Noen mennesker tar mer plass enn andre. Nå snakker jeg ikke om det fysiske, men om at de fyller ethvert tomrom i en samtale med å sette ord på sine løpende tanker. Jeg blir fascinert av evnen til å produsere slike lange ordstrømmer. Og når to slike sitter ved samme kafebord, blir det aldri noen luke i lyddusjen for den som sitter ved nabobordet.
Jeg lurer på om de kan ha tid til å tenke samtidig som munnen går som en kvern?
Folk er forskjellige. Selv er jeg ikke spesielt flink til å småprate og har ikke noe i mot at det er stille ved bordet hvis man ikke har noe å si. På den annen side kan det være behagelig for en introvert person å snakke med en som er flink til både å snakke og å lytte og holder samtalen i gang. Konversasjonskunst er nok som andre kunster noe man kan øve seg på og bli flinkere til, samtidig som enkelte har et større talent fra naturens side enn andre. Men en samtale blir best hvis begge parter tar seg tid til å lytte til den andre og ikke bare buser på med sine egne synspunkter. Det handler om å både ta og gi plass.
Men la meg holde meg til temaet «å ta plass». Jeg var nylig på en flytur og satt mellom to menn. Begge satt og halvsov med bena godt spredt fra hverandre og med armen på armlenet som vendte mot meg. Så jeg hadde ikke noe særlig annet valg enn å sitte pent med samlede ben på «damevis». Det kjentes ut som mitt private rom ble invadert, at jeg burde ha en moralsk rett til plassen som befant seg i setebredde foran meg. Men jeg sa ikke noe om det. Lurer på hvordan de ville ha reagert hvis jeg hadde sagt noe?
Mens vi snakker om å ta plass, og å ta mere plass enn det som er nødvendig, så har jeg et annet ferskt eksempel, fra et helt annet område. Jeg må fortelle hva som skjedde da jeg nylig fikk tilsendt en hårbørste jeg hadde bestilt på nett. Jeg tenkte det ville komme en liten pakke som fikk plass i postkassen, men nei da, jeg måtte av gårde og hente diger pappeske, der børsten skranglet rundt uten annen innpakning enn den tynne plasten utenpå. Det må blir veldig fort fullt i transportcontainerne og i bilene som frakter post hvis det er vanlig praksis at varer sendes med så mye innpakket luft rundt seg.
Ta den plassen du trenger!
Nå har vi snakket om å ta mer plass enn nødvendig. Et annet tema er å frivillig forsøke å ta mindre plass enn det man egentlig har bruk for. For eksempel av forfengelighetsgrunner. For eksempel kjøpe klær som er i trangeste laget, med et håp om at når man bare har gått ned noen kilo, så kommer de til å passe helt fint. (Høres det kjent ut?) Selv kjøpte jeg i mange år sko som var en størrelse mindre enn det jeg egentlig trengte, for det fikk føttene til å se mindre ut. Etterhvert har jeg innsett at livet er for kort til å gå med klær og sko som ikke er behagelige. Nå kjøper jeg sko og klær som passer, og jeg blåser i hvilken størrelse som står på dem. Og jeg vurderer sannsynligheten som stor for at alle andre også blåser i det!
Kjenner du deg igjen i noe av dette, eller har andre gode eksempler relatert til å «ta plass», del det gjerne i kommentarfeltet.
Gnistfangeren 