Forfatter: Jannike

  • Lapp på lapp … en metafor for livet

    Lapp på lapp … en metafor for livet

    For mer enn 10 år siden begynte jeg på et lappeteppe av bestemorruter. Jeg var veldig entusiastisk i starten, men da det gikk opp for meg hvor mange lapper som faktisk skulle til for å lage noe som var stort nok til å kalles et teppe, ble jeg litt betenkt. På samme tid tetnet det seg til på jobben, og lappeteppeprosjektet havnet uferdig i en eske, der det ble glemt og fikk hvile fram til nå nylig.

    Et sted inne i meg har jeg en sterk dragning mot system og orden, selv om det ikke alltid ser slik ut hjemme hos meg. Før prosjektet havnet innerst i skapet hadde jeg rukket å handle inn garn i et stort utvalg av farger, og jeg hadde laget et regneark for å holde styr på alle fargekombinasjonene, for å sikre at ikke to lapper ble like.

    En liten matematikkoppgave

    En bestemorsrute ser ut som en slags blomst, med i alt 3 farger og så en bunnfarge som går igjen på alle lappene. Ambisjonen min er at ikke to ruter i teppet skal være like. Det vil si, to lapper kan godt inneholde de samme fargene, men ikke i samme rekkefølge.

    Så her kommer en utfordring til den som er god i matematikk: Hva er det minste antall ulike garnfarger jeg trenger hvis jeg skal lage et teppe på 20x 12 lapper, og alle skal være ulike? Hver lapp inneholder 3 farger + bunnfargen, og rekkefølgen av fargene har betydning.

    Og en bonusutfordring – det er ett fargepar som ikke får lov til å stå ved siden av hverandre, fordi fargene er for nær hverandre.

    Hvis du har svaret på hvor mange ulike farger jeg minst må ha for å å lage 240 ulike lapper – og hvor mange farger jeg må ha hvis vi i tillegg tar hensyn til at det er ett fargepar der fargene er er så like at de ikke får lov til å stå ved siden av hverandre, skriv gjerne en kommentar og fortell hva du har kommet fram til!

    Utsnitt av fargekartet. Fargekartet var nødvendig for å huske navnene på fargene, for å kunne notere i regnearket hvilke fargekombinasjoner som var brukt og ikke skulle gjentas. Det som vises her er omtrent halvparten av fargene som er brukt til nå.
    Utsnitt av regnearket som holder styr på fargekombinasjonene.

    Teppet som lå i esken var bare delvis sammenheklet og bare 8 x 10 lapper stort, og det var mange tråder som ikke var festet, men jeg bestemte meg for å gjøre det ferdig slik som det var og legge det på en stol i stuen, som et symbol på tiden som har vært. Det er bare såvidt stort nok til å legge over fanget og varme beina. Men nå er jeg i gang med å lage nye lapper i nye fargekombinasjoner, og når det blir mange nok, skal jeg utvide teppet så det blir så stort at man kan legge seg på sofaen og trekke det over seg, og det går fra tærne og opp under haken. Kanskje til neste vinter?

    Livets lappeteppe

    Jeg blir litt filosofisk her jeg sitter – teppet blir en metafor for livet mitt. Alle dagene som gikk, de fleste harmoniske, med farger som passer godt sammen, så kommer plutselig en med skarpere farger og større kontraster, som i det store bildet skaper spenning og gjør helheten mer interessant. Det er også noe symbolsk ved at alle lappene er forskjellige fargemessig, men har samme struktur. Det er slik jeg liker at dagene er, med mye rom for variasjon innenfor noen faste rammer.

    Apropos rammer: Etter at jeg sluttet i jobben som banksjef i Cultura Bank for litt over fire måneder siden, har jeg brukt en del tid på å finne ut hvordan min nye hverdag skulle bli. Den første tiden kjentes det som å være på ferie, og jeg gikk rundt og ventet på at ferien skulle være over. Det var deilig, men kjentes nesten uvirkelig ut etter å ha vært vant til at det er høyt trykk hver dag og hele tiden, jeg kjente et snev av dårlig samvittighet over å gjøre så lite. Noen morgener var det fristende å sove lenge, for det var jo ikke noe jeg var nødt til gjøre. Etter en passende lang ferie var det ved inngangen til 2026 tid for å etablere noen nye rammer for hverdagene. Jeg har fortsatt mye frihet, men noen faste elementer står på planen hver dag. En dose språktrening i russisk og/eller mandarin – med Duolingo, lærer eller samtalepartner, en dose fysisk aktivitet med styrketrening 2 dager i uken og 5 km på tredemølle de andre dagene, og kvelden avsluttes med høytlesning , sammen med mannen min. Høytlesingsprosjektet vil jeg fortelle mer om en annen dag. Hver dag prøver jeg også å få til en ordentlig skriveøkt, ofte på Skriveloftet på Litteraturhuset, andre dager på hjemmekontoret. Skriveloftet skal dessverre legges ned i slutten av mai, det er veldig trist, og jeg håper det lykkes å skape et tilsvarende tilbud i et annet lokale.

    Det gledelige i min nye hverdag er at i tillegg til alt dette har jeg nå også mer tid til å gjøre håndarbeid, reparere klær og gjøre andre huslige sysler. Og så har jeg begynt å lese papirbøker 📚igjen, etter mer og mer å ha gått over til å høre på lydbøker i løpet av de siste årene. Jeg kjøper ikke så mange bøker for tiden, for jeg er nok rammet av det japanerne kaller tsundoku, det vil se at man kjøper bøker uten å lese dem, men med den hensikt å lese dem senere. Bokhyllene hjemme byr på rikelig med lesestoff for lang tid framover. I tillegg bruker jeg biblioteket og dessuten bytter jeg bøker med andre gjennom BookCrossing.

    Takk for støtte!

    I dag fikk jeg min første utbetaling fra Buy me a coffee, og jeg sender herved en stor klem og hjertelig takk til dere som har spandert en kaffe på meg. Det bidrar til å holde gnisten levende – både for meg og for Gnistfangeren. Tusen takk!!💕

  • Reservedeler = bærekraft i praksis

    Reservedeler = bærekraft i praksis

    Honnør til alle produsenter som selger reservedeler og reparasjonsutstyr, så produktene deres kan leve lenger. Denne gangen går rosen til Bose!

    Jeg har et Bose lyddempende headset, som ble kjøpt omtrent på den tiden da de akkurat hadde gått over fra headset som du måtte sette batterier i, til oppladbare modeller. Det vil si at det er en god del år siden. Men etterhvert ble øreputene slitt, sprukne og sammensunkne, og det havnet i nederste skrivebordskuff. Det fungerte fortsatt, men så ut som en skraphaug.

    I forrige uke fikk jeg til min store sorg vite at Skriveloftet på Litteraturhuset skal nedlegges . Det som var blitt mitt nye arbeidssted, der jeg håpefullt skriver på mine forskjellige prosjekter. Skriveloftet er noe så fantastisk som et rom der rundt 30 skrivende mennesker kan sitte og arbeide i et åpent landskap i total stillhet. Ingen forstyrrelser overhodet. Selv vibrasjon på mobiltelefonene skal være slått av. Slike arbeidsforhold er det så godt som umulig å skaffe seg i et annet kontorfellesskap.

    Jeg liker å være forberedt, og ser for meg et mulig framtidig scenario der jeg kan komme til å dele kontor med mennesker som ikke er fullt så stille og hensynsfulle. Så med tanke på framtiden ble det interessant å finne ut om det gamle headsettet fortsatt kunne brukes. Jeg gravde det fram fra skuffen, og det så virkelig begredelig ut. Men kanskje det var mulig å fikse det?

    Chat GPT sa ´det er enkelt´ – og det var det … nesten

    Etter en rask konferanse med Chat GPT fikk jeg hjelp til å finne et nettsted som solgte originale deler, og få dager etter lå de nye øreputene i postkassen. Til og med sølvfarget, som de gamle.

    Et raskt søk på YouTube ga meg selvtillit nok til å bytte dem selv. Det så veldig enkelt ut på filmen, men det var ikke fullt så knirkefritt i virkeligheten. Jeg tilstår at jeg plundret en god stund før jeg fikk det til.

    Det er ikke helt like fint som nytt, bøylen på toppen av hodet er litt slitt. Likevel er gleden over å ha fikset dette og forlenget levetiden med flere år faktisk større enn gleden ville vært over et flunkende nytt headset.

    Det skulle egentlig vært ett «før»- og ett «etter»-bilde, men jeg var så ivrig etter å se om jeg fikk det til, at jeg røsket av de gamle øreputene uten å ta bilde først.

    Hva har du reparert i det siste – eller hva har du lyst til å prøve å reparere? Fortell gjerne i kommentarfeltet!

  • Langsom mat

    Langsom mat

    Noen er fattige, noen er rike, men en ting er likt for alle. Vi har bare 24 timer i døgnet, og hver time kan bare brukes én gang.

    Husmødrene på 1960 og -70 tallet kunne glede seg over at det kom stadig nye hurtigmatløsninger på markedet. Poser, bokser og frossenmat som kunne spare tid i hjemmet, etterhvert som flere og flere familier hadde både mor og far i fullt arbeid. Etterhvert har vi fått Fjordland-middager, vi har fått burgerbarer, kebab, sushi og pizza, som kan skaffe oss mat i en fei, kanskje levert hjem til oss av et Foodora-bud.

    Men det finnes også motkrefter. Slow Food bevegelsen startet i Roma i mars 1986, da lokalbefolkningen demonstrerte mot åpningen av en fastfood restaurant i et historisk område, og i 1989 ble dette til en internasjonal bevegelse, da 15 land signerte et Slow Food manifest «For the Defense of and the Right to Pleasure». Slagordet deres er «Good, clean and fair food for all», som også ivaretar at maten skal være rettferdig produsert.

    Brød for late bakere

    Jeg er en sterk tilhenger av ren mat og prioriterer matlaging framfor mange andre aktiviteter (for eksempel støvtørring, vinduspuss …). Jeg bruker sikkert mer tid på matlaging enn det mange andre ville være villige til, men det er faktisk ikke all slow-food som behøver å kreve mye arbeidsinnsats. Et kroneksempel på dette er surdeigsbrødet – som krever lang tid fra start til slutt, men svært liten arbeidsinnsats.

    Min karriere som surdeigsbaker startet for rundt 12 år siden, da Omstilling Sagene arrangerte et kurs i surdeigsbaking. Der fikk jeg en surdeigsstarter, som ble sagt å være over 20 år gammel og kom fra en vaktmester på en skole i Sverige. Siden da har jeg bakt mitt eget surdeigsbrød, og surdeigen er med meg på sommerferie hvert år. Jeg deler den gjerne med flere, både for å spre gleden ved surdeigsbaking og som en backup i tilfelle min egen kultur skulle dø.

    Man kan eksperimentere med forskjellige melslag og tilsetninger, men jeg er kommet fram til en oppskrift som jeg liker og som fungerer, så nå er det den jeg bruker hver gang. Jeg velger å bake av økologisk mel og gamle kornsorter, fordi jeg synes de smaker best, men oppskriften fungerer sikkert fint med spelt eller hvete også.

    Melet fra Holli Mølle gir gode, smakfulle saftige brød.

    Jannikes surdeigsbrød

    Ingredienser: (1 brød)

    Oppskriften fortsetter at du allerede har en surdeigsstarter. Det kan du få av en som allerede er i gang med surdeigsbaking, eller du kan lage den selv. Det finnes mange oppskrifter på nettet. Jeg er åpen for å dele min surdeigsstarter med deg hvis du kan hente den i Oslo.

    Utstyr: En bolle, en sleiv til å røre med og en form til å steke brødet i. Det er smart å bruke et steketermometer for å følge med på når brødet er ferdigstekt, men det er ikke nødvendig.

    Dag 1:

    • 4 ss surdeigstarter (ca. 50 g)
    • 150 g fin sammalt rug
    • 3 dl vann

    Rør alt sammen i en bolle og dekk den til. Jeg pleier å gjøre dette om kvelden, og så fortsette neste morgen.

    Dag 2:

    Surdeigen har stått på kjøkkenbenken over natten, og det har dannet seg små bobler på overflaten.

    Nå skal surdeigen ha fått små bobler. Så kommer et kritisk punkt: Før du går videre og tilsetter resten av melet, må du ta av surdeig til neste baking. Ta 4 ss opp i en liten boks med lokk og sett den i kjøleskapet, så har du surdeigsstarter til neste baking.

    I bollen med resten av surdeigen tilsetter du

    • 250 g siktet emmer
    • 250 g fin sammalt emmer
    • (2 never gresskarfrø)
    • 2 strøkne ts salt
    • 3 dl vann

    Du trenger ikke kjøkkenmaskin for å bake surdeigsbrød, og deigen skal ikke bearbeides lenge, bare rør ingrediensene godt sammen med en skje.

    Røres sammen med en skje til alt er godt blandet. Ha deigen opp i en brødform, som er smurt og strødd med mel.

    Dekk formen til og la deigen heve opp til kanten av formen. Hvor lang tid det tar varierer med temperaturen. Ved vanlig romtemperatur ca. 6 timer. Strø eventuelt sesamfrø på toppen før steking.

    Brødet er klar til å settes i ovnen.

    Stekes med varmluft, først 10 minutter på 250 grader. Kast en skvett vann (ca. 0,5 dl) inn i ovnen når du setter brødet inn. Etter 10 minutter slås temperaturen ned til 200 grader, og du kan stikke et steketermometer inn i midten av brødet. Når temperaturen inne i brødet når 98 grader, er det ferdigstekt.

    Avkjøles på rist med et kjøkkenhåndkle over.

    💡Tips

    • Mel: Jeg anbefaler at du alltid lager surdeigen med økologisk fint sammalt rugmel. Resten av melet (totalt 500 g) kan du variere med siktet og sammalt hvete, spelt og/eller emmer.
    • Frø og nøtter: Brødet kan fint lages uten gresskarfrø og sesamfrø. Du kan også variere med andre typer frø eller nøtter.
    • Holdbarhet: Surdeigsbrød er veldig holdbart. Hvis det ikke blir spist opp i løpet av et par dager, oppbevares det best innpakket i et kjøkkenhåndkle i kjøleskapet.
    • Frysing: Brødet egner seg godt til å fryses. Frys det gjerne i skiver med mellomleggspapir mellom og ta opp én og én skive etterhvert som du trenger det. Kan tines kjapt i brødrister.
    • Steketermometer: Det er ikke nødvendig med steketermometer, men etter at jeg begynte med det, blir brødene alltid perfekt stekt, og jeg slipper å lure på om de er ferdige.
    • Avkjøling: La brødet hvile en stund før du skjærer av det, så fuktigheten ikke damper ut. Hvis du likevel faller for fristelsen til å skjære av det mens det er varmt, sett brødet på høykant med skjæreflaten ned mot en fjøl etter at du har skåret av det, og la det avkjøles.

  • Ta plass

    Ta plass

    Noen mennesker tar mer plass enn andre. Nå snakker jeg ikke om det fysiske, men om at de fyller ethvert tomrom i en samtale med å sette ord på sine løpende tanker. Jeg blir fascinert av evnen til å produsere slike lange ordstrømmer. Og når to slike sitter ved samme kafebord, blir det aldri noen luke i lyddusjen for den som sitter ved nabobordet.

    Jeg lurer på om de kan ha tid til å tenke samtidig som munnen går som en kvern?

    Folk er forskjellige. Selv er jeg ikke spesielt flink til å småprate og har ikke noe i mot at det er stille ved bordet hvis man ikke har noe å si. På den annen side kan det være behagelig for en introvert person å snakke med en som er flink til både å snakke og å lytte og holder samtalen i gang. Konversasjonskunst er nok som andre kunster noe man kan øve seg på og bli flinkere til, samtidig som enkelte har et større talent fra naturens side enn andre. Men en samtale blir best hvis begge parter tar seg tid til å lytte til den andre og ikke bare buser på med sine egne synspunkter. Det handler om å både ta og gi plass.

    Men la meg holde meg til temaet «å ta plass». Jeg var nylig på en flytur og satt mellom to menn. Begge satt og halvsov med bena godt spredt fra hverandre og med armen på armlenet som vendte mot meg. Så jeg hadde ikke noe særlig annet valg enn å sitte pent med samlede ben på «damevis». Det kjentes ut som mitt private rom ble invadert, at jeg burde ha en moralsk rett til plassen som befant seg i setebredde foran meg. Men jeg sa ikke noe om det. Lurer på hvordan de ville ha reagert hvis jeg hadde sagt noe?

    Hvordan vi sitter på flyet – dame i midten og mann på hver side

    Mens vi snakker om å ta plass, og å ta mere plass enn det som er nødvendig, så har jeg et annet ferskt eksempel, fra et helt annet område. Jeg må fortelle hva som skjedde da jeg nylig fikk tilsendt en hårbørste jeg hadde bestilt på nett. Jeg tenkte det ville komme en liten pakke som fikk plass i postkassen, men nei da, jeg måtte av gårde og hente diger pappeske, der børsten skranglet rundt uten annen innpakning enn den tynne plasten utenpå. Det må blir veldig fort fullt i transportcontainerne og i bilene som frakter post hvis det er vanlig praksis at varer sendes med så mye innpakket luft rundt seg.

    Det hadde ikke vært nødvendig å sende med så mye luft – luft har vi selv.

    Ta den plassen du trenger!

    Nå har vi snakket om å ta mer plass enn nødvendig. Et annet tema er å frivillig forsøke å ta mindre plass enn det man egentlig har bruk for. For eksempel av forfengelighetsgrunner. For eksempel kjøpe klær som er i trangeste laget, med et håp om at når man bare har gått ned noen kilo, så kommer de til å passe helt fint. (Høres det kjent ut?) Selv kjøpte jeg i mange år sko som var en størrelse mindre enn det jeg egentlig trengte, for det fikk føttene til å se mindre ut. Etterhvert har jeg innsett at livet er for kort til å gå med klær og sko som ikke er behagelige. Nå kjøper jeg sko og klær som passer, og jeg blåser i hvilken størrelse som står på dem. Og jeg vurderer sannsynligheten som stor for at alle andre også blåser i det!

    Et par gode, brede treningssko i størrelse 41

    Kjenner du deg igjen i noe av dette, eller har andre gode eksempler relatert til å «ta plass», del det gjerne i kommentarfeltet.

  • Appomani …

    Appomani …

    Det burde vært et ord – appomani, trangen til å teste ut stadig nye apper. Jeg er ikke av dem som er hardest angrepet, men jeg lider av en egen variant, begrenset til apper som hjelper deg til å organisere oppgaver og livet og holde styr på alt i hverdagen.

    Som regel har det gått som følger: Jeg har funnet en ny app og er veldig begeistret i starten, men etter en stund fungerer det ikke så bra lenger, og jeg klarer ikke å holde det ajour. Jeg blir frustrert, og systemet er fullt av ikke så aktuelle oppgaver som jeg likevel ikke har klart å slette, og det letteste er å begynne på ny frisk. Jeg finner fram et A3-ark og setter meg og skriver ned alle aktuelle oppgaver etter område. Ender opp med et nesten fullskrevet ark og bruker det som oppgaveoversikt en stund, noe som gir meg gleden av å stryke ut utførte oppgaver med en penn. Etter en tid har jeg strøket ut mange oppgaver, og det er ikke plass til å legge til flere, så jeg sprenger rammen for A3-arket og må ta jobben med å overføre aktuelle oppgaver til et nytt ark. Dette er selvfølgelig veldig lite rasjonelt i vår digitale verden og virker sikkert forhistorisk. Men det er en egen tilfredsstillelse i å bruke penn og papir og se hvordan flere og flere oppgaver står der med strek over, så du har et synlig bevis på at du har gjort noe. Likevel, i lengden blir det tungvint å ha alt på papir, og jeg finner meg en ny app.

    Før mitt siste skifte av oppgavestyringsverktøy brukte jeg ClickUp, som jeg opprinnelig likte godt, men som etterhvert er blitt oppgradert og har fått så mye fancy funksjonalitet at det kjentes som å skyte spurv med kanon. Så selv om det hadde den fordelen at det var gratis for en enkeltbruker og hadde et tonn med funksjonalitet, fungerte det ikke lenger så godt for meg. Jeg vurderte om jeg skulle gå tilbake til todoist, som jeg har brukt tidligere, og som fungerer fint til å lage oppgavelister, men tenkte jeg ville undersøke litt mer før jeg bestemte meg.

    Hvordan omsette teoriene til praksis?

    Jeg vil nevne at jeg også har et ikke ubetydelig antall bøker om organisering av ting og tid, fra David Allens «Getting Things Done», til Julie Morgensterns «Organizing from the Inside Out» og Marie Kondos «spark joy». Ingen tvil om at jeg elsker orden og organisering – ihvertfall i teorien. Foreløpig har jeg klart å implementere Marie Kondos organiseringstips i undertøyskuffen, der truser, sokker og strømpebukser står pent brettet på rekke og rad. Men tilbake til appjakten.

    img_2766
    Et utvalg av bøker om organisering av ting og tid. Det er ingen mangel på gode råd og teorier.

    Noe av utfordringen er å finne et verktøy som har nok funksjonalitet til at du får dekket behovet ditt, samtidig som det er så intuitivt og enkelt å bruke at du slipper å bruke mye tid på å lære deg programvaren og sette den opp slik du vil ha den. Tidligere hadde jeg PC på jobb og Mac privat, og trengte en løsning som fungerte på begge plattformer. Nå er jeg helt over i Mac-verdenen og skal bare administrere meg selv og egne prosjekter, så jeg trenger ikke avansert prosjektstyringsfunksjonalitet og flerbrukerprogramvare. Men jeg ville gjerne ha noe som fungerte bra både på iPhone og Mac.

    Jeg kikket litt på Notion, og det virker som et verktøy som kan brukes til å bygge utrolig mye forskjellig, men jeg hadde problemer med å finne ut hva jeg egentlig trengte. Og det var egentlig ikke noen hjelp å kunne laste ned en haug med maler som andre hadde utviklet. Det var som å stå der med en verktøykasse og et lass materialer og muligheten til å bygge et stort slott, når det du egentlig ønsket deg var et enkelt hus, som du kunne flytte rett inn i.

    Hvorfor jeg valgte Things

    Nå har jeg faktisk funnet et verktøy som ser ut til å fungere bra for mitt relativt beskjedne behov. Valget mitt falt etter mange funderinger på Things 3, som er laget for Apple-økosystemet.

    Things er enkelt og intuitivt å sette opp. Du kan definere «Områder» – for eksempel, «Jobb», «Hjem», «Admin.», og under hvert område kan du opprette prosjekter med tilhørende oppgaver, som kan ha tilhørende sjekklister.

    Nedenfor ser du i venstre meny hvilke visninger du kan velge i Things. Lengre nede i venstre meny (ikke med på bildet) kommer de egendefinerte områdene og prosjektene. Det følger også med et godt hjelpesystem, «Meet Things for Mac», som ligger som et eget prosjekt i venstre meny. Det går gjennom og forklarer alle operasjonene du kan gjøre i Things, og det finnes et tilsvarende prosjekt «Meet Things for iPhone» for iPhone-versjonen.

    I «Inbox» kan du legge inn oppgaver etterhvert som du kommer på dem, og så senere sortere dem til riktig prosjekt og eventuelt legge inn tidsfrister. Things 3 kan integreres med kalenderen din. Visningen «Today» viser først eventuelle kalenderhendelser og deretter oppgaver som er lagt til den aktuelle dagen. Visningen «Upcoming» på bildet nedenfor viser det tilsvarende for kommende dager for det nærmeste halve året. Hvis du har en oppgave som tar tid og som har en deadline, så trenger du å bli minnet på at du må begynne å jobbe med oppgaven i god tid før fristen. Startdato mangler for eksempel i todoist, og var en av grunnene til at jeg i sin tid valgte å gå over til ClickUp, men Things har løst det på en fin måte. Du kan legge inn to datoer for en oppgave. Den ene «When», sier hvilken dato oppgaven skal dukke opp i kalenderen din, og i tillegg kan du angi et flagg, som viser dato for deadline. I bildet nedenfor har oppgaven «Skrive artikkel til Pengevirke» deadline 12. januar, men den dukker opp i kalenderen som «Upcoming» for første gang 27. desember, og vil fortsette å dukke opp i visningen «Today» hver dag inntil den er fullført.

    Velger du visningen «Anytime», får du en oversikt over oppgaver som det ikke er lagt inn dato på, men som likevel er aktive oppgaver, ting du vil gjøre når du har tid. Når du eventuelt legger inn dato på dem senere, vil de dukke opp under «Upcoming».

    «Someday» høres kanskje ut som det nesten det samme, men det har en annen funksjon. Det er tidsangivelsen du setter på oppgaver/prosjekter som du kanskje vil gjøre en gang, men ikke med det første. Men du vil heller ikke glemme dem. For eksempel har jeg laget et prosjekt som skal gjøres»Someday» der jeg tar vare på anbefalinger om filmer og bøker som jeg kanskje vil se/lese en dag.

    Dette er de visningene du har å velge mellom. I tillegg kan du tagge oppgaver og enkelt søke etter alle oppgaver som har en bestemt tag.

    Det er også mulig å lage repeterede oppgaver, og det er mulig å skrive notater på hver enkelt oppgave.

    Things er ikke gratis, men du betaler en engangssum, ikke et abonnement.

    Dette er ikke noen full gjennomgang av funksjonaliteten til Things, men kanskje nok til at det vekker interesse hos noen. Jeg er i hvert fall veldig lettet over å ha funnet et verktøy som er så brukervennlig, og der jeg lett finner fram til den informasjonen jeg har behov for, og det var veldig enkelt å få satt det opp med de områder og prosjekter jeg vil ha.

    Så pr. i dag er jeg veldig fornøyd valget mitt. Men er det en forbigående forelskelse eller blir det et varig forhold? Ikke godt å vite hvordan det vil utvikle seg. Men spør meg igjen om et halvt års tid, når hvetebrødsdagene er over, om alt fortsatt er i god gjenge, eller om jeg har gått på en ny smell.

    Hvordan klarer du å holde styr på avtaler og oppgaver? Skriv gjerne en kommentar om hva som er din anbefaling.

  • Hjernegymnastikk og menneskemøter!

    Hjernegymnastikk og menneskemøter!

    Jeg vil slå et slag for å lære fremmedspråk. Det er ikke så viktig hvilket språk du lærer, det er uansett god hjernegymnastikk og bidrar ifølge språkforskere til å forsinke den kognitive aldringen. For ikke å snakke om hvor tilfredsstillende det er å kunne noe som ikke alle andre kan. Og hvem vet hvilke muligheter det kan komme til å åpne for deg en gang i framtiden!

    Lingaphone har tilbudt selvstudiumkurs i språk siden 1901, basert på at man lærer et språk best gjennom å snakke språket.

    Min far var språkinteressert og hadde Lingaphone-kurs (LP-plater) på spansk, fransk, italiensk og russisk. Han startet hver morgen med en språkleksjon, og tok for seg ett og ett språk etter tur. Og plutselig en dag kom russiskkunnskapene til nytte, da jobben som millitærattache i Moskva ble ledig. Jeg tilbragte selv ett år i Moskva sammen med foreldrene mine som tenåring. Det ble starten på min interesse for russisk språk, og jeg fortsatte senere på språkkurs i Norge, som etterhvert ledet fra til eksamen på nivå B1, det vil si lavere mellomnivå.

    For den som ikke har kjennskap til det russiske språket, kan jeg fortelle at det har 6 kasus, og at endelser for adjektiver, pronomener, tallord og substantiver varierer med kjønn og kasus. Det er også utfordringer med verbene – de finnes nesten alltid i to varianter – imperfektiv (prosess eller gjentatt handling) og perfektiv (avsluttet handling). Noen tenker kanskje at det kyrilliske alfabetet er en stor utfordring, men det synes jeg gikk veldig greit. Det er som å lære noter – når du først har lært det, kan du lese det og tenker ikke mer over det.

    Selv om jeg etterhvert kunne lese og forstå russiske tekster på mellomnivå, gikk det utrolig tregt med det muntlige. Selv den enkleste setning måtte hales ut av meg. Det var altfor mange grammatiske detaljer å tenke på, og så mange muligheter til å gjøre feil.

    Jeg undersøkte litt og fant fram til Oslo Tandem, som matchet meg med en russisk kvinne som hadde flyttet til Norge og var i ferd med å lære seg norsk. I flere år hadde vi fast avtale om å snakkes på nett en kveld i uken – en halv time på norsk, en halv time på russisk.Hun fikk sin norskeksamen og etterhvert også både mastergrad og jobb, og jeg håper at samarbeidet vi hadde var med til å støtte opp om hennes språkutvikling. For meg ga det en skikkelig boost for muntlig russisk. Ikke at jeg er så flink, men jeg ble i hvert fall mye flinkere til å utnytte det ordforrådet jeg faktisk har opparbeidet og er ikke så redd for å si noe galt.

    Senere er jeg blitt kjent med en annen russisk kvinne som bor i Oslo. Vi møtes ukentlig på nett og leser for hverandre, hun på norsk og jeg på russisk. Vi retter på hverandres uttale og forklarer ukjente ord og uttrykk. Dette fyller et annet behov enn den første utvekslingsavtalen jeg hadde, for det er stor forskjell på ordforråd og uttrykksmåter i litteratur og i dagligspråk. Av og til møtes vi også fysisk og går på konsert, kafe eller museum. At hun er i 30-årene og jeg over 60 er ingen hindring.

    Det siste halvåret har vi vært to norske som har laget vår egen språkkafe sammen med to russiskspråklige damer fra Ukraina, som nå bor i Norge og går på språkkurs for å lære norsk.

    To fra Ukraina og to fra Norge. Vi hjelper hverandre med å lære språk, samtidig som vi bygger vennskap mellom mennesker og forståelse mellom kulturer.

    Vi møtes noen ganger i måneden over en kaffekopp og snakker om hva vi har gjort i det siste. Samtalen går om hverandre på russisk og norsk, og vi retter på hverandre hvis noen sier noe feil. Nylig hadde vi juleavslutning, der vi møttes og laget og spiste middag sammen. Alle bidro med ingredienser til måltidet, og det ble et fantastisk måltid og en hyggelig kveld.

    Juleavslutning for språkkafeen. Alle bidro med sitt, og det ble et strålende måltid og en veldig hyggelig kveld.

    Hvis du vil utvikle muntlige ferdigheter i fremmedspråk, vil jeg sterkt anbefale å finne en partner som ønsker å lære norsk, og som har som morsmål det språket du selv ønsker å lære. Da blir det en gjensidig utveksling som begge parter har glede av, og det er gratis. Jeg har spesielt god erfaring med å ha faste avtaler om dag og tid, så det er holdt av plass i kalenderen. Det er spennende og berikende å bli kjent med noen som du kanskje ellers aldri ville ha truffet, og nå som det er blitt så enkelt å møtes på nett, er avstand ingen unnskylding for å la være!

    Selv om vi nå kan bruke apper til å oversette tekst mellom de fleste språk, kan det aldri bli det samme som direkte kommunikasjon mellom mennesker!

    P.S. Apropos hjernegymnastikk, så gjør jeg også spede forsøk på å lære mandarin, men det er en historie for en annen gang.

  • Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert!

    Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert!

    Overskriften er et kjent sitat fra Pippi Langstrømpe, og mestringsfølelse er en av nøklene til å oppleve lykke i livet. Noen av oss er spenningssøkende og får dekket dette behovet ved å bestige stadig høyere fjelltopper eller forbedre sin personlige rekord på maraton. Jeg er ikke en av dem, selv om jeg faktisk har vært oppe på den fjelltoppen jeg viser bilde av.

    Jeg har tilbragt mesteparten av arbeidslivet foran PC-skjermen, og selv om det ga stor tilfredsstillelse å mestre arbeidsoppgavene på jobben, er det likevel få ting som har vært mer tilfredsstillende enn de gangene jeg har klart å skape noe som er til å ta og føle på med egne hender. Og mestringsfølelsen er kanskje aller sterkest den første gangen jeg klarer å få til noe som jeg har strevd med. Her er vi ved et litt ømt punkt. Jeg har det slik at det er veldig stas å få til noe for første gang, men så er det mye morsommere å prøve på noe helt nytt neste gang enn å gjenta suksessen. Det høres kanskje ikke så galt ut, men det har sine sider – de fleste hobbyer krever både utstyr og materialer … Kanskje jeg ved en senere anledning kommer tilbake til noen av de mange tingene jeg med varierende hell har forsøkt meg på, men nå skal det handle om et vellykket prosjekt.

    Jeg pleier å tilbringe sommerferiene på en relativt øde øy på Vestlandet, og da har det vært spennende å ha med meg et eller annet nytt håndarbeidsprosjekt for å ha noe å gjøre på regnværsdagene.

    Sommerprosjekt i Pippi Langstrømpes ånd

    For en del år siden hadde jeg sett noen fine bilder av forseggjorte lappetepper og tenkte i beste Pippi Langstrømpe-ånd at dette måtte være spennende å forsøke seg på. Så jeg satte i gang, og jammen fikk jeg det ikke til på et vis – uten tidligere erfaring på området. Det tok ganske lang tid, mer enn bare sommerferien, og jeg ble ganske fornøyd med resultatet.

    Mitt første og eneste lappeteppe

    I gamle dager ble lappeteppene laget av rester av utslitte klær. Ikke så med mitt dyrebare teppe. Alle stoffene er nyinnkjøpte. For de som ikke har erfaring med denslags, kan jeg fortelle at stoffer som er spesielt beregnet til quilting ofte selges ferdig oppklippet i stykker på f.eks. 30 cm x 110 cm. Og selv om jeg har kuttet et par strimler av hvert tøystykke, er det stadig ganske mye stoff igjen. Pluss de stoffene som ble kjøpt inn men ikke fikk plass i teppet. Det betyr at jeg i mange år har hatt stående noen plastbokser fulle av tøybiter som er for små til å lage klær av (det måtte i så fall være dukkeklær), men som samtidig er for fine til at jeg vil kvitte meg med dem. Og jeg har tenkt at kanskje en dag vil jeg få inspirasjon til å bruke dem til noe. Og i uken som gikk fikk jeg bruk for ett av dem!

    Reparasjonsglede

    Jeg skrev innledningsvis at mestringsfølelse sies å være en viktig parameter for at en skal føle seg lykkelig. Et eget aspekt av mestringsfølelse er det jeg vil kalle reparasjonsglede. Gleden over å få en gjenstand eller et klesplagg du setter pris på til å vare litt lenger istedenfor å bli kastet.

    For noen år siden kjøpte jeg et par fine, håndvevde kjøkkenhåndklær, som var laget på veveriet i Vidaråsen Camphill landsby, et bo- og arbeidsfellesskap for både mennesker med utviklingshemning og medarbeidere.  Dessverre var det blitt et hull i den ene håndkleet. For første gang på lenge åpnet jeg stoffboksene mine og syntes at jeg fant det perfekte stoffet til en lapp. Fargene snakket så fint sammen. Dekorstingene er enkle – tråkle frem og tilbake. Mitt favorittsting, så lett at selv jeg, som fikk G i håndarbeid på barneskolen, kan klare det. Ja, lappen sitter litt skjevt på, men la oss si at det er fordi det skal være tydelig at det ikke er en del av mønsteret, men noe som beriker den opprinnelige gjenstanden.

    «Visible mending» eller «Synlig reparasjon» viser at en gjenstand blir sett på som så verdifull at det er verdt å bruke tid og krefter på å redde den. Eva Kittelsens bok «Synlig reparasjon» er en flott inspirasjonskilde for reparasjon av klær og andre tekstiler. Nå er håndkleet tatt i bruk igjen og varer forhåpentligvis noen år til.

    Den perfekte lappen

    Jeg har også skrevet en artikkel om Reparasjonsglede i Cultura Banks blad «Pengevirke». https://www.cultura.no/arkiv/pengevirke/reparasjonsglede

    Vi trenger noen utfordringer i den fysiske verden, nå som så mye av jobb og dagligliv foregår på nett. Har du laget eller reparert noe som du er stolt av? Skriv en kommentar og fortell!

  • Fra sjefsstol til å styre egen tid

    Fra sjefsstol til å styre egen tid

    En stor overgang

    Nå er det snart to måneder siden jeg sluttet i jobben som banksjef i Cultura Bank. På forhånd var jeg veldig spent på hvordan det ville kjennes, men det har gått over all forventning.

    Mye har forandret seg i livet mitt:

    • Jobbstatus: Før første gang i voksen alder er jeg ikke ansatt hos en arbeidsgiver, men styrer nå meg selv og min egen tid og tar eventuelle oppdrag for andre hvis det passer inn med egne prosjekter.
    • Arbeidsro: Jeg har fått arbeidsplass på Skriveloftet på Litteraturhuset i Oslo der jeg har fantastisk arbeidsro til å jobbe med mine forskjellige skriveprosjekter.
    • Sosialt: Hvis jeg vil ha noen å spise lunsj med, må jeg organisere det selv. Jeg savner noen ganger den uformelle praten med kollegaer i kantinen. Og jeg savner kantinen. Jeg liker å lage mat, men synes det er kjedelig å lage matpakke.
    • E-post: Noe av det aller beste med å slutte i jobben er at mengden med e-post har gått ned fra tsunami til liten bekk. Takk og lov!
    • Økonomi: Det er usikkert hva jeg kommer til å tjene på skrivingen, så jeg har begynt å ta ut pensjon, som gir meg økonomisk frihet til å si ja eller nei til betalte oppdrag. Men det er absolutt en stor overgang økonomisk. Godt at boliglånet er nedbetalt.
    • Kreativitet: Jeg har fått tilbake en indre ro, som lar kreativiteten strømme fram innenfra istedenfor å føle at jeg blir styrt av ytre krav, som kapasiteten aldri helt strekker til for å møte. Nå kan jeg selv bestemme hva jeg skal bruke kreftene mine på. Jeg kan ikke få uttrykt sterkt nok hvor godt det kjennes!
    • Egen tid: Det er uvant og deilig at jeg har tid til å tenke så lenge jeg vil på hva jeg vil. Jeg kan tillate meg å bruke mer tid på ting som ikke uten videre er nyttig. Nå starter jeg hver morgen med en økt med mandarin (kinesisk, ikke frukten), for å gi hjernen noe å bryne seg på.

    Forandring er sunt

    Forandring er sunt, det åpner nye muligheter i livet. Det var topp med en krevende jobb, der jeg fikk lov til å bidra med alt jeg hadde av ressurser, og jeg er veldig takknemlig for alle årene med en meningsfull jobb i Cultura Bank. Men det var også fint å slutte mens jeg ennå har krefter og kapasitet til å følge drømmene mine om hva jeg gjerne vil ha utrettet i dette livet. Det er et ordtak som heter at «Den som intet våger intet vinner». For det finnes et liv utenom jobben også, det hadde jeg nesten glemt. Nå nyter jeg friheten for alt det er verdt, og har endelig tid til å jobbe med mine romanprosjekter. Om ikke annet underholder og gleder skrivingen meg selv. Og ellers fortsetter jeg å dele tanker om stort og smått her på Gnistfangeren og i Cultura Banks blad,» Pengevirke».

    Skriv gjerne en kommentar hvis du har lignende erfaringer – hva har vært fint, og hva savner du?

    Hyggelige blomsterhilsner fra gamle kollegaer markerte overgangen til mitt nye liv

  • Same shit – new wrapping?

    Same shit – new wrapping?

    Produsentene bruker mange triks for å få mer penger for mindre innhold. Sist ute nå er OMO. Nå skal vi betale mer for mindre. Da jeg ba mannen min om å stikke innom Kiwi på vei hjem fra jobb og kjøpe med seg tøyvaskemiddel for kulørt tøy, dukket det opp en litt klumpete, firkantet boks, ikke den kartongen med flytende vaskemiddel som jeg hadde forventet. Men det sto OMO på pakken. Aha, da har han kjøpt pulver istedenfor flytende vaskemiddel, tenkte jeg. Men nei, da. Alltid litt utfordrende med hvordan man skal åpne smart emballasje, og jeg er ikke den smarteste til å finne ut av den slags. Med litt hjelp skjønte jeg at jeg måtte bruke den ene hånden til å klemme et sted på pakken på begge sider, samtidig som jeg dro ut en klaff med den andre hånden. Rene IQ-testen. En form for barnesikring, som sikkert er utfordrende for mennesker som ikke har full gripestyrke i hendene. Og hvorfor var det nødvendig med slik sikring? Jo, for inne i pakken lå det noen festlige små «flygende tallerkner» med forskjellige farger. De var geleaktige å ta på, skapt til å leke med. I følge teksten på pakningen var det vaskemiddel som skulle kunne takle 5 forskjellige slags flekker. Fantastisk, eller hva? Ferdig dosert. Bare legg den i vaskemaskinen sammen med tøyet.

    Innerst i hyllen fant jeg den «gamle» kartongen med flytende OMO, med en pris på 1,90 pr. vask

    Kan ikke si jeg merket noe stor forskjell på tøyet etter å ha vasket med de nye «blobbene». For moro skyld gikk jeg innom Kiwi for å se hva fornøyelsen kostet. Der fant jeg både en kartong med det gamle flytende OMO vaskemiddelet og pakker med de nye «blobbene». Jeg merket meg at de også har laget en tilsvarende versjon for hvitt tøy.

    Mens de nye vaskekapslene har en pris på 4,46 kr pr. vask har det flytende vaskemiddelet fra OMO en pris på 1,90 kr pr. vask. Begge variantene er merket med Expert Color.

    Kjære OMO, jeg trenger ikke 5-fargede vaskekapsler, de gamle kartongene var helt OK, da kunne jeg selv bestemme om jeg ville bruke mye eller lite vaskemiddel, ettersom hvor skittent tøyet var. Det er sikkert dyrere å produsere de kule «blobbene», men hvorfor i all verden har dere gjort det? Og jammen er esken ganske stor og ruvende i forhold til innholdet. Skulle gjerne høre hvilken forklaring som rettferdiggjør en prisøkning på 135%. Det må da være billigere å produsere flytende vaskemiddel på kartong? Så hvorfor ikke fortsette med det?

    Andre eksempler på «same shit, new wrapping», bare omvendt, er sjokoladeprodusenter som reduserer størrelsen på sjokoladen uten å sette ned prisen tilsvarende. Og pakningen er ved første øyekast undret. Jeg tenker for eksempel på hvit Dronningsjokolade. Språkrådet kåret «krympflasjon» til årets nyord i 2022. Derfor – se alltid på kilopris for en vare, eller for eksempelet med vaskemiddelet – på pris pr. vask.

  • Trenger jeg en iPad?

    Trenger jeg en iPad?

    Det er komisk at etterhvert som vi bytter ut papirløsninger med digitale varianter, dukker det opp nye digitale løsninger, som imiterer opplevelsen av å bruke papir og blyant. Se bare på suksessen Remarkable har hatt med sine digitale notatblokker.

    Det er mange spørsmål man kan diskutere med en KI kamerat. I dag har jeg forsøkt å finne ut om jeg bør kjøpe en iPad, når jeg allerede har en MacBook Air og en iPhone. Og nå har jeg samlet mange gode argumenter for hvorfor jeg trenger en.

    Digitale aviser sparer papir, men jeg savner å kunne gjette kryssordoppgaven med blyant og viskelær.

    Vi har nettopp byttet ut papiravisen med et digitalt abonnement. Og det fungerer stort sett greit på skjerm, men jeg savner kryssordoppgavene og de små hjernetrimoppgavene, som jeg nå bare får sett bilde av, og som ikker er laget for å løses digitalt. Etter at jeg sluttet i min faste jobb og administrerer arbeidstiden selv, kan jeg tillate meg å somle litt ekstra med morgenkaffen, med «Kaffepause-kryssordet» i Aftenposten. iPad og Apple Pencil kan kanskje være løsningen? Ikke still meg det utidige spørsmålet om hvor mange måneder jeg må lese digitalavis istedenfor papiravis før det veier opp for kostnaden med en iPad. Tenk på alt papiret vi også sparer, det må tas med i det store regnskapet.

    OK – jeg innrømmer at et billig alternativ ville være å printe ut siden med oppgavene og løse dem på papir, men den dumme blekkskriveren vi har hjemme brukes så sjelden at den aldri virker når jeg har bruk for den, da må det kjøres renseprogram. Og hvordan var nå det, igjen?

    En annen etterlengtet anvendelse er å kunne gjøre notater for hånd i pdf-dokumenter. For eksempel er jeg interessert i å lære språk, og da er det fint å kunne gjøre glosenotater i margen. For tiden leser jeg en pdf-versjon av Смерть Ахиллеса (Akilles´ død) av Boris Akunin, riktignok i en adaptert versjon, tilpasset et moderat til middels ordforråd, og jeg har nettopp lært meg den nye ordet заговор «zagovor», som betyr sammensvergelse/ konspirasjon/ komplott.

    Boken «Akilles´død» av Boris Akunin i adaptert utgave er tilpasset et ordforråd på 2300 ord.

    Boken er en del av en serie om Erast Fandorin, som er en detektiv i det russiske keiserdømmet, og i denne boken er det en kjent general og krigshelt som dør under mystiske omstendigheter. Boris Akunins bøker er blitt forbudt i Russland etter at han ble stemplet som utenlandsk agent, og russiske myndigheter har utstedt arrestordre på ham og dømt ham til 14 års fengsel. Serien om Fandorin er forøvrig utgitt på norsk. Så vidt jeg har klart å finne ut bor forfatteren nå i London.

    Et annet argument for iPad er å kunne se på film mens jeg går på tredemølle. Har forsøkt med mobilen, men det blir for smått for en som er litt nærsynt. Om vinteren når det er glatt på fortauene, er det lett å argumentere for at tredemølle er et nyttig redskap for å holde seg i form, og da kan en episode av en Netflix-serie i kategorien «guilty pleasures» være fin motivasjon og belønning for 5 kilometer på møllen.

    Og apropos «guilty pleasures» må jeg tilstå at jeg er veldig svak for vakre og stemningsfulle dataspill. Nå snakker vi ikke om skyting og vold eller stressende, avhengighetsskapende spill som etterlater deg skjelvende og utmattet. Nei, jeg snakker om langsomme, spill med interessante ting du må utforske, mysterier som skal løses, som Room og Rusty Lake-spillene, som jeg har spilt på min lille iPhone-skjerm. Tenk så fine de og andre lignende spill vil bli i større versjon på en iPad. Som jeg kan ta med meg og sette meg med i sofakroken (OK, ikke så godt argument, jeg sitter sjelden i sofakroken).

    Ved å ta tilbake muligheten for å skrive og tegne for hånd, kombinert med det digitale, så får vi kanskje med oss noe av det beste fra begge verdener?

    Jeg har forsøkt å bygge opp en argumentasjon som leder fram til en uunngåelig konklusjon – Jannike, det er klart at du trenger en iPad. Skjønner virkelig ikke hvordan du har klart deg så lenge uten! Jeg vet ikke om argumentene har nok tyngde.

    Nå skal jeg bruke et triks, som er ganske effektivt når det er noe man ønsker seg. Ikke løp og kjøp, men vent ihvertfall noen uker, gjerne en måned hvis det er noe stort og dyrt, og kjenn etter om ønsket er like sterkt.

    P.S. Jeg prøvde å ta bilde av kryssordoppgaven i Aftenposten og se om jeg kunne løse den med å skrive med fingeren på skjermen på mobilen. Ha, ha. Helt umulig. Klarte ikke engang å treffe i riktig rute. Prøvde så, etter tips fra ChatGPT, å kjøpe en billig kapasitiv stylus (tenk en penn med gummitupp istedenfor skrivespiss), det gikk bare litt bedre enn å skrive med fingeren, men fortsatt kjentes det mest som å skrive med en pølse, og jeg måtte forstørre opp rutenettet og arbeide med en liten del av kryssordet om gangen på den lille mobilskjermen, for at det i det hele tatt skulle være mulig. Jeg klarte det til slutt. Det tok kanskje fire ganger så lang tid som det ellers ville gjort, og skriften ser ut som det er en førsteklassing som har skrevet det. Mer underholdning for pengene, men jeg tror nok fortsatt at jeg ønsker meg en iPad.

    D.S.