Stikkord: nostalgi

  • Fin gammel årgang

    Fin gammel årgang

    Kvalitet går aldri av moten

    På begynnelsen av 1980-tallet kjøpte jeg et servise av merket Lava, laget av Porsgrunds Porselænsfabrik, designet av Eystein Sandnes. Serviset ble først produsert i 1971. Det var utrolig solid, og etter at jeg hadde brukt det en 20 års tid, var det fortsatt lite svinn. På det tidspunktet var jeg ganske lei av det brune serviset, som oste av 70-tallets estetikk og etterhvert virket håpløst utdatert og gammeldags, men det var nesten umulig å slite det ut, så vi fikk leve med det en stund til.

    Nye mer enn 20 år gikk, og serviset var fortsatt i daglig bruk. Noe brekkasje var det likevel blitt i løpet av årene, og antall middagstallerkener hadde etterhvert skrumpet inn til fem. Fortsatt holdt det til daglig bruk i en husholdning med to personer, men ikke hvis våre to barn og deres kjærester skulle komme på middagsbesøk. Så nå var tiden endelig inne til å kjøpe nytt servise.

    Til min forbauselse kom jeg fram til at jeg egentlig trivdes veldig godt med det gamle serviset med de brune og grønnlige sjatteringene, at jeg faktisk var blitt like glad i det igjen som da jeg kjøpte det. Jeg endte opp med å søke etter Lava-servise på Finn. Det var mest kaffekopper å få tak i, sånne små, som nesten ingen bruker lenger. Men til slutt fant jeg også en selger som hadde middagstallerkener. Og Vipps, så var tallerkenene på vei til nærmeste Joker-butikk, der jeg kunne hente pakken få dager etter. Selgeren averterte dem som «vintage». Det høres fint ut. Mye finere en «gamle». De, i likhet med møblene jeg har arvet fra foreldre og besteforeldre, kommer antakelig til å overleve meg. Jeg liker ting som varer.

    Gammel, men fortsatt god

    Det er mye som blir bedre med årene – blant annet en del viner og en del strykeinstrumenter. Vi mennesker erverver oss kunnskaper og erfaringer etterhvert som vi blir eldre, så på mange måter blir vi også bedre med årene, inntil eventuelt helseutfordringer og alder innhenter oss. Nå i våre dager er det mange eldre som har god helse og klarer seg hjemme til opp i nittiårene. Samtidig er det mange som frivillig eller ufrivillig går av med pensjon i første halvdel av sekstiårene. Her ligger det mye uutnyttede ressurser, som samfunnet kunne ha glede av.

    Jeg hadde nettopp fødselsdag, og registrerer at jeg er blitt ett år eldre. Selv om jeg ikke helt har skjønt det selv ennå, vil nok de fleste plassere meg i kategorien eldre. I mange kulturer har man stor respekt for de eldre, men i Norge kan det virke som man oftest snakker om de eldre som et problem og en utfordring for samfunnet, i stedet for en ressurs, Jeg heier på initiativet «Gammel Nok», som ble startet av Truls Nordby Johansen i 2012, for å skape fleksible jobbmuligheter for pensjonister.  Jeg vil understreke at jeg ikke har noe ønske om å innføre obligatorisk samfunnstjeneste for pensjonister, det blir å gå for langt. Men jeg tror at hvis mulighetene er der og forholdene legges til rette, er det mange pensjonister som godt kan tenke seg å ta et tak og gjøre en jobb som er nyttig for noen.

    På den annen side – etter et langt liv i arbeid må det også være lov å bruke pensjonisttilværelsen til å oppfylle egne ønsker og bruke tid på det du har lyst til, enten det er å være sammen med familien, dyrke hobbyer, lære nye ting eller reise. For egen del hadde jeg en jobb jeg trivdes i og brant for da jeg var banksjef i Cultura Bank, og jeg hadde ikke tenkt mye på hvordan livet etter jobben skulle bli. Til min store forbauselse har jeg ikke lengtet tilbake en eneste dag. Jeg oppfyller min gamle drøm om å skrive en roman (selv om den kanskje aldri vil bli utgitt) og bryner hjernen på prosjektbasert arbeid med å trene KI-modeller – en jobb som kan gjøres hjemmefra. Jeg har tid til å trene, være sammen med familien, lage god mat, lese, lære språk og gjøre håndarbeid. Jeg er gammel årgang – men fortsatt i bruk. Det kjennes veldig bra.

    Har du en drøm om noe du vil bruke mer tid på – nå eller senere i livet? Del den gjerne i kommentarfeltet.

  • Lapp på lapp … en metafor for livet

    Lapp på lapp … en metafor for livet

    For mer enn 10 år siden begynte jeg på et lappeteppe av bestemorruter. Jeg var veldig entusiastisk i starten, men da det gikk opp for meg hvor mange lapper som faktisk skulle til for å lage noe som var stort nok til å kalles et teppe, ble jeg litt betenkt. På samme tid tetnet det seg til på jobben, og lappeteppeprosjektet havnet uferdig i en eske, der det ble glemt og fikk hvile fram til nå nylig.

    Et sted inne i meg har jeg en sterk dragning mot system og orden, selv om det ikke alltid ser slik ut hjemme hos meg. Før prosjektet havnet innerst i skapet hadde jeg rukket å handle inn garn i et stort utvalg av farger, og jeg hadde laget et regneark for å holde styr på alle fargekombinasjonene, for å sikre at ikke to lapper ble like.

    En liten matematikkoppgave

    En bestemorsrute ser ut som en slags blomst, med i alt 3 farger og så en bunnfarge som går igjen på alle lappene. Ambisjonen min er at ikke to ruter i teppet skal være like. Det vil si, to lapper kan godt inneholde de samme fargene, men ikke i samme rekkefølge.

    Så her kommer en utfordring til den som er god i matematikk: Hva er det minste antall ulike garnfarger jeg trenger hvis jeg skal lage et teppe på 20x 12 lapper, og alle skal være ulike? Hver lapp inneholder 3 farger + bunnfargen, og rekkefølgen av fargene har betydning.

    Og en bonusutfordring – det er ett fargepar som ikke får lov til å stå ved siden av hverandre, fordi fargene er for nær hverandre.

    Hvis du har svaret på hvor mange ulike farger jeg minst må ha for å å lage 240 ulike lapper – og hvor mange farger jeg må ha hvis vi i tillegg tar hensyn til at det er ett fargepar der fargene er er så like at de ikke får lov til å stå ved siden av hverandre, skriv gjerne en kommentar og fortell hva du har kommet fram til!

    Utsnitt av fargekartet. Fargekartet var nødvendig for å huske navnene på fargene, for å kunne notere i regnearket hvilke fargekombinasjoner som var brukt og ikke skulle gjentas. Det som vises her er omtrent halvparten av fargene som er brukt til nå.
    Utsnitt av regnearket som holder styr på fargekombinasjonene.

    Teppet som lå i esken var bare delvis sammenheklet og bare 8 x 10 lapper stort, og det var mange tråder som ikke var festet, men jeg bestemte meg for å gjøre det ferdig slik som det var og legge det på en stol i stuen, som et symbol på tiden som har vært. Det er bare såvidt stort nok til å legge over fanget og varme beina. Men nå er jeg i gang med å lage nye lapper i nye fargekombinasjoner, og når det blir mange nok, skal jeg utvide teppet så det blir så stort at man kan legge seg på sofaen og trekke det over seg, og det går fra tærne og opp under haken. Kanskje til neste vinter?

    Livets lappeteppe

    Jeg blir litt filosofisk her jeg sitter – teppet blir en metafor for livet mitt. Alle dagene som gikk, de fleste harmoniske, med farger som passer godt sammen, så kommer plutselig en med skarpere farger og større kontraster, som i det store bildet skaper spenning og gjør helheten mer interessant. Det er også noe symbolsk ved at alle lappene er forskjellige fargemessig, men har samme struktur. Det er slik jeg liker at dagene er, med mye rom for variasjon innenfor noen faste rammer.

    Apropos rammer: Etter at jeg sluttet i jobben som banksjef i Cultura Bank for litt over fire måneder siden, har jeg brukt en del tid på å finne ut hvordan min nye hverdag skulle bli. Den første tiden kjentes det som å være på ferie, og jeg gikk rundt og ventet på at ferien skulle være over. Det var deilig, men kjentes nesten uvirkelig ut etter å ha vært vant til at det er høyt trykk hver dag og hele tiden, jeg kjente et snev av dårlig samvittighet over å gjøre så lite. Noen morgener var det fristende å sove lenge, for det var jo ikke noe jeg var nødt til gjøre. Etter en passende lang ferie var det ved inngangen til 2026 tid for å etablere noen nye rammer for hverdagene. Jeg har fortsatt mye frihet, men noen faste elementer står på planen hver dag. En dose språktrening i russisk og/eller mandarin – med Duolingo, lærer eller samtalepartner, en dose fysisk aktivitet med styrketrening 2 dager i uken og 5 km på tredemølle de andre dagene, og kvelden avsluttes med høytlesning , sammen med mannen min. Høytlesingsprosjektet vil jeg fortelle mer om en annen dag. Hver dag prøver jeg også å få til en ordentlig skriveøkt, ofte på Skriveloftet på Litteraturhuset, andre dager på hjemmekontoret. Skriveloftet skal dessverre legges ned i slutten av mai, det er veldig trist, og jeg håper det lykkes å skape et tilsvarende tilbud i et annet lokale.

    Det gledelige i min nye hverdag er at i tillegg til alt dette har jeg nå også mer tid til å gjøre håndarbeid, reparere klær og gjøre andre huslige sysler. Og så har jeg begynt å lese papirbøker 📚igjen, etter mer og mer å ha gått over til å høre på lydbøker i løpet av de siste årene. Jeg kjøper ikke så mange bøker for tiden, for jeg er nok rammet av det japanerne kaller tsundoku, det vil se at man kjøper bøker uten å lese dem, men med den hensikt å lese dem senere. Bokhyllene hjemme byr på rikelig med lesestoff for lang tid framover. I tillegg bruker jeg biblioteket og dessuten bytter jeg bøker med andre gjennom BookCrossing.

    Takk for støtte!

    I dag fikk jeg min første utbetaling fra Buy me a coffee, og jeg sender herved en stor klem og hjertelig takk til dere som har spandert en kaffe på meg. Det bidrar til å holde gnisten levende – både for meg og for Gnistfangeren. Tusen takk!!💕

  • Gammelt, men fortsatt godt

    Gammelt, men fortsatt godt

    Listen over ting som er blitt erstattet av mobiltelefonen er lang. Kamera, vekkerklokke, armbåndsur, telefonkatalogen og så videre. Å dra på hytta er på mange måter som å reise 50 år tilbake i tiden. Og mye av det gamle fungerer like godt idag.

    Hvis jeg lurer på hva slags vær det blir, kan jeg sjekke Yr på mobilen – eller jeg kan ta en titt på barometeret, som henger på stueveggen. Den svarte pilen viser dagens værspådom, mens gullpilen, som jeg kan stille manuelt, står der hvor den svarte pilen sto sist jeg sjekket. Jeg ser at været har blitt litt mer ustabilt siden i går, vi nærmer oss «ustadigt», og faren for regn øker. Så skrur jeg gullpilen til den igjen overlapper den svarte pilen.

    Det gamle barometeret spår været.

    Her på hytta faller vi litt tilbake i stereotype kjønnsroller. Siden jeg ikke er så hendig med verken motorsag eller hammer, blir jeg stående mer på kjøkkenet her enn ellers. Når det er middagstid, kunne jeg ha sendt en SMS for å kalle inn til måltidet, men istedet åpner jeg vinduet og bruker den gamle matklokken. Når den ringer, vet de som hører den at det er mat å få.

    «Nå er det mat!» varsler matklokken

    Hvis jeg har noe i stekeovnen, setter jeg alltid på en alarm for å huske å ta ut maten i tide. Vanligvis setter jeg bare en alarm på mobilen, men her på hytta bruker jeg mammas gamle kjøkkenklokke. Litt rusten i kanten, men den fungerer helt utmerket og ringer høyt og gjennomtrengende.

    Kjøkkenklokken passer tiden på baksten

    Ønsker jeg meg tilbake til tiden før mobiltelefon og internett? Nei, jeg setter pris på de mulighetene teknologien gir oss og lengter ikke tilbake til da avtaler ble gjort over fasttelefon og du ikke hadde noen måte å få gitt beskjed på hvis du ble forsinket til en avtale. Men kanskje man da anstrengte seg litt mer for å komme presis?

  • Søte minner

    Søte minner

    I en skuff på hyttekjøkkenet ligger en gammel notisbok med håndskrevne oppskrifter. Deriblant oppskriften på havremakroner, som er en fast gjenganger hver sommerferie. De er så gode at de må rasjoneres – to til hver, pleier jeg å si når det er barn på besøk.

    Når man spiser sunt til hverdags, så kan man unne seg en utskeielse en gang i mellom. Disse havremakronene er verken veganske, glutenfrie, lavkarbo eller kalorifattige – de inneholder både smør, fint mel og sukker. De passer ikke inn i noen dietter jeg kjenner til, men smaker veldig godt!

    Gammeldagse havremakroner

    Ingredienser: (Ca. 32 stk.)

    • 250 g smør/margarin
    • 250 g sukker
    • 250 g havregryn
    • 100 g siktet hvetemel
    • 1 egg

    Rør smør og sukker, tilsett resten og bland godt. Settes med teskje på stekeplate som er dekket med bakepapir, og trykkes flate. Stekes på 180 grader ca. 12 minutter, til de er lys gulbrune. Bruk en stekespade til å løsten havremakronene fra stekeplaten og legg dem på en rist til avkjøling.

    Tips: Alle ovner er litt forskjellige, såhvis havremakronene ser helt bleke ut etter 12 minutter, gi dem et par minutter til.

    Tips: Havremakronene flyter litt utover når de blir stekt, så pass på å ha minst en fingerbreddes avstand mellom hver.

    Tips: Havremakronene er veldig myke og skjøre når de kommer varme ut av ovnen og kan lett gå i stykker, men stivner og blir sprø når de får avkjølt seg på rist.