Stikkord: skriving

  • Bør man alltid følge drømmen?

    Bør man alltid følge drømmen?

    Jeg har alltid vært glad i å skrive, men først nå har jeg fått tid til å fordype meg i det. Målet mitt er å klare å skrive en historie som er så bra som jeg kan få det til. Og hvem vet – kanskje det også blir bra nok til å kunne glede flere enn meg selv.

    Mitt første forsøk på å skrive en bok ble påbegynt da jeg var 16-17 år. Dette var før PC-ens tid, så den ble skrevet på min fine røde manuelle skrivemaskin, som jeg var veldig stolt av. Hovedpersonen i historien hadde en snømann til far og var derfor utstyrt med gulrotnese, noe som ikke var helt uproblematisk.

    Onkelen til en venninne av meg var en kjent forfatter, og jeg fikk ham til å lese gjennom den ferdige teksten. Hans kommentar var at han ikke ville brukt penger på å kjøpe denne boken til sønnen sin, men det var likevel noen partier som ikke var helt håpløse. Jeg fikk tilbake et manus med mange merknader skrevet med rødblyant – og lærte mye. Og der strandet det prosjektet. Senere ble det flere år med deltakelse i NaNoWriMo (National Novelwriting Month) og flere kurs på Forfatterskolen, men det ble aldri til mer enn uferdige utkast – før altså nå i år.

    Forfatteren som slaktet mitt første bokforsøk ga meg inspirasjon til en av hovedpersonene i boken jeg skriver på nå, der Elida, som har skrivedrømmer, oppdager at hennes nye nabo er forfatteren av hennes absolutte yndlingsroman, en vakker kjærlighetshistorie. Dessverre viser forfatteren seg å være arrogant og lite sympatisk, og han slakter brutalt og usentimentalt hennes første forsøk på å skrive Hun har da to valg – å gi opp og heller bruke kreftene på noe annet, eller å finne ut hvordan hun kan gjøre det bedre og prøve igjen.

    Skal – skal ikke?

    Dette er eksempel på den type dilemmaer vi kan møte på i livet – både som ungdommer og senere. Det er noe du har veldig lyst til å få til, men det er veldig langt til målet, det er høyst usikkert om du kan klare det, og det krever mye arbeid. Du kan se på det som et regnestykke, der motivasjon, arbeidsinnsats og personlig egnethet teller positivt, mens jo lengre vei det er å gå, og jo større konkurransen er, desto vanskeligere blir det. Om du er maler, forfatter, musiker eller leder og kommer opp på et profesjonelt og godt nivå, så er det likevel alltid andre som er like gode og bedre enn deg. Hvem som faktisk lykkes avhenger ikke bare av egen innsats, men også av tilfeldigheter og av nettverk. Hvis motivasjonen din bare er ytre – få anerkjennelse, bli berømt og bli rik, er sjansen stor for at du blir skuffet. Hvis motivasjonen kommer innenfra – du vil gjøre noe så bra som du kan få det til og glede deg over din egen fremgang, så er det bare å stå på. Resultatet blir belønningen, det blir et vellykket prosjekt uansett hva verden mener.

    Personene jeg skriver om blir levende for meg, jeg kan irritere meg over dem, føle med dem og kan se for meg hvordan de har det hjemme hos seg.

    Derfor skriver jeg videre på boken min og gleder meg over å ha gjennomført en ny revisjon av teksten, selv om jeg ikke vet om noen andre enn meg noen gang kommer til å lese den. Om en uke får jeg manus tilbake fra en redaktør, da blir det en ny runde. Det ser jeg frem til.

  • Reservedeler = bærekraft i praksis

    Reservedeler = bærekraft i praksis

    Honnør til alle produsenter som selger reservedeler og reparasjonsutstyr, så produktene deres kan leve lenger. Denne gangen går rosen til Bose!

    Jeg har et Bose lyddempende headset, som ble kjøpt omtrent på den tiden da de akkurat hadde gått over fra headset som du måtte sette batterier i, til oppladbare modeller. Det vil si at det er en god del år siden. Men etterhvert ble øreputene slitt, sprukne og sammensunkne, og det havnet i nederste skrivebordskuff. Det fungerte fortsatt, men så ut som en skraphaug.

    I forrige uke fikk jeg til min store sorg vite at Skriveloftet på Litteraturhuset skal nedlegges . Det som var blitt mitt nye arbeidssted, der jeg håpefullt skriver på mine forskjellige prosjekter. Skriveloftet er noe så fantastisk som et rom der rundt 30 skrivende mennesker kan sitte og arbeide i et åpent landskap i total stillhet. Ingen forstyrrelser overhodet. Selv vibrasjon på mobiltelefonene skal være slått av. Slike arbeidsforhold er det så godt som umulig å skaffe seg i et annet kontorfellesskap.

    Jeg liker å være forberedt, og ser for meg et mulig framtidig scenario der jeg kan komme til å dele kontor med mennesker som ikke er fullt så stille og hensynsfulle. Så med tanke på framtiden ble det interessant å finne ut om det gamle headsettet fortsatt kunne brukes. Jeg gravde det fram fra skuffen, og det så virkelig begredelig ut. Men kanskje det var mulig å fikse det?

    Chat GPT sa ´det er enkelt´ – og det var det … nesten

    Etter en rask konferanse med Chat GPT fikk jeg hjelp til å finne et nettsted som solgte originale deler, og få dager etter lå de nye øreputene i postkassen. Til og med sølvfarget, som de gamle.

    Et raskt søk på YouTube ga meg selvtillit nok til å bytte dem selv. Det så veldig enkelt ut på filmen, men det var ikke fullt så knirkefritt i virkeligheten. Jeg tilstår at jeg plundret en god stund før jeg fikk det til.

    Det er ikke helt like fint som nytt, bøylen på toppen av hodet er litt slitt. Likevel er gleden over å ha fikset dette og forlenget levetiden med flere år faktisk større enn gleden ville vært over et flunkende nytt headset.

    Det skulle egentlig vært ett «før»- og ett «etter»-bilde, men jeg var så ivrig etter å se om jeg fikk det til, at jeg røsket av de gamle øreputene uten å ta bilde først.

    Hva har du reparert i det siste – eller hva har du lyst til å prøve å reparere? Fortell gjerne i kommentarfeltet!

  • Rekviem for NaNoWriMo

    Rekviem for NaNoWriMo

    November blir ikke det samme i år, nå som NaNoWriMo (National Novel Writing Month) er nedlagt. I 20 år har mennesker fra hele verden gjort en fenomenal skriveinnsats i november – eller i hvert fall forsøkt. Og vinnere ble alle som klarte å produsere 50.000 ord på en måned. Selv har jeg deltatt et 10-talls ganger og fullført de fleste gangene. 1667 ord pr. dag er det som skal til for å komme i mål i løpet av 30 dager.

    Her er mitt vinnerdiplom fra 2018, da jeg fullførte romanen om Elida, som foreløpig bare er refusert av ett forlag.

    Og det fine er at med et slikt tidspress er det ikke mulig å være selvkritisk, det er bare å skrive i vei, så kan du være kritisk i neste runde. Når jeg i ettertid leser tekstene, blir jeg forbauset over hvor bra mye av det er til tross for at tekstene er produsert under sterkt tidspress. På den annen side er det nesten ingen grense for hvor lenge man kan bli sittende med en tekst for å lete etter de perfekte formuleringene hvis en ikke har noen tidsfrist.

    I fjor var jeg så opptatt med jobb at jeg ikke hadde tid til å delta, men i år hadde jeg tenkt å være med igjen. Stor var min skuffelse da jeg oppdaget at hele prosjektet ble nedlagt våren 2025 på grunn av forskjellige uheldige forhold, som jeg ikke skal gå inn på her. Det inspirerte meg til et lite avskjedsdikt:

    Til NaNoWriMo - oktober 2025

    NaNoWriMo, som styrket meg i striden.
    Som hjalp meg å få seieren i havn.
    Du talte ord og støttet hele tiden
    at du er borte er et merkbart savn.

    Jeg glemte deg i fjor for andre plikter,
    men visste ikke da at det var slutt.
    Nå er det snart november, du har sviktet,
    og ordene vil liksom ikke ut.

    Jeg savner pisken over tastaturet,
    og statistikkens nådeløse tall.
    Og pannen min blir mer og mere furet,
    inspirasjonens gnist er ikke varm, men kald.

    Så kommer du tilbake, eller ikke?
    Jeg synes at ideen var så god -
    at alle folk i alle land kan skrive, 
    vit at jeg savner deg, NaNoWriMo!

    Jannike Østervold

    Og hva nå …

    Det er alltid flere sider av en sak. Og hvis jeg skal se nøkternt på det, er det vel på tide jeg tar fatt i en av de mange halvferdige tekstene som er resultatet av tidligere års NaNoWriMo og gjør det kjedelige arbeidet som skal til for å få et manus så bra at det er verdt å publisere. Ja visst er det morsomt å finne på nye historier, men jeg ville synes det var stas om noen andre enn meg selv også kunne få glede av dem.

    Så istedenfor å kaste meg over et nytt skriveprosjekt i november 2025 skal jeg i år bruke november til å arbeide videre med mitt NaNoWriMo-prosjekt fra 2023, en ungdomsbok, der vi møter hovedpersonen, Sara, i det hun har fullført videregående skole og står der med et vitnemål med stort sett elendige karakterer og ikke vet hva hun skal gjøre videre. Så åpner det seg en mulighet for at hun kan komme med på et opplæringsprogram som har hatt forbløffende gode resultater med elever som tidligere ikke har gjort det så godt på skolen. Jeg sier ikke mer …

    Høres det ut som noe du eller noen du kjenner kunne ha lyst til å lese? Og har du erfaringer med NaNoWriMo som du har lyst til å dele, så skriv gjerne en kommentar.