

    For noen år siden kjøpte jeg et par fine, håndvevde kjøkkenhåndklær, som var laget på veveriet i Vidaråsen Camphill landsby, et bo- og arbeidsfellesskap for både mennesker med utviklingshemning og medarbeidere.  Dessverre var det blitt et hull i den ene håndkleet. For første gang på lenge åpnet jeg stoffboksene mine og syntes at jeg fant det perfekte stoffet til en lapp. Fargene snakket så fint sammen. Dekorstingene er enkle – tråkle frem og tilbake. Mitt favorittsting, så lett at selv jeg, som fikk G i håndarbeid på barneskolen, kan klare det. Ja, lappen sitter litt skjevt på, men la oss si at det er fordi det skal være tydelig at det ikke er en del av mønsteret, men noe som beriker den opprinnelige gjenstanden.

    «Visible mending» eller «Synlig reparasjon» viser at en gjenstand blir sett på som så verdifull at det er verdt å bruke tid og krefter på å redde den. Eva Kittelsens bok «Synlig reparasjon» er en flott inspirasjonskilde for reparasjon av klær og andre tekstiler. Nå er håndkleet tatt i bruk igjen og varer forhåpentligvis noen år til.

    Den perfekte lappen

    Jeg har også skrevet en artikkel om Reparasjonsglede i Cultura Banks blad «Pengevirke». https://www.cultura.no/arkiv/pengevirke/reparasjonsglede

    Vi trenger noen utfordringer i den fysiske verden, nå som så mye av jobb og dagligliv foregår på nett. Har du laget eller reparert noe som du er stolt av? Skriv en kommentar og fortell!

  • Fra sjefsstol til å styre egen tid

    Fra sjefsstol til å styre egen tid

    En stor overgang

    Nå er det snart to måneder siden jeg sluttet i jobben som banksjef i Cultura Bank. På forhånd var jeg veldig spent på hvordan det ville kjennes, men det har gått over all forventning.

    Mye har forandret seg i livet mitt:

    • Jobbstatus: Før første gang i voksen alder er jeg ikke ansatt hos en arbeidsgiver, men styrer nå meg selv og min egen tid og tar eventuelle oppdrag for andre hvis det passer inn med egne prosjekter.
    • Arbeidsro: Jeg har fått arbeidsplass på Skriveloftet på Litteraturhuset i Oslo der jeg har fantastisk arbeidsro til å jobbe med mine forskjellige skriveprosjekter.
    • Sosialt: Hvis jeg vil ha noen å spise lunsj med, må jeg organisere det selv. Jeg savner noen ganger den uformelle praten med kollegaer i kantinen. Og jeg savner kantinen. Jeg liker å lage mat, men synes det er kjedelig å lage matpakke.
    • E-post: Noe av det aller beste med å slutte i jobben er at mengden med e-post har gått ned fra tsunami til liten bekk. Takk og lov!
    • Økonomi: Det er usikkert hva jeg kommer til å tjene på skrivingen, så jeg har begynt å ta ut pensjon, som gir meg økonomisk frihet til å si ja eller nei til betalte oppdrag. Men det er absolutt en stor overgang økonomisk. Godt at boliglånet er nedbetalt.
    • Kreativitet: Jeg har fått tilbake en indre ro, som lar kreativiteten strømme fram innenfra istedenfor å føle at jeg blir styrt av ytre krav, som kapasiteten aldri helt strekker til for å møte. Nå kan jeg selv bestemme hva jeg skal bruke kreftene mine på. Jeg kan ikke få uttrykt sterkt nok hvor godt det kjennes!
    • Egen tid: Det er uvant og deilig at jeg har tid til å tenke så lenge jeg vil på hva jeg vil. Jeg kan tillate meg å bruke mer tid på ting som ikke uten videre er nyttig. Nå starter jeg hver morgen med en økt med mandarin (kinesisk, ikke frukten), for å gi hjernen noe å bryne seg på.

    Forandring er sunt

    Forandring er sunt, det åpner nye muligheter i livet. Det var topp med en krevende jobb, der jeg fikk lov til å bidra med alt jeg hadde av ressurser, og jeg er veldig takknemlig for alle årene med en meningsfull jobb i Cultura Bank. Men det var også fint å slutte mens jeg ennå har krefter og kapasitet til å følge drømmene mine om hva jeg gjerne vil ha utrettet i dette livet. Det er et ordtak som heter at «Den som intet våger intet vinner». For det finnes et liv utenom jobben også, det hadde jeg nesten glemt. Nå nyter jeg friheten for alt det er verdt, og har endelig tid til å jobbe med mine romanprosjekter. Om ikke annet underholder og gleder skrivingen meg selv. Og ellers fortsetter jeg å dele tanker om stort og smått her på Gnistfangeren og i Cultura Banks blad,» Pengevirke».

    Skriv gjerne en kommentar hvis du har lignende erfaringer – hva har vært fint, og hva savner du?

    Hyggelige blomsterhilsner fra gamle kollegaer markerte overgangen til mitt nye liv