Stikkord: visible mending

  • Noen ganger har man flaks …

    Noen ganger har man flaks …

    Idealister trenger også penger

    Jeg liker det alternative, motkreftene til kjedene og det kjedelige og ensartede, enten det gjelder mat, klær, bøker eller andre ting. Men selv idealistene og de kreative motstrømsarbeiderne er avhengig av noe så trivielt som penger for å kunne drive virksomheten sin. Ingen kan leve av bare luft og kjærlighet, selv om det riktignok er noen som påstår det (breatharians), men det tror jeg ikke på. Og faktum er at hvis du vil at disse virksomhetene skal fortsette å bidra med sine motstrøms-aktiviteter, så er de avhengige av at noen mennesker ser verdien i det de gjør og styrer noen av pengene sine dit, enten ved å kjøpe varer og tjenester, eller ved å bidra med gavepenger.

    Jeg mener absolutt ikke å fornærme alle som har en helt vanlig og ikke så kreativ eller idealistisk jobb. Vi trenger alle hjulene for at samfunnsmaskineriet skal gå rundt. Men innenfor det frie kulturlivet og innen mangfoldet av småbedrifter som driver med noe de brenner for betyr noen kroner fra eller til kanskje forskjellen mellom overlevelse og konkurs. Og jeg vet at ikke alle synes de har penger til overs til å bruke på det som ikke er strengt nødvendig, men når jeg ser hvor fullt det er på byens kaffebarer og kafeer, så tenker jeg at det nok er ganske mange som kunne få til å ofre en kaffe eller en øl eller to for å støtte et godt prosjekt.

    I løpet av de siste to ukene har jeg bidratt til noen slike initiativer. Først bestilte jeg et stoppeapparat fra MyVisibleMend, som selger reparasjonsutstyr for klær. Det er laget av Alex Ver, opprinnelig fra Sør Ukraina. Rene kinderegget. For det første støtter jeg produsenten, som har måttet flykte fra Ukraina, for det andre støtter jeg den flotte bedriften MyVisibleMend,og for det tredje kan jeg reparere flere klær og dermed spare miljøet for tekstilsøppel. Hvis resultatet blir vellykket, skal jeg legge ut et bilde i en senere post.

    Stoppeapparat bestilt fra MyVisibleMend – nå skal det bli interessante tøyreparasjoner.

    Det neste jeg gjorde var å bidra med noen kroner til Bellona, som hadde lagt ut en Spleis for å unngå konkurs – jeg krysser fingrene. Det tredje jeg gjorde var å kjøpe et lodd for 100 kroner for å støtte den uavhengige bokhandelen Cappelens Forslag, som trengte penger til husleie. Gevinsten var Charles Bukowski: The Movie: Barfly. Signert av Bukowski, Faye Dunaway, Mickey Rourke, & Barbet Schroeder. Og gjett hva … trommevirvel … JEG VANT! Fy søren, så heldig jeg var. Jeg fikk nesten (men bare nesten) dårlig samvittighet, for jeg hadde jo ikke kjøpt lodd med tanke på å vinne, jeg ville bare støtte et fint prosjekt. Da jeg fikk overrakt premien, fikk jeg vite at lotteriet hadde innbrakt mer enn de ville ha tjent på å selge boken, så da var vel hensikten oppnådd.

    Gevinsten i Cappelens Forslags husleielotteri

    Det jeg gjerne ville formidle med dette (i tillegg til å juble over min flaks i lotteriet) er at penger har kraft til å skape endring. Hva du gjør med pengene dine bidrar til å forme det samfunnet vi skal leve i framover. Dette fikk jeg inn i ryggmargen gjennom å jobbe 27 år i Cultura Bank. Så altså, hvis du ønsker deg at det fortsatt skal finnes et spennende mangfold av små selvstendige butikker, kafeer og kulturtilbud, så må du faktisk bruke dem!

  • Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert!

    Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert!

    Overskriften er et kjent sitat fra Pippi Langstrømpe, og mestringsfølelse er en av nøklene til å oppleve lykke i livet. Noen av oss er spenningssøkende og får dekket dette behovet ved å bestige stadig høyere fjelltopper eller forbedre sin personlige rekord på maraton. Jeg er ikke en av dem, selv om jeg faktisk har vært oppe på den fjelltoppen jeg viser bilde av.

    Jeg har tilbragt mesteparten av arbeidslivet foran PC-skjermen, og selv om det ga stor tilfredsstillelse å mestre arbeidsoppgavene på jobben, er det likevel få ting som har vært mer tilfredsstillende enn de gangene jeg har klart å skape noe som er til å ta og føle på med egne hender. Og mestringsfølelsen er kanskje aller sterkest den første gangen jeg klarer å få til noe som jeg har strevd med. Her er vi ved et litt ømt punkt. Jeg har det slik at det er veldig stas å få til noe for første gang, men så er det mye morsommere å prøve på noe helt nytt neste gang enn å gjenta suksessen. Det høres kanskje ikke så galt ut, men det har sine sider – de fleste hobbyer krever både utstyr og materialer … Kanskje jeg ved en senere anledning kommer tilbake til noen av de mange tingene jeg med varierende hell har forsøkt meg på, men nå skal det handle om et vellykket prosjekt.

    Jeg pleier å tilbringe sommerferiene på en relativt øde øy på Vestlandet, og da har det vært spennende å ha med meg et eller annet nytt håndarbeidsprosjekt for å ha noe å gjøre på regnværsdagene.

    Sommerprosjekt i Pippi Langstrømpes ånd

    For en del år siden hadde jeg sett noen fine bilder av forseggjorte lappetepper og tenkte i beste Pippi Langstrømpe-ånd at dette måtte være spennende å forsøke seg på. Så jeg satte i gang, og jammen fikk jeg det ikke til på et vis – uten tidligere erfaring på området. Det tok ganske lang tid, mer enn bare sommerferien, og jeg ble ganske fornøyd med resultatet.

    Mitt første og eneste lappeteppe

    I gamle dager ble lappeteppene laget av rester av utslitte klær. Ikke så med mitt dyrebare teppe. Alle stoffene er nyinnkjøpte. For de som ikke har erfaring med denslags, kan jeg fortelle at stoffer som er spesielt beregnet til quilting ofte selges ferdig oppklippet i stykker på f.eks. 30 cm x 110 cm. Og selv om jeg har kuttet et par strimler av hvert tøystykke, er det stadig ganske mye stoff igjen. Pluss de stoffene som ble kjøpt inn men ikke fikk plass i teppet. Det betyr at jeg i mange år har hatt stående noen plastbokser fulle av tøybiter som er for små til å lage klær av (det måtte i så fall være dukkeklær), men som samtidig er for fine til at jeg vil kvitte meg med dem. Og jeg har tenkt at kanskje en dag vil jeg få inspirasjon til å bruke dem til noe. Og i uken som gikk fikk jeg bruk for ett av dem!

    Reparasjonsglede

    Jeg skrev innledningsvis at mestringsfølelse sies å være en viktig parameter for at en skal føle seg lykkelig. Et eget aspekt av mestringsfølelse er det jeg vil kalle reparasjonsglede. Gleden over å få en gjenstand eller et klesplagg du setter pris på til å vare litt lenger istedenfor å bli kastet.

    For noen år siden kjøpte jeg et par fine, håndvevde kjøkkenhåndklær, som var laget på veveriet i Vidaråsen Camphill landsby, et bo- og arbeidsfellesskap for både mennesker med utviklingshemning og medarbeidere.  Dessverre var det blitt et hull i den ene håndkleet. For første gang på lenge åpnet jeg stoffboksene mine og syntes at jeg fant det perfekte stoffet til en lapp. Fargene snakket så fint sammen. Dekorstingene er enkle – tråkle frem og tilbake. Mitt favorittsting, så lett at selv jeg, som fikk G i håndarbeid på barneskolen, kan klare det. Ja, lappen sitter litt skjevt på, men la oss si at det er fordi det skal være tydelig at det ikke er en del av mønsteret, men noe som beriker den opprinnelige gjenstanden.

    «Visible mending» eller «Synlig reparasjon» viser at en gjenstand blir sett på som så verdifull at det er verdt å bruke tid og krefter på å redde den. Eva Kittelsens bok «Synlig reparasjon» er en flott inspirasjonskilde for reparasjon av klær og andre tekstiler. Nå er håndkleet tatt i bruk igjen og varer forhåpentligvis noen år til.

    Den perfekte lappen

    Jeg har også skrevet en artikkel om Reparasjonsglede i Cultura Banks blad «Pengevirke». https://www.cultura.no/arkiv/pengevirke/reparasjonsglede

    Vi trenger noen utfordringer i den fysiske verden, nå som så mye av jobb og dagligliv foregår på nett. Har du laget eller reparert noe som du er stolt av? Skriv en kommentar og fortell!