Stikkord: skriving

Godt verktøy er halve jobben

Nyttige skriveverktøy

Å skrive en bok er (i hvert fall for meg) en lang prosess. Jeg har «skyen full» av bokmanus som er i forskjellige stadier av uferdighet, og gleder meg over å være i gang med forhåpentligvis siste revisjon av «Blanke ark», en romance/feelgood roman. Første versjon av boken ble til da jeg gikk på et romankurs på Forfatterskolen. Forfatterskolen driver nettbaserte kurs i ulike genre, og jeg har hatt stor glede av undervisningen der.

Jeg har fått mye skriveerfaring gjennom å delta i NaNoWriMo. For den som ikke kjenner til konseptet, var det en internasjonal skriveutfordring som gikk ut på å skrive 50.000 ord i løpet av november måned. Det startet allerede i 1999 og ble avviklet i 2025. Jeg deltok for første gang i 2012 og var med i alt 9 ganger. Det var ganske krevende å få tid til å skrive så mye ved siden av full jobb, og resultatet ble en haug med halvferdige manus. Men lærdommen var at det går an å få skrevet mye på kort tid hvis du klarer å droppe selvkritikk når du holder på med førsteutkastet og bare skriver i vei. Det er mye lettere å være kritisk og gjøre endringer når du har en konkret tekst som utgangspunkt. Hvis du sitter og nøler med å skrive fordi du ikke klarer å formulere deg perfekt på første forsøk, så spørs det om du i det hele tatt får skrevet noe.

Tankekart

Typisk for deltakelsen min i NaNoWriMo var at jeg ikke klarte å planlegge i god tid, men brukte de siste dagene av oktober til «brainstorming». Jeg laget tankekart, der jeg testet ut forskjellige ideer. Jeg brukte det til å komme fram til hvilken ide det var mest energi i og jobbet videre med den. Her er et eksempel på et tankekart fra startfasen av et prosjekt. Jeg hadde bestemt meg for en genre (fantacy) og skisserte noen personer, elementer i handlingen og litt om kulturen og stedet. Hvis noen skulle lure, så er den unge jenta, Melia, fortsatt på rømmen for å unngå et arrangert ekteskap, men jeg håper å få tid til å gjøre ferdig historien.

Skjermbilde fra tankekart laget med MindNode

Ved starten av november hadde jeg noen løse ideer og så skrev jeg bare i vei, i snitt 1667 ord pr. dag til og med 30. november. Da hadde jeg 50.000 ord, som ble utgangspunktet for det videre arbeidet. I ettertid har jeg skjønt at dette kanskje ikke var den aller smarteste måten å jobbe på, men det er jo gjennom erfaring at man lærer. Riktignok klarte jeg å produsere mye tekst på kort tid, men jeg ble sittende igjen med en masse løsrevne scener og historier der det kreves en stor ryddejobb i etterkant for å sikre at karakterene oppfører seg konsistent, at tidslinjene er logisk fornuftige og at det er tilstrekkelig sammenheng i historiene. 50.000 ord er dessuten ikke langt nok til å være en vanlig roman. Videre bør det gjøres en nøye vurdering av om alle scenene faktisk behøver å være med. I Blanke ark førte det til at en rørende scene fra en begravelse ble strøket, den var ikke nødvendig for å bringe handlingen videre.

Etter at NaNoWriMo ble avviklet, begynte jeg på et nytt bokprosjekt uten å ha den typen tidspress. Da startet jeg også med tankekart for å få noen hovedideer på plass. Men denne gangen planla jeg litt mer før jeg for alvor begynte å skrive, blant annet laget jeg en beskrivelse av de viktigste karakterene med navn, alder utseende og spesielle interesser og karaktertrekk. Så søkte jeg på nettet for å finne noen bilder av personer som svarte noenlunde til signalementet og lagret dem som en del av karakterbeskrivelsen. Da ble det straks mye lettere å skrive om hvordan de så ut.

Scrivener

Til selve skrivingen bruker jeg et program som heter Scrivener, som finnes både for PC og Mac. Det er veldig velegnet til å skrive romaner eller andre omfangsrike skriftlige arbeider. I tillegg til selve manuskriptet, som er inndelt i kapitler og scener, kan du lagre beskrivelser av karakterer og steder og annet research-materiale i det samme prosjektet. Når du er ferdig, kan hele manuset eksporteres til bokformat i Word eller pdf med forskjellige alternativer for linjeavstand og annen formatering. Scrivener inneholder veldig mange funksjoner, jeg har ikke utforsket alle. Jeg brukte litt tid på å lære meg det grunnleggende i Scrivener, men nå bruker jeg det til alle prosjektene mine. Fortsatt er det mange funksjoner jeg ikke har tatt i bruk. Det finnes et stort utvalg av videoer på YouTube for den som vil vite mer om hvordan du kan bruke Scrivener. Scrivener har en smart korktavle-funksjon der du kan skrive synopsis på kort og endre rekkefølgen av scenene ved å flytte dem rundt på tavlen.

Skjermbilde fra korktavlen i Scrivener fra en tidlig versjon av Blanke ark. Korktavlen kan brukes til å lage oversikt over hovedelementene i hver scene. I denne versjonen er scenene ikke inndelt i kapitler, det ble gjort på et senere tidspunkt. Til hvert «kartotekkort» hører et tekstdokument, og rekkefølgen av scenene kan endres enten ved å flytte rundt på kortene på tavlen, eller ved å flytte scener opp eller ned i menyen til venstre.

iPad og ApplePencil

For å få et inntrykk av hvordan manuskriptet oppleves når jeg leser det hele som en bok, eksporterer jeg det fra Scrivener med en funksjon som heter «compile». Scrivener har ferdige maler for ulike typer eksport, blant annet med ekstra linjeavstand hvis det skal til en redaktør eller til ferdige bokformater hvis det skal til trykking.

Jeg eksporterer teksten som en pdf-fil (kan også velge Word), og leser og kommenterer på en iPad, med ApplePencil.Jeg bruker rød penn til å gjøre overstrykninger, notere tekst som skal inn i margen, eller skrive en merknad, for eksempel «Denne setningen må omformuleres» eller kanskje «sjekk dette» hvis jeg ser at det er noe jeg lurer på.

Korrektur kan selvfølgelig også gjøres på PC eller Mac i Word med å bruke kommentarfunksjonen, men jeg liker følelsen av å skrive for hånd. I «gamle dager», før jeg kjøpte meg iPad, skrev jeg teksten ut på papir og gjorde notater med rød kulepenn. Det fungerer selvfølgelig fortsatt, men iPad-løsningen sparer papir

Tidligere pleide jeg å skrive ut teksten på papir og gjøre rettelser med rød penn. Nå foretrekker jeg å gjøre det på iPad, det sparer en masse papir, og så vet jeg alltid hvor jeg har notatene mine. Her er et eksempel på hvordan det ser ut på iPad når jeg har eksportert manuskriptet i pocketbok format, som en pdf-fil.

Etter at jeg har gått gjennom manuskriptet på iPad og notert hva jeg vil endre, går jeg tilbake til originalfilene i Scrivener og legger inn rettelsene der. Det høres kanskje tungvint ut. Hvorfor kunne jeg ikke bare lese teksten som den står i Scrivener og gjøre endringene fortløpende der mens jeg leser? Vel, det er ikke så lett å forklare. Jeg ser teksten på en annen måte når det faktisk ser ut som en bokside, og da kan jeg notere kjapt det jeg vil rette opp uten at jeg mister flyten i lesingen.

Når alle rettelsene er innført i Scrivener, eksporterer jeg dokumentet på nytt og har en ferdig Word- eller pdf-fil, som jeg kan sende til pilotlesere, eventuelt til forlaget når jeg synes jeg har hatt nok revisjonsrunder.

Papir og blyant

Og sist, men ikke minst: Man vet aldri når en god ide dukker opp. Det kan skje mens du sitter på trikken, venter på toget eller står i kø på IKEA. Og det er slik med ideer at de kan dukke opp og forsvinne like fort igjen hvis du blir distrahert av noe som skjer i øyeblikket. Derfor er det smart å alltid ha tilgjengelig en liten notatbok og noe å skrive med. I vesken, på nattbordet.

P. S. Hva med mobilen?

Du kan selvsagt også bruke mobilen til å diktere notater. Notater-appen på iPhone er ganske flink til å forstå og skrive norsk. Men du må selv diktere tegnsettingen. Jeg har testet at den i hvert fall forstår «komma», «punktum» og «spørsmålstegn», og den ser ut til å forstå min uttale og stave det meste riktig. Men av en eller annen grunn foretrekker jeg foreløpig å skrive fremfor å snakke, så jeg har ikke riktig fått utnyttet disse mulighetene ennå.

07.11.2026
Endelig, en ramme

For mange år siden var jeg på et selvutviklingskurs. En av dagene skulle vi tegne. Jeg så ikke fram til å gjøre noe jeg ikke var flink til. Men arkene vi fikk utdelt var ikke blanke, det var tegnet en sirkel på papiret, og vi skulle tegne inne i den. Jeg behøvde ikke å fylle ut de vanskelige hjørnene. Rammen gjorde oppgaven enklere, og dessuten hadde vi bare fem minutter på å lage hver tegning. Da løsnet det.

Disse gamle tegningene mine minner meg om at kreativitet noen ganger kan utfolde seg lettere innenfor noen gitte rammer enn i full frihet.

Og hvorfor tenker jeg på dette nå? Jo, fordi jeg holder på å skrive en bok. Den har jeg holdt på med ganske lenge. I en tidligere bloggpost skrev jeg om frustrasjonen jeg opplevde da jeg fikk motstridende tilbakemeldinger fra to forskjellige redaktører. Det førte til full stopp i flere måneder. Jeg klarte ikke å komme videre, fordi jeg hadde problemer med å bestemme meg for hvilke råd jeg skulle følge.

Etter sommerferien kom jeg så smått i gang igjen. Jeg innså at når to personer sier helt motstridende ting, betyr det ikke nødvendigvis at den ene har rett og den andre tar feil, det kan være et uttrykk for deres ulike preferanser. Så begge kan ha rett ut fra sine personlige forutsetninger. Jeg kom fram til at en del av synspunktene til redaktør nr. 2 ikke var representative for min målgruppe, og at jeg derfor vil tillate meg å se bort fra noen av forslagene. Jeg gikk gjennom kommentarene og sorterte dem i tre kategorier: Disse vil jeg gjøre noe med, disse vil jeg tenke gjennom en gang til, og disse er jeg ikke enig i. Og det er grunnlaget for den revisjonen jeg er i gang med nå. Likevel, det går tregt framover. Jeg går gjennom hele teksten på nytt fra begynnelse til slutt. Noen dager sitter jeg og filer på enkeltformuleringer og kommer kanskje bare gjennom en side eller to. Det virker som en endeløs oppgave.

Men for noen dager siden skjedde det noe som får meg til å se lysere på prosjektet. Jeg snakket med datteren min og fortalte om status. Som upublisert forfatter kan jeg ikke komme til et forlag med noe som ikke er godt gjennomarbeidet. Men når er det bra nok?

«Du trenger en frist!» sa hun. «Og du må fortelle noen om den.»

Så enkelt, og så selvfølgelig, når det bare blir sagt. Likevel klarte jeg ikke å komme på det på egen hånd. Og da var det jeg kom til å tenke på opplevelsen min med tegning, den gangen for mange år siden. Full frihet kan virke uoverkommelig, men gitt en ramme blir det mulig å utfolde seg.

Så vi ble enige om en dato: 1. desember 2026. Da skal teksten være klar. Og så blir det spennende å se om jeg får napp hos et forlag.

Innimellom blir jeg grepet av usikkerhet. Hva er vitsen med å skrive en bok når det er så mange bøker på markedet allerede? Hvor mange feelgoodromaner er det plass til? Jeg skriver om voksne kvinner som møter livets harde realiteter og må finne løsninger og utforske nye muligheter, både når det gjelder arbeidsliv og kjærlighet. Jeg tenker at det er temaer som mange kan kjenne seg igjen i og leve seg inn i. Foreløpig har jeg tre bøker planlagt. Først ut er historien om Elida, som ser fram til å etablere seg med kjæresten Thomas. Hun leser bryllupsblader i smug og følger godt med i boligannonsene for å finne et passende rekkehus med en liten hage. Men som et gammelt ordtak sier: «Ingen kjenner dagen før solen går ned.»

Herved forplikter jeg meg til å komme med en oppdatering om status pr. 1. desember.

Jeg teller dagene fram til 1. desember og ser at jeg må jobbe meg gjennom minst én scene pr. dag for å komme i mål med et ferdig manus.

Hva tenker du om kreativitet og rammer ? Er du mest kreativ når du jobber med strenge frister eller når du kan utfolde deg i full frihet?

19.10.2026
Kunsten å si nei

Jeg skriver dette mens jeg sitter på «hyttekontoret», Fra oktober 2025 til mai 2026 hadde jeg plass på Skriveloftet på LItteraturhuset i Oslo, men Litteraturhuset bestemte seg dessverre for å nedlegge dette tilbudet. Det er litt vanskeligere å skrive hjemme, der er det alltid en vaskemaskin som skal kjøres, en middag som skal lages eller andre oppgaver som «sniker i køen». For det er en velkjent utsettelsestaktikk å velge en enkel oppgave som du kan bli fort ferdig med istedenfor å gå løs på en mer komplisert oppgave som krever anstrengelse og tid, og som kanskje i tillegg er uklart definert. For hva gjør man med manuskriptet når to redaktører kommer med motstridende tilbakemeldinger?

Jeg prokrastinerer

Det er ikke så mange år siden jeg lærte ordet «prokrastinere», som er et finere ord for å somle, å utsette å gjøre noe som du egentlig har bestemt deg for at du vil gjøre, men du har bare ikke fått gjort det ennå. Begrepet er relevant i forbindelse med mitt romanprosjekt. Jeg har nå hatt to gjennomganger med profesjonelle redaktører. Den første gangen i forbindelse med et romankurs på Forfatterskolen, og den andre fikk jeg i vår, etter at jeg hadde innarbeidet mye av tilbakemeldingene fra den første redaktøren. Men det viste seg at mye av det som den første redaktøren hadde likt, syntes redaktør nummer to at jeg godt kunne kutte ut. Og en av hovedkarakterene som redaktør én ville ha mer av, syntes den andre at jeg heller burde skrive ut av historien, på grunn av at det ikke var troverdig. Disse delvis motstridende redaktøruttalelsene gjør at jeg nå i flere uker ikke har klart å sette meg ned og gjøre en ny revisjon av teksten.

Her spriker meningene

Det er spesielt ett moment som jeg ville sette stor pris på å få tilbakemelding på. Den delen av historien som redaktør to ikke syntes var troverdig, handler om at hovedpersonen, en singel kvinne i 30-årene, som nettopp har blitt dumpet av kjæresten, treffer en mann gjennom en datingapp. De treffes på en fin restaurant. Hun forventet å møte en jevnaldrende, men det viser seg at han hadde brukt et ungdomsbilde på profilen sin og i virkeligheten er i femtiårsalderen. Hun blir selvfølgelig overrasket og føler seg lurt, men han er kjekk og høflig og hyggelig, så hun blir under tvil værende og spiser middag med ham. Samtalen går likevel greit under middagen, og hun har ingen betenkeligheter med å la ham ta regningen. Hun takker for maten, men sier rett ut at hun ønsker å treffe noen som er nærmere henne selv i alder. Etter dette begynner mannen å dukke opp på forskjellige steder der hun ferdes, liksom tilfeldig. Han inviterer henne med på en kopp kaffe eller en lunsj, eller når han treffer henne tilfeldig i byen, slår følge med henne i den retningen hun skal. Etter hvert forstår man at det neppe er helt tilfeldige møter, men han er hele tiden veldig høflig og hyggelig og spandabel og signaliserer at han ikke er ute etter noe mer enn vennskap. Hun synes nok at det kan bli litt mye, men klarer likevel ikke å avvise ham direkte. Dette synes redaktør nummer to er usannsynlig.»Hun er jo ikke naiv», fikk jeg som kommentar.

Men jeg mener at det absolutt er sannsynlig at hun har problemer med å avvise ham når hun er oppdratt til å være høflig og vennlig og i utgangspunktet alltid heller vil si ja enn nei. Hun har dessuten hatt en dominerende kjæreste og har vært vant til å ta mye hensyn til hva kjæresten mener. Jeg må legge til at kvinnen utvikler seg en del gjennom historien og etter hvert blir flinkere til å ta vare på seg selv og sine interesser (i tilfelle noen synes at hun burde skjerpe seg).

Hun lar være å avvise mannen selv om hun egentlig ikke har så lyst til å videreutvikle bekjentskapet. Hun oppmuntrer ham ikke og er tilbakeholden, men han tar ikke signalene hennes og fortsetter å være pågående og ta initiativer til fortsatt kontakt. Han er en ytre sett kjekk mann, som gir henne positiv oppmerksomhet mens hun er i en sårbar livssituasjon og spanderer både restaurantbesøk og gir henne omtenksomme gaver.

Er det sannsynlig at en voksen kvinne lar en pågående mann komme for nær, selv om hun egentlig ikke vil? Jeg tenker for min del at både romanpersoner og ekte mennesker kan gjøre ting som utenfra sett ikke er så smarte, og som gjør at du kan få lyst til å ta dem i nakken og riste dem til fornuft. Hva mener du som leser dette?

Hyttekontoret, lite, men koselig. Jeg samler krefter til en ny runde med manuskriptet.

06.07.2026
Litteraturhuset kaster ut skribentene

Skriveloftet søker et nytt hjem

31. mai er en trist dag for skribentene som har hatt glede av å benytte Skriveloftet på Litteraturhuset i Oslo. Selv har jeg ikke så lang fartstid, men jeg har hatt stor glede av de 8 månedene jeg har fått lov til å være en av loftets brukere. For en moderat månedspris har vi kunnet komme og gå sent og tidlig til det store loftsrommet med rundt 24 arbeidsplasser, der det alltid er musestille, med unntak av dempede lyder fra tastaturene. Her produseres skjønnlitteratur, fagbøker, artikler, filmmanus, kronikker, poesi, blogginnhold og oversettelser, et mangfold av uttrykksformer og et mangfold av kreative mennesker. Selv om det alltid er stille på skriveplassene, har loftet også en sosial sone, der det alltid er noen å snakke med i pausene.

Nå legges dette tilbudet ned, for at Litteraturhuset skal få mere lokaler til møter og arrangementer, og et unikt miljø brytes opp.

Det er i utgangspunktet en ganske ensom jobb å sitte og skrive. Kanskje løsningen nå for mange blir å sitte hjemme, for det er dyrt å leie seg arbeidsplass i et kontorfellesskap andre steder, og det er de færreste i Norge som blir rike av å skrive. Dessuten skal det godt gjøres å finne et sted der du kan sitte i et åpent landskap med den samme respekten for hverandres arbeidsro. Og så var det det sosiale, da.

Ja, selvfølgelig går det an å sitte hjemme og skrive, men det er en dårlig erstatning for det unike miljøet på Skriveloftet.

Det er nedsatt en arbeidsgruppe for å forsøke å få etablert et nytt Skriveloft sentralt i Oslo, men når dette skrives er det fortsatt ikke funnet noen løsning. Tenk om det finnes et lokale i denne byen som egner seg som hjem for det nye Skriveloftet, som vi bare ikke har hørt om ennå. Det ideelle lokalet ligger sentralt i Oslo, har plass til ca. 30 arbeidsplasser i åpent landskap og en sosial sone med tekjøkken og toaletter, og leien må være moderat. Det finnes nok av ledige lokaler i byen som kunne egne seg, men det springende punktet er at de er for dyre. FInnes det mon tro et sted i Oslo en aktør som har et passende lokale og ønsker å støtte opp om oss som skriver med å gi et gunstig tilbud om et nytt hjem for Skriveloftet? Ta i så fall kontakt med meg, så formidler jeg det videre i arbeidsgruppen.

29.05.2026
Bør man alltid følge drømmen?

Jeg har alltid vært glad i å skrive, men først nå har jeg fått tid til å fordype meg i det. Målet mitt er å klare å skrive en historie som er så bra som jeg kan få det til. Og hvem vet – kanskje det også blir bra nok til å kunne glede flere enn meg selv.

Mitt første forsøk på å skrive en bok ble påbegynt da jeg var 16-17 år. Dette var før PC-ens tid, så den ble skrevet på min fine røde manuelle skrivemaskin, som jeg var veldig stolt av. Hovedpersonen i historien hadde en snømann til far og var derfor utstyrt med gulrotnese, noe som ikke var helt uproblematisk.

Onkelen til en venninne av meg var en kjent forfatter, og jeg fikk ham til å lese gjennom den ferdige teksten. Hans kommentar var at han ikke ville brukt penger på å kjøpe denne boken til sønnen sin, men det var likevel noen partier som ikke var helt håpløse. Jeg fikk tilbake et manus med mange merknader skrevet med rødblyant – og lærte mye. Og der strandet det prosjektet. Senere ble det flere år med deltakelse i NaNoWriMo (National Novelwriting Month) og flere kurs på Forfatterskolen, men det ble aldri til mer enn uferdige utkast – før altså nå i år.

Forfatteren som slaktet mitt første bokforsøk ga meg inspirasjon til en av hovedpersonene i boken jeg skriver på nå, der Elida, som har skrivedrømmer, oppdager at hennes nye nabo er forfatteren av hennes absolutte yndlingsroman, en vakker kjærlighetshistorie. Dessverre viser forfatteren seg å være arrogant og lite sympatisk, og han slakter brutalt og usentimentalt hennes første forsøk på å skrive Hun har da to valg – å gi opp og heller bruke kreftene på noe annet, eller å finne ut hvordan hun kan gjøre det bedre og prøve igjen.

Skal – skal ikke?

Dette er eksempel på den type dilemmaer vi kan møte på i livet – både som ungdommer og senere. Det er noe du har veldig lyst til å få til, men det er veldig langt til målet, det er høyst usikkert om du kan klare det, og det krever mye arbeid. Du kan se på det som et regnestykke, der motivasjon, arbeidsinnsats og personlig egnethet teller positivt, mens jo lengre vei det er å gå, og jo større konkurransen er, desto vanskeligere blir det. Om du er maler, forfatter, musiker eller leder og kommer opp på et profesjonelt og godt nivå, så er det likevel alltid andre som er like gode og bedre enn deg. Hvem som faktisk lykkes avhenger ikke bare av egen innsats, men også av tilfeldigheter og av nettverk. Hvis motivasjonen din bare er ytre – få anerkjennelse, bli berømt og bli rik, er sjansen stor for at du blir skuffet. Hvis motivasjonen kommer innenfra – du vil gjøre noe så bra som du kan få det til og glede deg over din egen fremgang, så er det bare å stå på. Resultatet blir belønningen, det blir et vellykket prosjekt uansett hva verden mener.

Personene jeg skriver om blir levende for meg, jeg kan irritere meg over dem, føle med dem og kan se for meg hvordan de har det hjemme hos seg.

Derfor skriver jeg videre på boken min og gleder meg over å ha gjennomført en ny revisjon av teksten, selv om jeg ikke vet om noen andre enn meg noen gang kommer til å lese den. Om en uke får jeg manus tilbake fra en redaktør, da blir det en ny runde. Det ser jeg frem til.

20.04.2026
Reservedeler = bærekraft i praksis

Honnør til alle produsenter som selger reservedeler og reparasjonsutstyr, så produktene deres kan leve lenger. Denne gangen går rosen til Bose!

Jeg har et Bose lyddempende headset, som ble kjøpt omtrent på den tiden da de akkurat hadde gått over fra headset som du måtte sette batterier i, til oppladbare modeller. Det vil si at det er en god del år siden. Men etterhvert ble øreputene slitt, sprukne og sammensunkne, og det havnet i nederste skrivebordskuff. Det fungerte fortsatt, men så ut som en skraphaug.

I forrige uke fikk jeg til min store sorg vite at Skriveloftet på Litteraturhuset skal nedlegges . Det som var blitt mitt nye arbeidssted, der jeg håpefullt skriver på mine forskjellige prosjekter. Skriveloftet er noe så fantastisk som et rom der rundt 30 skrivende mennesker kan sitte og arbeide i et åpent landskap i total stillhet. Ingen forstyrrelser overhodet. Selv vibrasjon på mobiltelefonene skal være slått av. Slike arbeidsforhold er det så godt som umulig å skaffe seg i et annet kontorfellesskap.

Jeg liker å være forberedt, og ser for meg et mulig framtidig scenario der jeg kan komme til å dele kontor med mennesker som ikke er fullt så stille og hensynsfulle. Så med tanke på framtiden ble det interessant å finne ut om det gamle headsettet fortsatt kunne brukes. Jeg gravde det fram fra skuffen, og det så virkelig begredelig ut. Men kanskje det var mulig å fikse det?

Chat GPT sa ´det er enkelt´ – og det var det … nesten

Etter en rask konferanse med Chat GPT fikk jeg hjelp til å finne et nettsted som solgte originale deler, og få dager etter lå de nye øreputene i postkassen. Til og med sølvfarget, som de gamle.

Et raskt søk på YouTube ga meg selvtillit nok til å bytte dem selv. Det så veldig enkelt ut på filmen, men det var ikke fullt så knirkefritt i virkeligheten. Jeg tilstår at jeg plundret en god stund før jeg fikk det til.

Det er ikke helt like fint som nytt, bøylen på toppen av hodet er litt slitt. Likevel er gleden over å ha fikset dette og forlenget levetiden med flere år faktisk større enn gleden ville vært over et flunkende nytt headset.

Det skulle egentlig vært ett «før»- og ett «etter»-bilde, men jeg var så ivrig etter å se om jeg fikk det til, at jeg røsket av de gamle øreputene uten å ta bilde først.

Hva har du reparert i det siste – eller hva har du lyst til å prøve å reparere? Fortell gjerne i kommentarfeltet!

06.02.2026
Rekviem for NaNoWriMo
November blir ikke det samme i år, nå som NaNoWriMo (National Novel Writing Month) er nedlagt. I 20 år har mennesker fra hele verden gjort en fenomenal skriveinnsats i november – eller i hvert fall forsøkt. Og vinnere ble alle som klarte å produsere 50.000 ord på en måned. Selv har jeg deltatt et 10-talls ganger og fullført de fleste gangene. 1667 ord pr. dag er det som skal til for å komme i mål i løpet av 30 dager.

Her er mitt vinnerdiplom fra 2018, da jeg fullførte romanen om Elida, som foreløpig bare er refusert av ett forlag.

Og det fine er at med et slikt tidspress er det ikke mulig å være selvkritisk, det er bare å skrive i vei, så kan du være kritisk i neste runde. Når jeg i ettertid leser tekstene, blir jeg forbauset over hvor bra mye av det er til tross for at tekstene er produsert under sterkt tidspress. På den annen side er det nesten ingen grense for hvor lenge man kan bli sittende med en tekst for å lete etter de perfekte formuleringene hvis en ikke har noen tidsfrist.

I fjor var jeg så opptatt med jobb at jeg ikke hadde tid til å delta, men i år hadde jeg tenkt å være med igjen. Stor var min skuffelse da jeg oppdaget at hele prosjektet ble nedlagt våren 2025 på grunn av forskjellige uheldige forhold, som jeg ikke skal gå inn på her. Det inspirerte meg til et lite avskjedsdikt:
```
Til NaNoWriMo - oktober 2025

NaNoWriMo, som styrket meg i striden.
Som hjalp meg å få seieren i havn.
Du talte ord og støttet hele tiden
at du er borte er et merkbart savn.

Jeg glemte deg i fjor for andre plikter,
men visste ikke da at det var slutt.
Nå er det snart november, du har sviktet,
og ordene vil liksom ikke ut.

Jeg savner pisken over tastaturet,
og statistikkens nådeløse tall.
Og pannen min blir mer og mere furet,
inspirasjonens gnist er ikke varm, men kald.

Så kommer du tilbake, eller ikke?
Jeg synes at ideen var så god -
at alle folk i alle land kan skrive, 
vit at jeg savner deg, NaNoWriMo!

Jannike Østervold
```
Og hva nå …

Det er alltid flere sider av en sak. Og hvis jeg skal se nøkternt på det, er det vel på tide jeg tar fatt i en av de mange halvferdige tekstene som er resultatet av tidligere års NaNoWriMo og gjør det kjedelige arbeidet som skal til for å få et manus så bra at det er verdt å publisere. Ja visst er det morsomt å finne på nye historier, men jeg ville synes det var stas om noen andre enn meg selv også kunne få glede av dem.

Så istedenfor å kaste meg over et nytt skriveprosjekt i november 2025 skal jeg i år bruke november til å arbeide videre med mitt NaNoWriMo-prosjekt fra 2023, en ungdomsbok, der vi møter hovedpersonen, Sara, i det hun har fullført videregående skole og står der med et vitnemål med stort sett elendige karakterer og ikke vet hva hun skal gjøre videre. Så åpner det seg en mulighet for at hun kan komme med på et opplæringsprogram som har hatt forbløffende gode resultater med elever som tidligere ikke har gjort det så godt på skolen. Jeg sier ikke mer …

Høres det ut som noe du eller noen du kjenner kunne ha lyst til å lese? Og har du erfaringer med NaNoWriMo som du har lyst til å dele, så skriv gjerne en kommentar.
26.10.2025