Forfatter: Jannike

  • Hjernegymnastikk og menneskemøter!

    Hjernegymnastikk og menneskemøter!

    Jeg vil slå et slag for å lære fremmedspråk. Det er ikke så viktig hvilket språk du lærer, det er uansett god hjernegymnastikk og bidrar ifølge språkforskere til å forsinke den kognitive aldringen. For ikke å snakke om hvor tilfredsstillende det er å kunne noe som ikke alle andre kan. Og hvem vet hvilke muligheter det kan komme til å åpne for deg en gang i framtiden!

    Lingaphone har tilbudt selvstudiumkurs i språk siden 1901, basert på at man lærer et språk best gjennom å snakke språket.

    Min far var språkinteressert og hadde Lingaphone-kurs (LP-plater) på spansk, fransk, italiensk og russisk. Han startet hver morgen med en språkleksjon, og tok for seg ett og ett språk etter tur. Og plutselig en dag kom russiskkunnskapene til nytte, da jobben som millitærattache i Moskva ble ledig. Jeg tilbragte selv ett år i Moskva sammen med foreldrene mine som tenåring. Det ble starten på min interesse for russisk språk, og jeg fortsatte senere på språkkurs i Norge, som etterhvert ledet fra til eksamen på nivå B1, det vil si lavere mellomnivå.

    For den som ikke har kjennskap til det russiske språket, kan jeg fortelle at det har 6 kasus, og at endelser for adjektiver, pronomener, tallord og substantiver varierer med kjønn og kasus. Det er også utfordringer med verbene – de finnes nesten alltid i to varianter – imperfektiv (prosess eller gjentatt handling) og perfektiv (avsluttet handling). Noen tenker kanskje at det kyrilliske alfabetet er en stor utfordring, men det synes jeg gikk veldig greit. Det er som å lære noter – når du først har lært det, kan du lese det og tenker ikke mer over det.

    Selv om jeg etterhvert kunne lese og forstå russiske tekster på mellomnivå, gikk det utrolig tregt med det muntlige. Selv den enkleste setning måtte hales ut av meg. Det var altfor mange grammatiske detaljer å tenke på, og så mange muligheter til å gjøre feil.

    Jeg undersøkte litt og fant fram til Oslo Tandem, som matchet meg med en russisk kvinne som hadde flyttet til Norge og var i ferd med å lære seg norsk. I flere år hadde vi fast avtale om å snakkes på nett en kveld i uken – en halv time på norsk, en halv time på russisk.Hun fikk sin norskeksamen og etterhvert også både mastergrad og jobb, og jeg håper at samarbeidet vi hadde var med til å støtte opp om hennes språkutvikling. For meg ga det en skikkelig boost for muntlig russisk. Ikke at jeg er så flink, men jeg ble i hvert fall mye flinkere til å utnytte det ordforrådet jeg faktisk har opparbeidet og er ikke så redd for å si noe galt.

    Senere er jeg blitt kjent med en annen russisk kvinne som bor i Oslo. Vi møtes ukentlig på nett og leser for hverandre, hun på norsk og jeg på russisk. Vi retter på hverandres uttale og forklarer ukjente ord og uttrykk. Dette fyller et annet behov enn den første utvekslingsavtalen jeg hadde, for det er stor forskjell på ordforråd og uttrykksmåter i litteratur og i dagligspråk. Av og til møtes vi også fysisk og går på konsert, kafe eller museum. At hun er i 30-årene og jeg over 60 er ingen hindring.

    Det siste halvåret har vi vært to norske som har laget vår egen språkkafe sammen med to russiskspråklige damer fra Ukraina, som nå bor i Norge og går på språkkurs for å lære norsk.

    To fra Ukraina og to fra Norge. Vi hjelper hverandre med å lære språk, samtidig som vi bygger vennskap mellom mennesker og forståelse mellom kulturer.

    Vi møtes noen ganger i måneden over en kaffekopp og snakker om hva vi har gjort i det siste. Samtalen går om hverandre på russisk og norsk, og vi retter på hverandre hvis noen sier noe feil. Nylig hadde vi juleavslutning, der vi møttes og laget og spiste middag sammen. Alle bidro med ingredienser til måltidet, og det ble et fantastisk måltid og en hyggelig kveld.

    Juleavslutning for språkkafeen. Alle bidro med sitt, og det ble et strålende måltid og en veldig hyggelig kveld.

    Hvis du vil utvikle muntlige ferdigheter i fremmedspråk, vil jeg sterkt anbefale å finne en partner som ønsker å lære norsk, og som har som morsmål det språket du selv ønsker å lære. Da blir det en gjensidig utveksling som begge parter har glede av, og det er gratis. Jeg har spesielt god erfaring med å ha faste avtaler om dag og tid, så det er holdt av plass i kalenderen. Det er spennende og berikende å bli kjent med noen som du kanskje ellers aldri ville ha truffet, og nå som det er blitt så enkelt å møtes på nett, er avstand ingen unnskylding for å la være!

    Selv om vi nå kan bruke apper til å oversette tekst mellom de fleste språk, kan det aldri bli det samme som direkte kommunikasjon mellom mennesker!

    P.S. Apropos hjernegymnastikk, så gjør jeg også spede forsøk på å lære mandarin, men det er en historie for en annen gang.

  • Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert!

    Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert!

    Overskriften er et kjent sitat fra Pippi Langstrømpe, og mestringsfølelse er en av nøklene til å oppleve lykke i livet. Noen av oss er spenningssøkende og får dekket dette behovet ved å bestige stadig høyere fjelltopper eller forbedre sin personlige rekord på maraton. Jeg er ikke en av dem, selv om jeg faktisk har vært oppe på den fjelltoppen jeg viser bilde av.

    Jeg har tilbragt mesteparten av arbeidslivet foran PC-skjermen, og selv om det ga stor tilfredsstillelse å mestre arbeidsoppgavene på jobben, er det likevel få ting som har vært mer tilfredsstillende enn de gangene jeg har klart å skape noe som er til å ta og føle på med egne hender. Og mestringsfølelsen er kanskje aller sterkest den første gangen jeg klarer å få til noe som jeg har strevd med. Her er vi ved et litt ømt punkt. Jeg har det slik at det er veldig stas å få til noe for første gang, men så er det mye morsommere å prøve på noe helt nytt neste gang enn å gjenta suksessen. Det høres kanskje ikke så galt ut, men det har sine sider – de fleste hobbyer krever både utstyr og materialer … Kanskje jeg ved en senere anledning kommer tilbake til noen av de mange tingene jeg med varierende hell har forsøkt meg på, men nå skal det handle om et vellykket prosjekt.

    Jeg pleier å tilbringe sommerferiene på en relativt øde øy på Vestlandet, og da har det vært spennende å ha med meg et eller annet nytt håndarbeidsprosjekt for å ha noe å gjøre på regnværsdagene.

    Sommerprosjekt i Pippi Langstrømpes ånd

    For en del år siden hadde jeg sett noen fine bilder av forseggjorte lappetepper og tenkte i beste Pippi Langstrømpe-ånd at dette måtte være spennende å forsøke seg på. Så jeg satte i gang, og jammen fikk jeg det ikke til på et vis – uten tidligere erfaring på området. Det tok ganske lang tid, mer enn bare sommerferien, og jeg ble ganske fornøyd med resultatet.

    Mitt første og eneste lappeteppe

    I gamle dager ble lappeteppene laget av rester av utslitte klær. Ikke så med mitt dyrebare teppe. Alle stoffene er nyinnkjøpte. For de som ikke har erfaring med denslags, kan jeg fortelle at stoffer som er spesielt beregnet til quilting ofte selges ferdig oppklippet i stykker på f.eks. 30 cm x 110 cm. Og selv om jeg har kuttet et par strimler av hvert tøystykke, er det stadig ganske mye stoff igjen. Pluss de stoffene som ble kjøpt inn men ikke fikk plass i teppet. Det betyr at jeg i mange år har hatt stående noen plastbokser fulle av tøybiter som er for små til å lage klær av (det måtte i så fall være dukkeklær), men som samtidig er for fine til at jeg vil kvitte meg med dem. Og jeg har tenkt at kanskje en dag vil jeg få inspirasjon til å bruke dem til noe. Og i uken som gikk fikk jeg bruk for ett av dem!

    Reparasjonsglede

    Jeg skrev innledningsvis at mestringsfølelse sies å være en viktig parameter for at en skal føle seg lykkelig. Et eget aspekt av mestringsfølelse er det jeg vil kalle reparasjonsglede. Gleden over å få en gjenstand eller et klesplagg du setter pris på til å vare litt lenger istedenfor å bli kastet.

    For noen år siden kjøpte jeg et par fine, håndvevde kjøkkenhåndklær, som var laget på veveriet i Vidaråsen Camphill landsby, et bo- og arbeidsfellesskap for både mennesker med utviklingshemning og medarbeidere.  Dessverre var det blitt et hull i den ene håndkleet. For første gang på lenge åpnet jeg stoffboksene mine og syntes at jeg fant det perfekte stoffet til en lapp. Fargene snakket så fint sammen. Dekorstingene er enkle – tråkle frem og tilbake. Mitt favorittsting, så lett at selv jeg, som fikk G i håndarbeid på barneskolen, kan klare det. Ja, lappen sitter litt skjevt på, men la oss si at det er fordi det skal være tydelig at det ikke er en del av mønsteret, men noe som beriker den opprinnelige gjenstanden.

    «Visible mending» eller «Synlig reparasjon» viser at en gjenstand blir sett på som så verdifull at det er verdt å bruke tid og krefter på å redde den. Eva Kittelsens bok «Synlig reparasjon» er en flott inspirasjonskilde for reparasjon av klær og andre tekstiler. Nå er håndkleet tatt i bruk igjen og varer forhåpentligvis noen år til.

    Den perfekte lappen

    Jeg har også skrevet en artikkel om Reparasjonsglede i Cultura Banks blad «Pengevirke». https://www.cultura.no/arkiv/pengevirke/reparasjonsglede

    Vi trenger noen utfordringer i den fysiske verden, nå som så mye av jobb og dagligliv foregår på nett. Har du laget eller reparert noe som du er stolt av? Skriv en kommentar og fortell!

  • Fra sjefsstol til å styre egen tid

    Fra sjefsstol til å styre egen tid

    En stor overgang

    Nå er det snart to måneder siden jeg sluttet i jobben som banksjef i Cultura Bank. På forhånd var jeg veldig spent på hvordan det ville kjennes, men det har gått over all forventning.

    Mye har forandret seg i livet mitt:

    • Jobbstatus: Før første gang i voksen alder er jeg ikke ansatt hos en arbeidsgiver, men styrer nå meg selv og min egen tid og tar eventuelle oppdrag for andre hvis det passer inn med egne prosjekter.
    • Arbeidsro: Jeg har fått arbeidsplass på Skriveloftet på Litteraturhuset i Oslo der jeg har fantastisk arbeidsro til å jobbe med mine forskjellige skriveprosjekter.
    • Sosialt: Hvis jeg vil ha noen å spise lunsj med, må jeg organisere det selv. Jeg savner noen ganger den uformelle praten med kollegaer i kantinen. Og jeg savner kantinen. Jeg liker å lage mat, men synes det er kjedelig å lage matpakke.
    • E-post: Noe av det aller beste med å slutte i jobben er at mengden med e-post har gått ned fra tsunami til liten bekk. Takk og lov!
    • Økonomi: Det er usikkert hva jeg kommer til å tjene på skrivingen, så jeg har begynt å ta ut pensjon, som gir meg økonomisk frihet til å si ja eller nei til betalte oppdrag. Men det er absolutt en stor overgang økonomisk. Godt at boliglånet er nedbetalt.
    • Kreativitet: Jeg har fått tilbake en indre ro, som lar kreativiteten strømme fram innenfra istedenfor å føle at jeg blir styrt av ytre krav, som kapasiteten aldri helt strekker til for å møte. Nå kan jeg selv bestemme hva jeg skal bruke kreftene mine på. Jeg kan ikke få uttrykt sterkt nok hvor godt det kjennes!
    • Egen tid: Det er uvant og deilig at jeg har tid til å tenke så lenge jeg vil på hva jeg vil. Jeg kan tillate meg å bruke mer tid på ting som ikke uten videre er nyttig. Nå starter jeg hver morgen med en økt med mandarin (kinesisk, ikke frukten), for å gi hjernen noe å bryne seg på.

    Forandring er sunt

    Forandring er sunt, det åpner nye muligheter i livet. Det var topp med en krevende jobb, der jeg fikk lov til å bidra med alt jeg hadde av ressurser, og jeg er veldig takknemlig for alle årene med en meningsfull jobb i Cultura Bank. Men det var også fint å slutte mens jeg ennå har krefter og kapasitet til å følge drømmene mine om hva jeg gjerne vil ha utrettet i dette livet. Det er et ordtak som heter at «Den som intet våger intet vinner». For det finnes et liv utenom jobben også, det hadde jeg nesten glemt. Nå nyter jeg friheten for alt det er verdt, og har endelig tid til å jobbe med mine romanprosjekter. Om ikke annet underholder og gleder skrivingen meg selv. Og ellers fortsetter jeg å dele tanker om stort og smått her på Gnistfangeren og i Cultura Banks blad,» Pengevirke».

    Skriv gjerne en kommentar hvis du har lignende erfaringer – hva har vært fint, og hva savner du?

    Hyggelige blomsterhilsner fra gamle kollegaer markerte overgangen til mitt nye liv

  • Same shit – new wrapping?

    Same shit – new wrapping?

    Produsentene bruker mange triks for å få mer penger for mindre innhold. Sist ute nå er OMO. Nå skal vi betale mer for mindre. Da jeg ba mannen min om å stikke innom Kiwi på vei hjem fra jobb og kjøpe med seg tøyvaskemiddel for kulørt tøy, dukket det opp en litt klumpete, firkantet boks, ikke den kartongen med flytende vaskemiddel som jeg hadde forventet. Men det sto OMO på pakken. Aha, da har han kjøpt pulver istedenfor flytende vaskemiddel, tenkte jeg. Men nei, da. Alltid litt utfordrende med hvordan man skal åpne smart emballasje, og jeg er ikke den smarteste til å finne ut av den slags. Med litt hjelp skjønte jeg at jeg måtte bruke den ene hånden til å klemme et sted på pakken på begge sider, samtidig som jeg dro ut en klaff med den andre hånden. Rene IQ-testen. En form for barnesikring, som sikkert er utfordrende for mennesker som ikke har full gripestyrke i hendene. Og hvorfor var det nødvendig med slik sikring? Jo, for inne i pakken lå det noen festlige små «flygende tallerkner» med forskjellige farger. De var geleaktige å ta på, skapt til å leke med. I følge teksten på pakningen var det vaskemiddel som skulle kunne takle 5 forskjellige slags flekker. Fantastisk, eller hva? Ferdig dosert. Bare legg den i vaskemaskinen sammen med tøyet.

    Innerst i hyllen fant jeg den «gamle» kartongen med flytende OMO, med en pris på 1,90 pr. vask

    Kan ikke si jeg merket noe stor forskjell på tøyet etter å ha vasket med de nye «blobbene». For moro skyld gikk jeg innom Kiwi for å se hva fornøyelsen kostet. Der fant jeg både en kartong med det gamle flytende OMO vaskemiddelet og pakker med de nye «blobbene». Jeg merket meg at de også har laget en tilsvarende versjon for hvitt tøy.

    Mens de nye vaskekapslene har en pris på 4,46 kr pr. vask har det flytende vaskemiddelet fra OMO en pris på 1,90 kr pr. vask. Begge variantene er merket med Expert Color.

    Kjære OMO, jeg trenger ikke 5-fargede vaskekapsler, de gamle kartongene var helt OK, da kunne jeg selv bestemme om jeg ville bruke mye eller lite vaskemiddel, ettersom hvor skittent tøyet var. Det er sikkert dyrere å produsere de kule «blobbene», men hvorfor i all verden har dere gjort det? Og jammen er esken ganske stor og ruvende i forhold til innholdet. Skulle gjerne høre hvilken forklaring som rettferdiggjør en prisøkning på 135%. Det må da være billigere å produsere flytende vaskemiddel på kartong? Så hvorfor ikke fortsette med det?

    Andre eksempler på «same shit, new wrapping», bare omvendt, er sjokoladeprodusenter som reduserer størrelsen på sjokoladen uten å sette ned prisen tilsvarende. Og pakningen er ved første øyekast undret. Jeg tenker for eksempel på hvit Dronningsjokolade. Språkrådet kåret «krympflasjon» til årets nyord i 2022. Derfor – se alltid på kilopris for en vare, eller for eksempelet med vaskemiddelet – på pris pr. vask.

  • Trenger jeg en iPad?

    Trenger jeg en iPad?

    Det er komisk at etterhvert som vi bytter ut papirløsninger med digitale varianter, dukker det opp nye digitale løsninger, som imiterer opplevelsen av å bruke papir og blyant. Se bare på suksessen Remarkable har hatt med sine digitale notatblokker.

    Det er mange spørsmål man kan diskutere med en KI kamerat. I dag har jeg forsøkt å finne ut om jeg bør kjøpe en iPad, når jeg allerede har en MacBook Air og en iPhone. Og nå har jeg samlet mange gode argumenter for hvorfor jeg trenger en.

    Digitale aviser sparer papir, men jeg savner å kunne gjette kryssordoppgaven med blyant og viskelær.

    Vi har nettopp byttet ut papiravisen med et digitalt abonnement. Og det fungerer stort sett greit på skjerm, men jeg savner kryssordoppgavene og de små hjernetrimoppgavene, som jeg nå bare får sett bilde av, og som ikker er laget for å løses digitalt. Etter at jeg sluttet i min faste jobb og administrerer arbeidstiden selv, kan jeg tillate meg å somle litt ekstra med morgenkaffen, med «Kaffepause-kryssordet» i Aftenposten. iPad og Apple Pencil kan kanskje være løsningen? Ikke still meg det utidige spørsmålet om hvor mange måneder jeg må lese digitalavis istedenfor papiravis før det veier opp for kostnaden med en iPad. Tenk på alt papiret vi også sparer, det må tas med i det store regnskapet.

    OK – jeg innrømmer at et billig alternativ ville være å printe ut siden med oppgavene og løse dem på papir, men den dumme blekkskriveren vi har hjemme brukes så sjelden at den aldri virker når jeg har bruk for den, da må det kjøres renseprogram. Og hvordan var nå det, igjen?

    En annen etterlengtet anvendelse er å kunne gjøre notater for hånd i pdf-dokumenter. For eksempel er jeg interessert i å lære språk, og da er det fint å kunne gjøre glosenotater i margen. For tiden leser jeg en pdf-versjon av Смерть Ахиллеса (Akilles´ død) av Boris Akunin, riktignok i en adaptert versjon, tilpasset et moderat til middels ordforråd, og jeg har nettopp lært meg den nye ordet заговор «zagovor», som betyr sammensvergelse/ konspirasjon/ komplott.

    Boken «Akilles´død» av Boris Akunin i adaptert utgave er tilpasset et ordforråd på 2300 ord.

    Boken er en del av en serie om Erast Fandorin, som er en detektiv i det russiske keiserdømmet, og i denne boken er det en kjent general og krigshelt som dør under mystiske omstendigheter. Boris Akunins bøker er blitt forbudt i Russland etter at han ble stemplet som utenlandsk agent, og russiske myndigheter har utstedt arrestordre på ham og dømt ham til 14 års fengsel. Serien om Fandorin er forøvrig utgitt på norsk. Så vidt jeg har klart å finne ut bor forfatteren nå i London.

    Et annet argument for iPad er å kunne se på film mens jeg går på tredemølle. Har forsøkt med mobilen, men det blir for smått for en som er litt nærsynt. Om vinteren når det er glatt på fortauene, er det lett å argumentere for at tredemølle er et nyttig redskap for å holde seg i form, og da kan en episode av en Netflix-serie i kategorien «guilty pleasures» være fin motivasjon og belønning for 5 kilometer på møllen.

    Og apropos «guilty pleasures» må jeg tilstå at jeg er veldig svak for vakre og stemningsfulle dataspill. Nå snakker vi ikke om skyting og vold eller stressende, avhengighetsskapende spill som etterlater deg skjelvende og utmattet. Nei, jeg snakker om langsomme, spill med interessante ting du må utforske, mysterier som skal løses, som Room og Rusty Lake-spillene, som jeg har spilt på min lille iPhone-skjerm. Tenk så fine de og andre lignende spill vil bli i større versjon på en iPad. Som jeg kan ta med meg og sette meg med i sofakroken (OK, ikke så godt argument, jeg sitter sjelden i sofakroken).

    Ved å ta tilbake muligheten for å skrive og tegne for hånd, kombinert med det digitale, så får vi kanskje med oss noe av det beste fra begge verdener?

    Jeg har forsøkt å bygge opp en argumentasjon som leder fram til en uunngåelig konklusjon – Jannike, det er klart at du trenger en iPad. Skjønner virkelig ikke hvordan du har klart deg så lenge uten! Jeg vet ikke om argumentene har nok tyngde.

    Nå skal jeg bruke et triks, som er ganske effektivt når det er noe man ønsker seg. Ikke løp og kjøp, men vent ihvertfall noen uker, gjerne en måned hvis det er noe stort og dyrt, og kjenn etter om ønsket er like sterkt.

    P.S. Jeg prøvde å ta bilde av kryssordoppgaven i Aftenposten og se om jeg kunne løse den med å skrive med fingeren på skjermen på mobilen. Ha, ha. Helt umulig. Klarte ikke engang å treffe i riktig rute. Prøvde så, etter tips fra ChatGPT, å kjøpe en billig kapasitiv stylus (tenk en penn med gummitupp istedenfor skrivespiss), det gikk bare litt bedre enn å skrive med fingeren, men fortsatt kjentes det mest som å skrive med en pølse, og jeg måtte forstørre opp rutenettet og arbeide med en liten del av kryssordet om gangen på den lille mobilskjermen, for at det i det hele tatt skulle være mulig. Jeg klarte det til slutt. Det tok kanskje fire ganger så lang tid som det ellers ville gjort, og skriften ser ut som det er en førsteklassing som har skrevet det. Mer underholdning for pengene, men jeg tror nok fortsatt at jeg ønsker meg en iPad.

    D.S.

  • Rekviem for NaNoWriMo

    Rekviem for NaNoWriMo

    November blir ikke det samme i år, nå som NaNoWriMo (National Novel Writing Month) er nedlagt. I 20 år har mennesker fra hele verden gjort en fenomenal skriveinnsats i november – eller i hvert fall forsøkt. Og vinnere ble alle som klarte å produsere 50.000 ord på en måned. Selv har jeg deltatt et 10-talls ganger og fullført de fleste gangene. 1667 ord pr. dag er det som skal til for å komme i mål i løpet av 30 dager.

    Her er mitt vinnerdiplom fra 2018, da jeg fullførte romanen om Elida, som foreløpig bare er refusert av ett forlag.

    Og det fine er at med et slikt tidspress er det ikke mulig å være selvkritisk, det er bare å skrive i vei, så kan du være kritisk i neste runde. Når jeg i ettertid leser tekstene, blir jeg forbauset over hvor bra mye av det er til tross for at tekstene er produsert under sterkt tidspress. På den annen side er det nesten ingen grense for hvor lenge man kan bli sittende med en tekst for å lete etter de perfekte formuleringene hvis en ikke har noen tidsfrist.

    I fjor var jeg så opptatt med jobb at jeg ikke hadde tid til å delta, men i år hadde jeg tenkt å være med igjen. Stor var min skuffelse da jeg oppdaget at hele prosjektet ble nedlagt våren 2025 på grunn av forskjellige uheldige forhold, som jeg ikke skal gå inn på her. Det inspirerte meg til et lite avskjedsdikt:

    Til NaNoWriMo - oktober 2025

    NaNoWriMo, som styrket meg i striden.
    Som hjalp meg å få seieren i havn.
    Du talte ord og støttet hele tiden
    at du er borte er et merkbart savn.

    Jeg glemte deg i fjor for andre plikter,
    men visste ikke da at det var slutt.
    Nå er det snart november, du har sviktet,
    og ordene vil liksom ikke ut.

    Jeg savner pisken over tastaturet,
    og statistikkens nådeløse tall.
    Og pannen min blir mer og mere furet,
    inspirasjonens gnist er ikke varm, men kald.

    Så kommer du tilbake, eller ikke?
    Jeg synes at ideen var så god -
    at alle folk i alle land kan skrive, 
    vit at jeg savner deg, NaNoWriMo!

    Jannike Østervold

    Og hva nå …

    Det er alltid flere sider av en sak. Og hvis jeg skal se nøkternt på det, er det vel på tide jeg tar fatt i en av de mange halvferdige tekstene som er resultatet av tidligere års NaNoWriMo og gjør det kjedelige arbeidet som skal til for å få et manus så bra at det er verdt å publisere. Ja visst er det morsomt å finne på nye historier, men jeg ville synes det var stas om noen andre enn meg selv også kunne få glede av dem.

    Så istedenfor å kaste meg over et nytt skriveprosjekt i november 2025 skal jeg i år bruke november til å arbeide videre med mitt NaNoWriMo-prosjekt fra 2023, en ungdomsbok, der vi møter hovedpersonen, Sara, i det hun har fullført videregående skole og står der med et vitnemål med stort sett elendige karakterer og ikke vet hva hun skal gjøre videre. Så åpner det seg en mulighet for at hun kan komme med på et opplæringsprogram som har hatt forbløffende gode resultater med elever som tidligere ikke har gjort det så godt på skolen. Jeg sier ikke mer …

    Høres det ut som noe du eller noen du kjenner kunne ha lyst til å lese? Og har du erfaringer med NaNoWriMo som du har lyst til å dele, så skriv gjerne en kommentar.



  • Miljøquiz brettspill med AI-motspiller

    Miljøquiz brettspill med AI-motspiller

    Hva en amatør kan få til med vibe coding

    Er jeg en dilletant? Med minimale forkunnskaper har jeg laget et miljøquiz-brettspill med AI-motspiller. Hvis du ble så interessert at du leser videre, finner du lenke til spillet nederst.

    Vibe coding går kort sagt ut på at du kommuniserer med at AI program ved hjelp av naturlig språk og formidler hva du ønsker å få utrettet.

    Så unna vei, programmerere, her kommer jeg og min nye bestevenn Claude Code og min gamle kompis Chat GPT. Sammen har vi i løpet av en helg laget et digitalt brettspill inspirert av det klassiske «Snakes and ladders» eller «Stigespill», men med innlagte miljøspørsmål, som kan gi ekstra terningkast.

    Min programmeringskompetanse er relativt beskjeden. Riktignok har jeg 12 vekttall informatikk fra Blindern (deriblant grunnkurs i programmering) for mange år siden, men det kommer man ikke så langt med. Han jeg er gift med er derimot en erfaren programmerer, som jobber med å utnytte kunstig intelligens til søk i informasjonssystemer, og jeg har sett hvordan AI har effektivisert hans arbeid. Det ga meg ideen til å se om jeg selv kunne klare å utnytte de samme verktøyene til å lage noe som virket. Og slik startet mitt bekjentskap med Claude Code. Chat GPT var jeg kjent med fra tidligere.

    To gode hjelpere

    I likhet med Chat GPT er Claude høflig og oppmuntrende, og han syntes min ide om et miljøquiz brettspill var en flott ide for bloggen min. Jeg forklarte funksjonaliteten med slanger og stiger og beskrev så godt jeg kunne hva jeg var ute etter. Og VOW! Claude kastet seg over oppgaven og kodet i vei et første utkast etter mine spesifikasjoner. Det så slett ikke så ille ut, som du kan se nedenfor, og det virket!!! Men jeg hadde ikke vært nøye nok med spesifikasjonene, tallene skulle begynne nederst til venstre og så gå i sikksakk oppover fra linje til linje. Og selv om funksjonaliteten med stiger og slanger var der, så kunne man ikke se hvor stigen førte hen, eller langt ned du ville falle hvis du traff på en slange. Men det var en bra start. Slik så det første forsøket ut:

    Første forsøk på å lage et miljøquiz brettspill, foreløpig med bare 1 spiller

    Vi utvidet spillet til 100 ruter og fikset nummereringen. Jeg spilte spillet – og alt fungerte, selv om jeg fortsatt savnet visuelle stiger og slanger. Men det var dessverre ganske kjedelig, og poengene for å svare riktig på miljøspørsmål ga lite mening, siden det varierte veldig hvor mange spørsmål du ble eksponert for i løpet av spillet. Man kunne risikere å spille gjennom hele spillet uten å få et eneste spørsmål. Jeg droppet derfor poengene og introduserte i stedet en AI-motspiller, eller rettere sagt tre varianter – en smarting, som kan mye om miljø, en som er ganske miljøinteressert, og en som ikke har giddet å sette seg inn i noe, som da selvfølgelig har høy sannsynlighet for å svare feil på spørsmålene. Og så lot vi det være tettere mellom miljøspørsmålene. Nå begynte funksjonaliteten å ligne på noe. Men designet var fremdeles ikke noe å skryte av.

    Claude og Chat og jeg er et superteam

    Claud er en racer til å kode, men litt begrenset når det gjelder design. Jeg konsulterte derfor min andre AI-medhjelper, Chat GPT og fikk hjelp til å designe et brett med slanger og stiger, jeg tenkte det bare skulle være et bilde som kunne legges oppå brettet som Claude hadde laget. Når vi fikk satt inn stiger og slanger, oppdaget jeg at de koordinatene jeg hadde lagt inn for slanger og stiger var slik at noen stiger og slanger krysset hverandre – det ga et rotete inntrykk, og jeg måtte korrigere plasseringene for å få det til å se noenlunde harmonisk ut. Jeg var rimelig fornøyd med resultatet, men så stakk min bedrevitende mann hodet inn og kastet et blikk på verket. Han var foreløpig ikke så imponert og sa at hvis jeg skulle lage et dataspill, så burde jeg bruke vektorgrafikk for å få responsivt design. Ja – det bør fungere på nettbrett og mobil, så du kan spille det hvis du sitter på bussen og kjeder deg. Det ble en ny runde med Chat GPT, og vi kom fram til brettet med slanger og stiger og sjakkruter, som du ser nedenfor, som jeg så ga til Claude, som la det inn i spillet. Og så ble det nye runder med prøving og finpuss.

    Det er alltid noe mer man kan ønske seg og ting som kan forbedres. Jeg oppdaget at det var vanskelig å få med seg hva som skjedde på skjermen samtidig som jeg skulle følge med på terningkastene. Det ble løst med at motspillers miljøspørsmål ble vist i samme format som ditt eget, i stedenfor bare å blafre forbi i meldingsfeltet. Og så la vi på noen lydeffekter på slanger og stiger og også på flytting av brikkene, samtidig som vi animerte flyttingen av brikker fra rute til rute for å få det til å kjennes mer som et fysisk brettspill

    Ta alltid backup!

    Men det var ikke fritt for drama underveis. Da jeg endelig hadde fått spillet til å virke som jeg ville, var tiden kommet til å finne ut hvordan jeg kunne få publisert det på Gnistfangeren.no. Gnistfangeren er laget i WordPress, og med det abonnementet jeg har kjøpt er det noe begrenset funksjonalitet. Blant annet kan jeg ikke kjøre Javascript eller bruke iFrame. Vi prøvde forskjellige alternativer, og Claude ba meg om å kopiere koden og lime inn i en custom html-blokk i WordPress. Jeg hadde nettopp for sikkerhets skyld bedt Claude om å lagre koden på prosjektet mitt på GitHub. Dette var gresk for meg før jeg begynte å lage dette spillet, men jeg måtte opprette konto på GitHub for å lagre koden trygt, med versjonskontroll. Da jeg skulle kopiere koden, hadde jeg noen problemer med å åpne filen. Åpne den som ren tekst, sa Claude – og det gjorde jeg. Og vipps – så var html-filen forsvunnet, og all kodingen med den. Det hadde min Macbook Air gjort helt på egen hånd. I stedet satt jeg igjen med en liten tekstfil med noen få linjer. Da var jeg virkelig glad for at jeg kunne hente tilbake koden fra backup! Men vi endte likevel opp med ikke å få det til å virke ved å lime koden inn i WordPress, så da måtte jeg finne ut hvordan jeg skulle lage en GitHub page. For å få det til, måtte jeg gjøre repositoryet offentlig (det var også gresk for meg før dette). Så foreløpig vil du se en GitHub adresse i adressefeltet når du spiller spillet. Hvis jeg oppgraderer til WordPress Business, en merkostnad på ca. 200 kr i måneden, kan jeg bruke iFrame, og da vil spillet kjøre på Gnistfangersiden. Er det verdt det? Det kommer an på hvor mange jeg kan glede med et sånt spill, og om jeg har tenkt å lage flere.

    Jeg har satt meg som mål at hvis minst 50 personer spiller spillet, og hvis minst 10 stykker kjøper en kaffe til meg, så skal jeg spandere på meg en oppgradering av WordPress til Business-versjonen og lage det neste miljøinspirerte spillet som jeg allerede har en ide til. Så nå er jeg spent på responsen!

    Slik ble resultatet

    Her er det endelige resultatet – fortsatt bare et bilde. Hvis du vil spille spillet, må du gå til det grønne feltet nederst på siden.

    Teknisk løsning

    For den som er teknisk interessert, kan jeg med hjelp av min gode venn Claude fortelle følgende:

    Miljøquiz-brettspillet er bygget som en moderne webapplikasjon med følgende teknologier:

    • Frontend: Ren HTML5, CSS3 og vanilla JavaScript – ingen eksterne biblioteker eller rammeverk. Dette sikrer rask lasting og bred kompatibilitet.
    •  Spillbrett: SVG-grafikk generert programmatisk med JavaScript. Brettet tegnes dynamisk med rutenett, tallnummerering, stiger, slanger og spillebrikker.
    •  Spillogikk: Objektsorientert JavaScript med en hovedklasse (MiljoQuizGame) som håndterer spilltilstand, terningkast, spillerbevegelser og AI-logikk.
    •  Lydeffekter: Web Audio API brukes for å generere lydsignaler for terningkast, stiger, slanger og spørsmål.
    • Animasjoner: CSS-animasjoner og JavaScript-timere skaper smidig bevegelse av spillebrikker steg-for-steg rundt brettet.
    •  Hosting: GitHub Pages for gratis, pålitelig hosting med global CDN.
    •  WordPress-integrasjon: Lenket inn via Custom HTML-blokk med responsiv styling.

     Alt er kodet fra bunnen av uten eksterne avhengigheter, noe som gjør spillet raskt og vedlikeholdsvennlig

    Vil du gi meg en tilbakemelding?

    Hvis du nå har lyst til å teste spillet, så har du muligheten nedenfor. Og jeg vil veldig gjerne ha en tilbakemelding fra deg, hvis du du har kommentarer eller forbedringsforslag. Da går du bare tilbake til dette vinduet etter at du har spilt ferdig og legger inn en kommentar. På forhånd takk!

    🌱 Miljøquiz Brettspill 🎲

    Test din miljøkunnskap i dette interaktive brettspillet!

    🎮 Spill Miljøquiz Brettspill! 🌱

    (Åpnes i samme vindu – bruk tilbakeknappen for å returnere)

     

  • Boken – gått i glemmeboken?

    Boken – gått i glemmeboken?

    Når kjøpte du sist en bok? Du vet, en av disse rektangulære sakene med sider av papir som du kan bla i? Denne måneden, dette året eller i fjor, eller lengre siden? Eller hvor lenge er det siden du lånte en fysisk bok på biblioteket?

    Bokhyllen – et møbel på vei til å bli overflødig?

    Jeg er alvorlig bekymret for at lesekunsten etterhvert skal bli sett på som mindre viktig. Du kan jo alltid snakke med ChatGPT eller en annen AI-venn på telefonen eller datamaskinen og få informasjon om det du har bruk for. Og lurer du for eksempel på hvordan du skal fikse et eller annet, så finnes det alltids en video på YouTube, det er ikke nødvendig å lese bruksanvisningen.

    En annen utfordring for lesekunsten er at lydbøkene er på vei til å ta over for papirbøkene. Jeg er ikke noen motstander av lydbøker, tvert i mot, jeg er storkonsument. Det er topp underholdning mens jeg rører i grytene, går til jobb eller andre ting som ikke krever konsentrasjon. Likevel merker jeg at jeg har et annet forhold til lydbøker enn til de jeg har lest på papir. Kanskje husker jeg verken hva boken het eller hvem som skrev den, og kanskje bryter tankene mine inn i handlingen her og der så jeg mister bruddstykker av det som skjer.

    Det er helt naturlig at vi velger enkle løsninger når de er tilgjengelig. Hjernen er smart, den vil økonomisere med energien, og hvis vi ikke aktivt bekjemper trangen til å velge de minst arbeidskrevende løsningene, så taper boken i konkurransen.

    Hvorfor skal vi lese bøker?

    Så hvorfor skal vi velge å lese fysiske bøker, når vi kan få tak i informasjonen på andre måter?

    Det aller viktigste etter mitt syn er at det å fordype seg i en god bok styrker evnen til å konsentrere seg sammenhengende over et lengre tidsrom, noe som både barn, ungdommer og voksne synes å ha blitt dårligere til. Undersøkelser viser at lesing på skjerm gjør at det er vanskeligere å holde oppmerksomheten på det du leser, og vanskeligere å huske det du har lest.

    En internasjonal undersøkelse om 10-åringers leseforståelse,PIRLS 2021, viser at leseforståelsen for norske 10-åringer har gått ned, og en lignende trend er det også i de andre nordiske landene. Undersøkelsen viser at interessen for lesing har falt, og at færre elever leser i fritiden. Også elevenes foresatte leser noe mindre i fritiden.

    I tillegg til at lesing trener opp evnen til konsentrasjon, så er lesing også viktig for å utvikle et rikt ordforråd. Det er stor forskjell på talespråk og skriftspråk når det gjelder utvalg av ord. Det muntlige hverdagsspråket dekker behovet for å kunne kommunisere med familie og venner, men hvis du for eksempel skal lese lærebøker til et universitetsstudium kan overgangen bli utfordrende hvis du ikke er vant til å lese.

    Men dette ble litt vel pekefingeraktig – «du bør lese fordi det er bra for deg». Men det er ikke det som er mitt hovedbudskap. Du bør lese fordi bøkene gir inspirasjon til å lage dine egne indre bilder og leve deg inn i andre menneskers liv, følelser, dilemmaer, du kan oppleve eventyr, spenning, og bli kjent med andre land, folk og kulturer. Dette indre teateret er arenaen der lesegleden utfolder seg.

    Bøker fra siste besøk på biblioteket.

    Så hvordan kan vi fremme leseglede? Barn lærer av de voksne. Skjermene våre har en sterk tiltrekning på oss – små, som store. Hvis du selv sitter med nesen i mobilen, er det ikke så rart om barna dine velger iPad eller mobil fremfor bok.

    Høytlesning for små og store

    Jeg har ikke noen statistikk å vise til, men gjetter på at barn som blir lest høyt for har større sannsynlighet for å bli glad i å lese senere i livet. Hvis det stemmer, har jeg gjort en solid innsats. Jeg hadde små barn da Harry Potter bøkene var ganske nye, og jeg leste høyt for dem alle bøkene i serien, bortsett fra den siste, da var sønnen min så utålmodig etter å få vite hvordan det gikk, at han leste den på egen hånd.

    Slik verden er blitt, så er det mange som tilbringer en stor del av dagen foran en skjerm i forbindelse med arbeidet, og så fortsetter det kanskje foran andre andre skjermer når man kommer hjem. Hjemme hos oss har vi ikke TV, så da kan vi bli sittende om kvelden foran hver vår skjerm og se på to helt forskjellige ting. Tidligere satt man i hvert fall sammen foran en TV-skjerm og så på det samme programmet, og kunne diskutere det etterpå. For å balansere dette har vi innført noe nytt, som vi har praktisert de siste par månedene. Hver kveld har vi høytlesning fra en bok. Vi er to voksne mennesker som hver for oss er fullt i stand til å lese på egen hånd, men likevel gjør vi dette. En fin anledning til å lese noe annet enn vi ville valgt hver for oss. Det frister til fortsettelse og kan anbefales!

  • Er det greit å bruke AI?

    Er det greit å bruke AI?

    Jeg innrømmer det – jeg bruker Chat GPT neste daglig. Ikke til å skrive tekstene mine, men til for eksempel å hjelpe meg hvis det er noe jeg ikke får til i WordPress eller iMovie. Jeg har funnet ut at det er mye mer effektivt å spørre Chat GPT enn å begynne å søke i hjelpsystemene til programmene.

    Forleden dag da jeg skulle legge ut en post og ikke hadde noe bilde som passet, spurte jeg om ChatGPT kunne lage en tegning til meg, som kunne passe som illustrasjon. Resultatet ser dere nedenfor og i bloggposten «Nød lærer naken kvinne å spinne». Jeg synes tegningen ble fin, og ChatGPT hadde gitt meg akkurat det jeg hadde bedt om. Jeg spurte: «Kan du lage et forslag til illustrasjon (tegning) av en kvinne som står og klør seg i hodet foran et åpent kjøleskap, der det ligger noen poteter og løk, et beger med rømme og en liten kartong med kremfløte. På benken ved siden av henne står en boks med hermetiske kikerter og en boks hakkede tomater.»

    I etterkant har jeg begynt å lure – er det greit å bruke AI til å lage en illustrasjon? Bør jeg i så fall skrive at den er laget av ChatGPT, så ikke noen blir villedet til å tro at jeg har tegnet det selv? (Ingen som kjenner meg godt ville riktignok tro det.) Er det moralsk forkastelig, siden ChatGPT antakelig har trent seg på å studere massevis av tegninger som andre har laget, og jeg drar nytte av deres arbeid uten at de får noe kompensasjon? Men hvis det er galt, så er det kanskje galt å bruke kunstig intelligens i det hele tatt, som jo har trent seg på enorme mengder med andres data?

    Jeg kom frem til at det er riktig å merke tegningen med at den er AI-generert, og fikk hjelp av ChatGPT til å lage AI Gnistfanget-ikonet.

    Likevel var det noe som murret i bakhodet – jeg burde kanskje likevel gjøre et forsøk. Og det gjorde jeg. Resultatet ser du her:

    «Bare gjør så godt du kan», sa mannen min – og det gjorde jeg.

    Mannen min syntes at min tegning var finest, men han er inhabil.

    Så hvilken tegning synes du jeg burde ha brukt – den som er laget av ChatGPT eller min egen?

  • Ting som virker

    Ting som virker

    Friskt og grønt og frodig – modne blåbær, fisk i sjøen, solbær på de gamle bærbuskene som har overlevd et par generasjoner. Men det er også et yrende insektliv. Vepsebol i stueveggen, myriader av knott, så mye flått at man bør sjekke seg daglig, hissige fluer og en og annen mygg. I tillegg til alt som kravler og kryper. Av disse synes jeg flåtten er eklest og fluene er de mest plagsomme. Men heldigvis finnes det råd.

    Bilde av en flåttfjerner laget av metall, plassert på et treaktig underlag.
    Flåttfjerneren som virker!

    Den som fant opp flåttfjerneren, burde hatt en eller annen pris. De små rakkerne klorer seg fast i huden og lar seg ikke børste bort og er vanskelig å få tak i med fingrene. Bruker du en pinsett, blir kanskje deler av flåtten sittende igjen. Men med den lille metalldingsen gjør man kort prosess. Klem spissen ned mot huden, med flåtten plassert inne i åpningen og dra flåttfjerneren mot deg, mens du presser den ned. Vips sitter flåtten fast i den lille sprekken i metallet når du løfter flåttfjerneren opp igjen. Intet mindre enn genialt. De har den på Clas Ohlson.

    Jeg blir glad og overrasket når jeg av og til kommer over en ting som fungerer helt perfekt og gjør akkurat det den skal. Flåttfjerneren er definitivt på topp 10 listen. Jeg har flere eksempler, men det får være til en annen gang.

    For noen dager siden hørte jeg det smalt inne fra stuen. Noe ble slått mot noe annet. Siden det bare var mannen min som var til stede, var jeg ikke så bekymret, men nysgjerrig ble jeg jo. Det viste seg å være fluejakt med sammenslått avis. Resultat: 3:0 til fluene. Jeg vet ikke så mye om hvordan fluer pleier å oppføre seg, men mistenker at det varme været har gjort dem ekstra aktive og pågående. Og de er ekstremt raske til å flytte seg hvis man forsøker å slå etter dem.

    Virker ikke, fluen har allerede fløyet.

    I går demonstrerte mannen min at han hadde kommet fram til en løsning som fungerte. Denne gangen ble det 1:0 til ham og en flue mindre. Det var egentlig latterlig enkelt når man bare visste hva man skulle gjøre. Når fluen har satt seg til rette på et hardt underlag, beveger du hånden sakte, sakte nærmere og nærmere helt til du er like over fluen. Fluen reagerer ikke på de langsomme bevegelsene. Så smekker du til. Exit flue.

    In memoriam. Foto: Pexels