Gnistfangeren

Stikkord: russisk

  • Hjernegymnastikk og menneskemøter!

    Hjernegymnastikk og menneskemøter!

    Jeg vil slå et slag for å lære fremmedspråk. Det er ikke så viktig hvilket språk du lærer, det er uansett god hjernegymnastikk og bidrar ifølge språkforskere til å forsinke den kognitive aldringen. For ikke å snakke om hvor tilfredsstillende det er å kunne noe som ikke alle andre kan. Og hvem vet hvilke muligheter det kan komme til å åpne for deg en gang i framtiden!

    Lingaphone har tilbudt selvstudiumkurs i språk siden 1901, basert på at man lærer et språk best gjennom å snakke språket.

    Min far var språkinteressert og hadde Lingaphone-kurs (LP-plater) på spansk, fransk, italiensk og russisk. Han startet hver morgen med en språkleksjon, og tok for seg ett og ett språk etter tur. Og plutselig en dag kom russiskkunnskapene til nytte, da jobben som millitærattache i Moskva ble ledig. Jeg tilbragte selv ett år i Moskva sammen med foreldrene mine som tenåring. Det ble starten på min interesse for russisk språk, og jeg fortsatte senere på språkkurs i Norge, som etterhvert ledet fra til eksamen på nivå B1, det vil si lavere mellomnivå.

    For den som ikke har kjennskap til det russiske språket, kan jeg fortelle at det har 6 kasus, og at endelser for adjektiver, pronomener, tallord og substantiver varierer med kjønn og kasus. Det er også utfordringer med verbene – de finnes nesten alltid i to varianter – imperfektiv (prosess eller gjentatt handling) og perfektiv (avsluttet handling). Noen tenker kanskje at det kyrilliske alfabetet er en stor utfordring, men det synes jeg gikk veldig greit. Det er som å lære noter – når du først har lært det, kan du lese det og tenker ikke mer over det.

    Selv om jeg etterhvert kunne lese og forstå russiske tekster på mellomnivå, gikk det utrolig tregt med det muntlige. Selv den enkleste setning måtte hales ut av meg. Det var altfor mange grammatiske detaljer å tenke på, og så mange muligheter til å gjøre feil.

    Jeg undersøkte litt og fant fram til Oslo Tandem, som matchet meg med en russisk kvinne som hadde flyttet til Norge og var i ferd med å lære seg norsk. I flere år hadde vi fast avtale om å snakkes på nett en kveld i uken – en halv time på norsk, en halv time på russisk.Hun fikk sin norskeksamen og etterhvert også både mastergrad og jobb, og jeg håper at samarbeidet vi hadde var med til å støtte opp om hennes språkutvikling. For meg ga det en skikkelig boost for muntlig russisk. Ikke at jeg er så flink, men jeg ble i hvert fall mye flinkere til å utnytte det ordforrådet jeg faktisk har opparbeidet og er ikke så redd for å si noe galt.

    Senere er jeg blitt kjent med en annen russisk kvinne som bor i Oslo. Vi møtes ukentlig på nett og leser for hverandre, hun på norsk og jeg på russisk. Vi retter på hverandres uttale og forklarer ukjente ord og uttrykk. Dette fyller et annet behov enn den første utvekslingsavtalen jeg hadde, for det er stor forskjell på ordforråd og uttrykksmåter i litteratur og i dagligspråk. Av og til møtes vi også fysisk og går på konsert, kafe eller museum. At hun er i 30-årene og jeg over 60 er ingen hindring.

    Det siste halvåret har vi vært to norske som har laget vår egen språkkafe sammen med to russiskspråklige damer fra Ukraina, som nå bor i Norge og går på språkkurs for å lære norsk.

    To fra Ukraina og to fra Norge. Vi hjelper hverandre med å lære språk, samtidig som vi bygger vennskap mellom mennesker og forståelse mellom kulturer.

    Vi møtes noen ganger i måneden over en kaffekopp og snakker om hva vi har gjort i det siste. Samtalen går om hverandre på russisk og norsk, og vi retter på hverandre hvis noen sier noe feil. Nylig hadde vi juleavslutning, der vi møttes og laget og spiste middag sammen. Alle bidro med ingredienser til måltidet, og det ble et fantastisk måltid og en hyggelig kveld.

    Juleavslutning for språkkafeen. Alle bidro med sitt, og det ble et strålende måltid og en veldig hyggelig kveld.

    Hvis du vil utvikle muntlige ferdigheter i fremmedspråk, vil jeg sterkt anbefale å finne en partner som ønsker å lære norsk, og som har som morsmål det språket du selv ønsker å lære. Da blir det en gjensidig utveksling som begge parter har glede av, og det er gratis. Jeg har spesielt god erfaring med å ha faste avtaler om dag og tid, så det er holdt av plass i kalenderen. Det er spennende og berikende å bli kjent med noen som du kanskje ellers aldri ville ha truffet, og nå som det er blitt så enkelt å møtes på nett, er avstand ingen unnskylding for å la være!

    Selv om vi nå kan bruke apper til å oversette tekst mellom de fleste språk, kan det aldri bli det samme som direkte kommunikasjon mellom mennesker!

    P.S. Apropos hjernegymnastikk, så gjør jeg også spede forsøk på å lære mandarin, men det er en historie for en annen gang.

  • Trenger jeg en iPad?

    Trenger jeg en iPad?

    Det er komisk at etterhvert som vi bytter ut papirløsninger med digitale varianter, dukker det opp nye digitale løsninger, som imiterer opplevelsen av å bruke papir og blyant. Se bare på suksessen Remarkable har hatt med sine digitale notatblokker.

    Det er mange spørsmål man kan diskutere med en KI kamerat. I dag har jeg forsøkt å finne ut om jeg bør kjøpe en iPad, når jeg allerede har en MacBook Air og en iPhone. Og nå har jeg samlet mange gode argumenter for hvorfor jeg trenger en.

    Digitale aviser sparer papir, men jeg savner å kunne gjette kryssordoppgaven med blyant og viskelær.

    Vi har nettopp byttet ut papiravisen med et digitalt abonnement. Og det fungerer stort sett greit på skjerm, men jeg savner kryssordoppgavene og de små hjernetrimoppgavene, som jeg nå bare får sett bilde av, og som ikker er laget for å løses digitalt. Etter at jeg sluttet i min faste jobb og administrerer arbeidstiden selv, kan jeg tillate meg å somle litt ekstra med morgenkaffen, med «Kaffepause-kryssordet» i Aftenposten. iPad og Apple Pencil kan kanskje være løsningen? Ikke still meg det utidige spørsmålet om hvor mange måneder jeg må lese digitalavis istedenfor papiravis før det veier opp for kostnaden med en iPad. Tenk på alt papiret vi også sparer, det må tas med i det store regnskapet.

    OK – jeg innrømmer at et billig alternativ ville være å printe ut siden med oppgavene og løse dem på papir, men den dumme blekkskriveren vi har hjemme brukes så sjelden at den aldri virker når jeg har bruk for den, da må det kjøres renseprogram. Og hvordan var nå det, igjen?

    En annen etterlengtet anvendelse er å kunne gjøre notater for hånd i pdf-dokumenter. For eksempel er jeg interessert i å lære språk, og da er det fint å kunne gjøre glosenotater i margen. For tiden leser jeg en pdf-versjon av Смерть Ахиллеса (Akilles´ død) av Boris Akunin, riktignok i en adaptert versjon, tilpasset et moderat til middels ordforråd, og jeg har nettopp lært meg den nye ordet заговор «zagovor», som betyr sammensvergelse/ konspirasjon/ komplott.

    Boken «Akilles´død» av Boris Akunin i adaptert utgave er tilpasset et ordforråd på 2300 ord.

    Boken er en del av en serie om Erast Fandorin, som er en detektiv i det russiske keiserdømmet, og i denne boken er det en kjent general og krigshelt som dør under mystiske omstendigheter. Boris Akunins bøker er blitt forbudt i Russland etter at han ble stemplet som utenlandsk agent, og russiske myndigheter har utstedt arrestordre på ham og dømt ham til 14 års fengsel. Serien om Fandorin er forøvrig utgitt på norsk. Så vidt jeg har klart å finne ut bor forfatteren nå i London.

    Et annet argument for iPad er å kunne se på film mens jeg går på tredemølle. Har forsøkt med mobilen, men det blir for smått for en som er litt nærsynt. Om vinteren når det er glatt på fortauene, er det lett å argumentere for at tredemølle er et nyttig redskap for å holde seg i form, og da kan en episode av en Netflix-serie i kategorien «guilty pleasures» være fin motivasjon og belønning for 5 kilometer på møllen.

    Og apropos «guilty pleasures» må jeg tilstå at jeg er veldig svak for vakre og stemningsfulle dataspill. Nå snakker vi ikke om skyting og vold eller stressende, avhengighetsskapende spill som etterlater deg skjelvende og utmattet. Nei, jeg snakker om langsomme, spill med interessante ting du må utforske, mysterier som skal løses, som Room og Rusty Lake-spillene, som jeg har spilt på min lille iPhone-skjerm. Tenk så fine de og andre lignende spill vil bli i større versjon på en iPad. Som jeg kan ta med meg og sette meg med i sofakroken (OK, ikke så godt argument, jeg sitter sjelden i sofakroken).

    Ved å ta tilbake muligheten for å skrive og tegne for hånd, kombinert med det digitale, så får vi kanskje med oss noe av det beste fra begge verdener?

    Jeg har forsøkt å bygge opp en argumentasjon som leder fram til en uunngåelig konklusjon – Jannike, det er klart at du trenger en iPad. Skjønner virkelig ikke hvordan du har klart deg så lenge uten! Jeg vet ikke om argumentene har nok tyngde.

    Nå skal jeg bruke et triks, som er ganske effektivt når det er noe man ønsker seg. Ikke løp og kjøp, men vent ihvertfall noen uker, gjerne en måned hvis det er noe stort og dyrt, og kjenn etter om ønsket er like sterkt.

    P.S. Jeg prøvde å ta bilde av kryssordoppgaven i Aftenposten og se om jeg kunne løse den med å skrive med fingeren på skjermen på mobilen. Ha, ha. Helt umulig. Klarte ikke engang å treffe i riktig rute. Prøvde så, etter tips fra ChatGPT, å kjøpe en billig kapasitiv stylus (tenk en penn med gummitupp istedenfor skrivespiss), det gikk bare litt bedre enn å skrive med fingeren, men fortsatt kjentes det mest som å skrive med en pølse, og jeg måtte forstørre opp rutenettet og arbeide med en liten del av kryssordet om gangen på den lille mobilskjermen, for at det i det hele tatt skulle være mulig. Jeg klarte det til slutt. Det tok kanskje fire ganger så lang tid som det ellers ville gjort, og skriften ser ut som det er en førsteklassing som har skrevet det. Mer underholdning for pengene, men jeg tror nok fortsatt at jeg ønsker meg en iPad.

    D.S.