Stikkord: reparasjon

  • Øvelse gjør (kanskje) mester

    Øvelse gjør (kanskje) mester

    Rapport fra hytteferie på Vestlandet, der badetemperaturen nå er nede i 11 grader, og vannstanden i brønnen steg med 18 cm i løpet av ett døgn med kraftig regnvær. Da er det fint å ha noe å holde på med innendørs.

    Jeg er veldig glad i å reparere klær. Kombinasjonen av mestringsfølelse og det å gjøre noe positivt for miljøet er bra for humøret. Det er spennende å lære seg nye teknikker, og en av inspirasjonskildene mine har vært Eva Kittelsens bok om synlig reparasjon og nettsiden hennes, MyVisibleMend.no.

    Jeg nevnte i en tidligere post at jeg har kjøpt meg en smart liten sak som kan brukes til å reparere huller i klær. Et lite stoppeapparat eller «speedweave», som jeg bestilte fra MyVisibleMend i mai. Jeg har sett videoer på YouTube av hvordan man raskt og enkelt kan veve flotte flerfargede lapper på alle slags plagg. Ukene gikk, men jeg kom aldri lenger enn til å se på den og studere brosjyren. Jeg tok den med meg på sommerferie, og i dag var det en skikkelig regnsværsdag og endelig tid til å teste ut den lille dingsen.

    Jeg vet av erfaring at når man gjør noe for første gang, blir resultatet ikke alltid så bra, så jeg fant ut at det var lurt å starte med et plagg jeg ikke var så redd for. Jeg har en tynn, løst vevet ullgenser, som i flere år har vært henvist til hyttebruk, og som for hvert år har fått noen flere hull. Jeg mistenker at det har vært møll bortpå den i løpet av vinteren, og jeg bestemte meg for å prøve meg på det største hullet jeg fant.

    Den lille veven består av et rundt, flatt trestykke med en rille rundt kanten og en metalldel med små kroker, en krok for hver tråd. For å feste veven til stoffet kan du bruke en strikk eller en metallfjær.

    Prøvde å starte med et STORT hull.

    Jeg fant det største hullet i genseren og strevde med å få plassert veven riktig. Jeg hadde ikke lest bruksanvisningen så nøye. Men på et vis fikk jeg festet den og begynte å lage de langsgående trådene, som danner renningen. Men plutselig løsnet hele veven og alt ble bare rot. Det måtte være noe jeg ikke hadde gjort riktig.

    Veven løsnet. Min skyld, som ikke hadde festet den ordentlig.

    Jeg klarte ikke å få orden på dette igjen, alt ble bare vase, så løsningen ble å klippe bort de røde renningstrådene og starte helt på nytt. Veven måtte festes bedre, og det var vanskelig å jobbe på et stoff som var så elastisk. Og det hadde vært dumt å starte med et hull som var større en den lappen jeg kunne klare å veve. Men det var flere hull i genseren, så det var ikke noe problem å finne ett av mer håndterlig størrelse.

    Nytt forsøk med et lite hull.

    Det fulgte noen gummistrikker med veven. I mitt første forsøk hadde jeg brukt én gummistrikk til både å holde stoffet på plass og delene sammen. Det fungerte ikke. Men jeg hadde også kjøpt en stålfjær, som var stor nok til å rekke rundt både tre-delen og metall-delen. Så jeg forsøkte på nytt.

    Veven sitter på plass, men materialet strekker seg når renningtrådene strammes.

    Nå gikk det bedre. Jeg klarte å få festet utstyret ordentlig sammen, men oppdaget at stoffet var så elastisk at det tøyde seg ut av fasong når jeg strammet de langsgående trådene. Jeg brukte ikke alle krokene på veven, bare nok til å dekke hullet med god margin på sidene. Denne gangen skulle jeg fullføre, uansett. Du vever med en stoppenål, som du stikker inn med øye-enden først. De små løkkene øverst skyves fra den ene siden til den andre for hver gang du fører nålen gjennom for å få annenhver tråd til å heve/senke seg. Det fungerte faktisk veldig bra. Det tok noen omganger før jeg skjønte at det var meningen at jeg skulle ta et lite sting på siden og feste tråden til underlaget for hver omgang slik at lappen blir sittende fast på underlaget. Trådene skyves sammen etterhvert som du vever, for eksempel med en kam, så veven blir tett nok.

    Vel, jeg ble ferdig til slutt, og resultatet ble langt fra så lekkert som i reklamen, men det ga lyst til å eksperimentere videre.

    Det ferdige resultatet.

    Jeg ble ikke helt misfornøyd, men det er langt fram til det nivået jeg har beundret på nettet. Her er hva jeg lærte underveis:

    • Det første innsikten er at det antakelig er mye lettere å få en jevn og pen lapp hvis du jobber med et underlag som ikke er så løst og elastisk.
    • Du vever nedenfra og oppover, og jeg ser at de nederste radene ble litt løsere enn resten. Jeg hadde ikke helt fått følingen med hva som var passe stramt før jeg hadde holdt på litt.
    • Det ble ikke helt pent på toppen, der hvor jeg sydde fast de små løkkene av svart tråd til underlaget. Der kunne jeg ha vært mere nøyaktig.
    • Da jeg leste oppskriften på nytt (etter at jeg var ferdig), så jeg at de hadde brukt én strikk til å feste tøyet til tresirkelen og en annen strikk til å feste metalldelen til resten. I mitt første forsøk mislykkede forsøk hadde jeg bare brukt én strikk til det hele, kanskje det ville ha fungert hvis jeg hadde brukt to. I mitt neste forsøk brukte jeg bare metallfjæren. Men kanskje den bare er beregnet til å feste rundt treklossen, og at man må ha en gummistrikk i tillegg for å holde metalldelen på plass. Jeg må sjekke med MyVisibleMend.

    Konklusjonen min er at dette er et morsomt verktøy, og jeg tror det kan bli veldig bra når jeg bare får øvd meg litt mer. Men jeg vil likevel anbefale at du vever din første lapp på et plagg du ikke er så redd for.

    Jeg måtte prøve en gang til. Denne gangen brukte jeg to gummistrikker til å feste delene sammen, og det fungerte bra. Jeg brukte halvparten lyse, halvparten mørke tråder i renningen, og tilsvarende vevde jeg halvparten med lyst og halvparten med svart garn. Det ble fortsatt litt ujevnt, både i starten og på toppen der jeg fester løkkene som har sittet rundt krokene på veven, men adskillig bedre enn første forsøk. Dette ga mersmak!

    Nytt forsøk, det kommer seg.

    Jeg ønsker meg et samfunn med mer reparasjonsglede, at det skal være minst like stas å vise fram en vellykket reparasjon som å opptre i et nyinnkjøpt klesplagg. Jeg vurderer å lage lapper til alle hullene i genseren. For det største hullet må jeg kanskje legge et stykke stoff på baksiden for å få underlaget stabilt nok.

    Hvis man verdsetter en gjenstand etter hvor mange timer som er brukt til å produsere den, kan dette bli mitt mest verdifulle plagg!

    Hva synes du om resultatene? Har du erfaring med stoppeapparat? Legg gjerne igjen en kommentar.

  • Reservedeler = bærekraft i praksis

    Reservedeler = bærekraft i praksis

    Honnør til alle produsenter som selger reservedeler og reparasjonsutstyr, så produktene deres kan leve lenger. Denne gangen går rosen til Bose!

    Jeg har et Bose lyddempende headset, som ble kjøpt omtrent på den tiden da de akkurat hadde gått over fra headset som du måtte sette batterier i, til oppladbare modeller. Det vil si at det er en god del år siden. Men etterhvert ble øreputene slitt, sprukne og sammensunkne, og det havnet i nederste skrivebordskuff. Det fungerte fortsatt, men så ut som en skraphaug.

    I forrige uke fikk jeg til min store sorg vite at Skriveloftet på Litteraturhuset skal nedlegges . Det som var blitt mitt nye arbeidssted, der jeg håpefullt skriver på mine forskjellige prosjekter. Skriveloftet er noe så fantastisk som et rom der rundt 30 skrivende mennesker kan sitte og arbeide i et åpent landskap i total stillhet. Ingen forstyrrelser overhodet. Selv vibrasjon på mobiltelefonene skal være slått av. Slike arbeidsforhold er det så godt som umulig å skaffe seg i et annet kontorfellesskap.

    Jeg liker å være forberedt, og ser for meg et mulig framtidig scenario der jeg kan komme til å dele kontor med mennesker som ikke er fullt så stille og hensynsfulle. Så med tanke på framtiden ble det interessant å finne ut om det gamle headsettet fortsatt kunne brukes. Jeg gravde det fram fra skuffen, og det så virkelig begredelig ut. Men kanskje det var mulig å fikse det?

    Chat GPT sa ´det er enkelt´ – og det var det … nesten

    Etter en rask konferanse med Chat GPT fikk jeg hjelp til å finne et nettsted som solgte originale deler, og få dager etter lå de nye øreputene i postkassen. Til og med sølvfarget, som de gamle.

    Et raskt søk på YouTube ga meg selvtillit nok til å bytte dem selv. Det så veldig enkelt ut på filmen, men det var ikke fullt så knirkefritt i virkeligheten. Jeg tilstår at jeg plundret en god stund før jeg fikk det til.

    Det er ikke helt like fint som nytt, bøylen på toppen av hodet er litt slitt. Likevel er gleden over å ha fikset dette og forlenget levetiden med flere år faktisk større enn gleden ville vært over et flunkende nytt headset.

    Det skulle egentlig vært ett «før»- og ett «etter»-bilde, men jeg var så ivrig etter å se om jeg fikk det til, at jeg røsket av de gamle øreputene uten å ta bilde først.

    Hva har du reparert i det siste – eller hva har du lyst til å prøve å reparere? Fortell gjerne i kommentarfeltet!

  • Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert!

    Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert!

    Overskriften er et kjent sitat fra Pippi Langstrømpe, og mestringsfølelse er en av nøklene til å oppleve lykke i livet. Noen av oss er spenningssøkende og får dekket dette behovet ved å bestige stadig høyere fjelltopper eller forbedre sin personlige rekord på maraton. Jeg er ikke en av dem, selv om jeg faktisk har vært oppe på den fjelltoppen jeg viser bilde av.

    Jeg har tilbragt mesteparten av arbeidslivet foran PC-skjermen, og selv om det ga stor tilfredsstillelse å mestre arbeidsoppgavene på jobben, er det likevel få ting som har vært mer tilfredsstillende enn de gangene jeg har klart å skape noe som er til å ta og føle på med egne hender. Og mestringsfølelsen er kanskje aller sterkest den første gangen jeg klarer å få til noe som jeg har strevd med. Her er vi ved et litt ømt punkt. Jeg har det slik at det er veldig stas å få til noe for første gang, men så er det mye morsommere å prøve på noe helt nytt neste gang enn å gjenta suksessen. Det høres kanskje ikke så galt ut, men det har sine sider – de fleste hobbyer krever både utstyr og materialer … Kanskje jeg ved en senere anledning kommer tilbake til noen av de mange tingene jeg med varierende hell har forsøkt meg på, men nå skal det handle om et vellykket prosjekt.

    Jeg pleier å tilbringe sommerferiene på en relativt øde øy på Vestlandet, og da har det vært spennende å ha med meg et eller annet nytt håndarbeidsprosjekt for å ha noe å gjøre på regnværsdagene.

    Sommerprosjekt i Pippi Langstrømpes ånd

    For en del år siden hadde jeg sett noen fine bilder av forseggjorte lappetepper og tenkte i beste Pippi Langstrømpe-ånd at dette måtte være spennende å forsøke seg på. Så jeg satte i gang, og jammen fikk jeg det ikke til på et vis – uten tidligere erfaring på området. Det tok ganske lang tid, mer enn bare sommerferien, og jeg ble ganske fornøyd med resultatet.

    Mitt første og eneste lappeteppe

    I gamle dager ble lappeteppene laget av rester av utslitte klær. Ikke så med mitt dyrebare teppe. Alle stoffene er nyinnkjøpte. For de som ikke har erfaring med denslags, kan jeg fortelle at stoffer som er spesielt beregnet til quilting ofte selges ferdig oppklippet i stykker på f.eks. 30 cm x 110 cm. Og selv om jeg har kuttet et par strimler av hvert tøystykke, er det stadig ganske mye stoff igjen. Pluss de stoffene som ble kjøpt inn men ikke fikk plass i teppet. Det betyr at jeg i mange år har hatt stående noen plastbokser fulle av tøybiter som er for små til å lage klær av (det måtte i så fall være dukkeklær), men som samtidig er for fine til at jeg vil kvitte meg med dem. Og jeg har tenkt at kanskje en dag vil jeg få inspirasjon til å bruke dem til noe. Og i uken som gikk fikk jeg bruk for ett av dem!

    Reparasjonsglede

    Jeg skrev innledningsvis at mestringsfølelse sies å være en viktig parameter for at en skal føle seg lykkelig. Et eget aspekt av mestringsfølelse er det jeg vil kalle reparasjonsglede. Gleden over å få en gjenstand eller et klesplagg du setter pris på til å vare litt lenger istedenfor å bli kastet.

    For noen år siden kjøpte jeg et par fine, håndvevde kjøkkenhåndklær, som var laget på veveriet i Vidaråsen Camphill landsby, et bo- og arbeidsfellesskap for både mennesker med utviklingshemning og medarbeidere.  Dessverre var det blitt et hull i den ene håndkleet. For første gang på lenge åpnet jeg stoffboksene mine og syntes at jeg fant det perfekte stoffet til en lapp. Fargene snakket så fint sammen. Dekorstingene er enkle – tråkle frem og tilbake. Mitt favorittsting, så lett at selv jeg, som fikk G i håndarbeid på barneskolen, kan klare det. Ja, lappen sitter litt skjevt på, men la oss si at det er fordi det skal være tydelig at det ikke er en del av mønsteret, men noe som beriker den opprinnelige gjenstanden.

    «Visible mending» eller «Synlig reparasjon» viser at en gjenstand blir sett på som så verdifull at det er verdt å bruke tid og krefter på å redde den. Eva Kittelsens bok «Synlig reparasjon» er en flott inspirasjonskilde for reparasjon av klær og andre tekstiler. Nå er håndkleet tatt i bruk igjen og varer forhåpentligvis noen år til.

    Den perfekte lappen

    Jeg har også skrevet en artikkel om Reparasjonsglede i Cultura Banks blad «Pengevirke». https://www.cultura.no/arkiv/pengevirke/reparasjonsglede

    Vi trenger noen utfordringer i den fysiske verden, nå som så mye av jobb og dagligliv foregår på nett. Har du laget eller reparert noe som du er stolt av? Skriv en kommentar og fortell!