Stikkord: livskvalitet

  • Noen ganger har man flaks …

    Noen ganger har man flaks …

    Idealister trenger også penger

    Jeg liker det alternative, motkreftene til kjedene og det kjedelige og ensartede, enten det gjelder mat, klær, bøker eller andre ting. Men selv idealistene og de kreative motstrømsarbeiderne er avhengig av noe så trivielt som penger for å kunne drive virksomheten sin. Ingen kan leve av bare luft og kjærlighet, selv om det riktignok er noen som påstår det (breatharians), men det tror jeg ikke på. Og faktum er at hvis du vil at disse virksomhetene skal fortsette å bidra med sine motstrøms-aktiviteter, så er de avhengige av at noen mennesker ser verdien i det de gjør og styrer noen av pengene sine dit, enten ved å kjøpe varer og tjenester, eller ved å bidra med gavepenger.

    Jeg mener absolutt ikke å fornærme alle som har en helt vanlig og ikke så kreativ eller idealistisk jobb. Vi trenger alle hjulene for at samfunnsmaskineriet skal gå rundt. Men innenfor det frie kulturlivet og innen mangfoldet av småbedrifter som driver med noe de brenner for betyr noen kroner fra eller til kanskje forskjellen mellom overlevelse og konkurs. Og jeg vet at ikke alle synes de har penger til overs til å bruke på det som ikke er strengt nødvendig, men når jeg ser hvor fullt det er på byens kaffebarer og kafeer, så tenker jeg at det nok er ganske mange som kunne få til å ofre en kaffe eller en øl eller to for å støtte et godt prosjekt.

    I løpet av de siste to ukene har jeg bidratt til noen slike initiativer. Først bestilte jeg et stoppeapparat fra MyVisibleMend, som selger reparasjonsutstyr for klær. Det er laget av Alex Ver, opprinnelig fra Sør Ukraina. Rene kinderegget. For det første støtter jeg produsenten, som har måttet flykte fra Ukraina, for det andre støtter jeg den flotte bedriften MyVisibleMend,og for det tredje kan jeg reparere flere klær og dermed spare miljøet for tekstilsøppel. Hvis resultatet blir vellykket, skal jeg legge ut et bilde i en senere post.

    Stoppeapparat bestilt fra MyVisibleMend – nå skal det bli interessante tøyreparasjoner.

    Det neste jeg gjorde var å bidra med noen kroner til Bellona, som hadde lagt ut en Spleis for å unngå konkurs – jeg krysser fingrene. Det tredje jeg gjorde var å kjøpe et lodd for 100 kroner for å støtte den uavhengige bokhandelen Cappelens Forslag, som trengte penger til husleie. Gevinsten var Charles Bukowski: The Movie: Barfly. Signert av Bukowski, Faye Dunaway, Mickey Rourke, & Barbet Schroeder. Og gjett hva … trommevirvel … JEG VANT! Fy søren, så heldig jeg var. Jeg fikk nesten (men bare nesten) dårlig samvittighet, for jeg hadde jo ikke kjøpt lodd med tanke på å vinne, jeg ville bare støtte et fint prosjekt. Da jeg fikk overrakt premien, fikk jeg vite at lotteriet hadde innbrakt mer enn de ville ha tjent på å selge boken, så da var vel hensikten oppnådd.

    Gevinsten i Cappelens Forslags husleielotteri

    Det jeg gjerne ville formidle med dette (i tillegg til å juble over min flaks i lotteriet) er at penger har kraft til å skape endring. Hva du gjør med pengene dine bidrar til å forme det samfunnet vi skal leve i framover. Dette fikk jeg inn i ryggmargen gjennom å jobbe 27 år i Cultura Bank. Så altså, hvis du ønsker deg at det fortsatt skal finnes et spennende mangfold av små selvstendige butikker, kafeer og kulturtilbud, så må du faktisk bruke dem!

  • Litteraturhuset kaster ut skribentene

    Litteraturhuset kaster ut skribentene

    Skriveloftet søker et nytt hjem

    31. mai er en trist dag for skribentene som har hatt glede av å benytte Skriveloftet på Litteraturhuset i Oslo. Selv har jeg ikke så lang fartstid, men jeg har hatt stor glede av de 8 månedene jeg har fått lov til å være en av loftets brukere. For en moderat månedspris har vi kunnet komme og gå sent og tidlig til det store loftsrommet med rundt 24 arbeidsplasser, der det alltid er musestille, med unntak av dempede lyder fra tastaturene. Her produseres skjønnlitteratur, fagbøker, artikler, filmmanus, kronikker, poesi, blogginnhold og oversettelser, et mangfold av uttrykksformer og et mangfold av kreative mennesker. Selv om det alltid er stille på skriveplassene, har loftet også en sosial sone, der det alltid er noen å snakke med i pausene.

    Nå legges dette tilbudet ned, for at Litteraturhuset skal få mere lokaler til møter og arrangementer, og et unikt miljø brytes opp.

    Det er i utgangspunktet en ganske ensom jobb å sitte og skrive. Kanskje løsningen nå for mange blir å sitte hjemme, for det er dyrt å leie seg arbeidsplass i et kontorfellesskap andre steder, og det er de færreste i Norge som blir rike av å skrive. Dessuten skal det godt gjøres å finne et sted der du kan sitte i et åpent landskap med den samme respekten for hverandres arbeidsro. Og så var det det sosiale, da.

    Ja, selvfølgelig går det an å sitte hjemme og skrive, men det er en dårlig erstatning for det unike miljøet på Skriveloftet.

    Det er nedsatt en arbeidsgruppe for å forsøke å få etablert et nytt Skriveloft sentralt i Oslo, men når dette skrives er det fortsatt ikke funnet noen løsning. Tenk om det finnes et lokale i denne byen som egner seg som hjem for det nye Skriveloftet, som vi bare ikke har hørt om ennå. Det ideelle lokalet ligger sentralt i Oslo, har plass til ca. 30 arbeidsplasser i åpent landskap og en sosial sone med tekjøkken og toaletter, og leien må være moderat. Det finnes nok av ledige lokaler i byen som kunne egne seg, men det springende punktet er at de er for dyre. FInnes det mon tro et sted i Oslo en aktør som har et passende lokale og ønsker å støtte opp om oss som skriver med å gi et gunstig tilbud om et nytt hjem for Skriveloftet? Ta i så fall kontakt med meg, så formidler jeg det videre i arbeidsgruppen.

  • Fin gammel årgang

    Fin gammel årgang

    Kvalitet går aldri av moten

    På begynnelsen av 1980-tallet kjøpte jeg et servise av merket Lava, laget av Porsgrunds Porselænsfabrik, designet av Eystein Sandnes. Serviset ble først produsert i 1971. Det var utrolig solid, og etter at jeg hadde brukt det en 20 års tid, var det fortsatt lite svinn. På det tidspunktet var jeg ganske lei av det brune serviset, som oste av 70-tallets estetikk og etterhvert virket håpløst utdatert og gammeldags, men det var nesten umulig å slite det ut, så vi fikk leve med det en stund til.

    Nye mer enn 20 år gikk, og serviset var fortsatt i daglig bruk. Noe brekkasje var det likevel blitt i løpet av årene, og antall middagstallerkener hadde etterhvert skrumpet inn til fem. Fortsatt holdt det til daglig bruk i en husholdning med to personer, men ikke hvis våre to barn og deres kjærester skulle komme på middagsbesøk. Så nå var tiden endelig inne til å kjøpe nytt servise.

    Til min forbauselse kom jeg fram til at jeg egentlig trivdes veldig godt med det gamle serviset med de brune og grønnlige sjatteringene, at jeg faktisk var blitt like glad i det igjen som da jeg kjøpte det. Jeg endte opp med å søke etter Lava-servise på Finn. Det var mest kaffekopper å få tak i, sånne små, som nesten ingen bruker lenger. Men til slutt fant jeg også en selger som hadde middagstallerkener. Og Vipps, så var tallerkenene på vei til nærmeste Joker-butikk, der jeg kunne hente pakken få dager etter. Selgeren averterte dem som «vintage». Det høres fint ut. Mye finere en «gamle». De, i likhet med møblene jeg har arvet fra foreldre og besteforeldre, kommer antakelig til å overleve meg. Jeg liker ting som varer.

    Gammel, men fortsatt god

    Det er mye som blir bedre med årene – blant annet en del viner og en del strykeinstrumenter. Vi mennesker erverver oss kunnskaper og erfaringer etterhvert som vi blir eldre, så på mange måter blir vi også bedre med årene, inntil eventuelt helseutfordringer og alder innhenter oss. Nå i våre dager er det mange eldre som har god helse og klarer seg hjemme til opp i nittiårene. Samtidig er det mange som frivillig eller ufrivillig går av med pensjon i første halvdel av sekstiårene. Her ligger det mye uutnyttede ressurser, som samfunnet kunne ha glede av.

    Jeg hadde nettopp fødselsdag, og registrerer at jeg er blitt ett år eldre. Selv om jeg ikke helt har skjønt det selv ennå, vil nok de fleste plassere meg i kategorien eldre. I mange kulturer har man stor respekt for de eldre, men i Norge kan det virke som man oftest snakker om de eldre som et problem og en utfordring for samfunnet, i stedet for en ressurs, Jeg heier på initiativet «Gammel Nok», som ble startet av Truls Nordby Johansen i 2012, for å skape fleksible jobbmuligheter for pensjonister.  Jeg vil understreke at jeg ikke har noe ønske om å innføre obligatorisk samfunnstjeneste for pensjonister, det blir å gå for langt. Men jeg tror at hvis mulighetene er der og forholdene legges til rette, er det mange pensjonister som godt kan tenke seg å ta et tak og gjøre en jobb som er nyttig for noen.

    På den annen side – etter et langt liv i arbeid må det også være lov å bruke pensjonisttilværelsen til å oppfylle egne ønsker og bruke tid på det du har lyst til, enten det er å være sammen med familien, dyrke hobbyer, lære nye ting eller reise. For egen del hadde jeg en jobb jeg trivdes i og brant for da jeg var banksjef i Cultura Bank, og jeg hadde ikke tenkt mye på hvordan livet etter jobben skulle bli. Til min store forbauselse har jeg ikke lengtet tilbake en eneste dag. Jeg oppfyller min gamle drøm om å skrive en roman (selv om den kanskje aldri vil bli utgitt) og bryner hjernen på prosjektbasert arbeid med å trene KI-modeller – en jobb som kan gjøres hjemmefra. Jeg har tid til å trene, være sammen med familien, lage god mat, lese, lære språk og gjøre håndarbeid. Jeg er gammel årgang – men fortsatt i bruk. Det kjennes veldig bra.

    Har du en drøm om noe du vil bruke mer tid på – nå eller senere i livet? Del den gjerne i kommentarfeltet.

  • Ta plass

    Ta plass

    Noen mennesker tar mer plass enn andre. Nå snakker jeg ikke om det fysiske, men om at de fyller ethvert tomrom i en samtale med å sette ord på sine løpende tanker. Jeg blir fascinert av evnen til å produsere slike lange ordstrømmer. Og når to slike sitter ved samme kafebord, blir det aldri noen luke i lyddusjen for den som sitter ved nabobordet.

    Jeg lurer på om de kan ha tid til å tenke samtidig som munnen går som en kvern?

    Folk er forskjellige. Selv er jeg ikke spesielt flink til å småprate og har ikke noe i mot at det er stille ved bordet hvis man ikke har noe å si. På den annen side kan det være behagelig for en introvert person å snakke med en som er flink til både å snakke og å lytte og holder samtalen i gang. Konversasjonskunst er nok som andre kunster noe man kan øve seg på og bli flinkere til, samtidig som enkelte har et større talent fra naturens side enn andre. Men en samtale blir best hvis begge parter tar seg tid til å lytte til den andre og ikke bare buser på med sine egne synspunkter. Det handler om å både ta og gi plass.

    Men la meg holde meg til temaet «å ta plass». Jeg var nylig på en flytur og satt mellom to menn. Begge satt og halvsov med bena godt spredt fra hverandre og med armen på armlenet som vendte mot meg. Så jeg hadde ikke noe særlig annet valg enn å sitte pent med samlede ben på «damevis». Det kjentes ut som mitt private rom ble invadert, at jeg burde ha en moralsk rett til plassen som befant seg i setebredde foran meg. Men jeg sa ikke noe om det. Lurer på hvordan de ville ha reagert hvis jeg hadde sagt noe?

    Hvordan vi sitter på flyet – dame i midten og mann på hver side

    Mens vi snakker om å ta plass, og å ta mere plass enn det som er nødvendig, så har jeg et annet ferskt eksempel, fra et helt annet område. Jeg må fortelle hva som skjedde da jeg nylig fikk tilsendt en hårbørste jeg hadde bestilt på nett. Jeg tenkte det ville komme en liten pakke som fikk plass i postkassen, men nei da, jeg måtte av gårde og hente diger pappeske, der børsten skranglet rundt uten annen innpakning enn den tynne plasten utenpå. Det må blir veldig fort fullt i transportcontainerne og i bilene som frakter post hvis det er vanlig praksis at varer sendes med så mye innpakket luft rundt seg.

    Det hadde ikke vært nødvendig å sende med så mye luft – luft har vi selv.

    Ta den plassen du trenger!

    Nå har vi snakket om å ta mer plass enn nødvendig. Et annet tema er å frivillig forsøke å ta mindre plass enn det man egentlig har bruk for. For eksempel av forfengelighetsgrunner. For eksempel kjøpe klær som er i trangeste laget, med et håp om at når man bare har gått ned noen kilo, så kommer de til å passe helt fint. (Høres det kjent ut?) Selv kjøpte jeg i mange år sko som var en størrelse mindre enn det jeg egentlig trengte, for det fikk føttene til å se mindre ut. Etterhvert har jeg innsett at livet er for kort til å gå med klær og sko som ikke er behagelige. Nå kjøper jeg sko og klær som passer, og jeg blåser i hvilken størrelse som står på dem. Og jeg vurderer sannsynligheten som stor for at alle andre også blåser i det!

    Et par gode, brede treningssko i størrelse 41

    Kjenner du deg igjen i noe av dette, eller har andre gode eksempler relatert til å «ta plass», del det gjerne i kommentarfeltet.

  • Fra sjefsstol til å styre egen tid

    Fra sjefsstol til å styre egen tid

    En stor overgang

    Nå er det snart to måneder siden jeg sluttet i jobben som banksjef i Cultura Bank. På forhånd var jeg veldig spent på hvordan det ville kjennes, men det har gått over all forventning.

    Mye har forandret seg i livet mitt:

    • Jobbstatus: Før første gang i voksen alder er jeg ikke ansatt hos en arbeidsgiver, men styrer nå meg selv og min egen tid og tar eventuelle oppdrag for andre hvis det passer inn med egne prosjekter.
    • Arbeidsro: Jeg har fått arbeidsplass på Skriveloftet på Litteraturhuset i Oslo der jeg har fantastisk arbeidsro til å jobbe med mine forskjellige skriveprosjekter.
    • Sosialt: Hvis jeg vil ha noen å spise lunsj med, må jeg organisere det selv. Jeg savner noen ganger den uformelle praten med kollegaer i kantinen. Og jeg savner kantinen. Jeg liker å lage mat, men synes det er kjedelig å lage matpakke.
    • E-post: Noe av det aller beste med å slutte i jobben er at mengden med e-post har gått ned fra tsunami til liten bekk. Takk og lov!
    • Økonomi: Det er usikkert hva jeg kommer til å tjene på skrivingen, så jeg har begynt å ta ut pensjon, som gir meg økonomisk frihet til å si ja eller nei til betalte oppdrag. Men det er absolutt en stor overgang økonomisk. Godt at boliglånet er nedbetalt.
    • Kreativitet: Jeg har fått tilbake en indre ro, som lar kreativiteten strømme fram innenfra istedenfor å føle at jeg blir styrt av ytre krav, som kapasiteten aldri helt strekker til for å møte. Nå kan jeg selv bestemme hva jeg skal bruke kreftene mine på. Jeg kan ikke få uttrykt sterkt nok hvor godt det kjennes!
    • Egen tid: Det er uvant og deilig at jeg har tid til å tenke så lenge jeg vil på hva jeg vil. Jeg kan tillate meg å bruke mer tid på ting som ikke uten videre er nyttig. Nå starter jeg hver morgen med en økt med mandarin (kinesisk, ikke frukten), for å gi hjernen noe å bryne seg på.

    Forandring er sunt

    Forandring er sunt, det åpner nye muligheter i livet. Det var topp med en krevende jobb, der jeg fikk lov til å bidra med alt jeg hadde av ressurser, og jeg er veldig takknemlig for alle årene med en meningsfull jobb i Cultura Bank. Men det var også fint å slutte mens jeg ennå har krefter og kapasitet til å følge drømmene mine om hva jeg gjerne vil ha utrettet i dette livet. Det er et ordtak som heter at «Den som intet våger intet vinner». For det finnes et liv utenom jobben også, det hadde jeg nesten glemt. Nå nyter jeg friheten for alt det er verdt, og har endelig tid til å jobbe med mine romanprosjekter. Om ikke annet underholder og gleder skrivingen meg selv. Og ellers fortsetter jeg å dele tanker om stort og smått her på Gnistfangeren og i Cultura Banks blad,» Pengevirke».

    Skriv gjerne en kommentar hvis du har lignende erfaringer – hva har vært fint, og hva savner du?

    Hyggelige blomsterhilsner fra gamle kollegaer markerte overgangen til mitt nye liv