Forfatter: Jannike

  • Godt verktøy er halve jobben

    Godt verktøy er halve jobben

    Nyttige skriveverktøy

    Å skrive en bok er (i hvert fall for meg) en lang prosess. Jeg har «skyen full» av bokmanus som er i forskjellige stadier av uferdighet, og gleder meg over å være i gang med forhåpentligvis siste revisjon av «Blanke ark», en romance/feelgood roman. Første versjon av boken ble til da jeg gikk på et romankurs på Forfatterskolen. Forfatterskolen driver nettbaserte kurs i ulike genre, og jeg har hatt stor glede av undervisningen der.

    Jeg har fått mye skriveerfaring gjennom å delta i NaNoWriMo. For den som ikke kjenner til konseptet, var det en internasjonal skriveutfordring som gikk ut på å skrive 50.000 ord i løpet av november måned. Det startet allerede i 1999 og ble avviklet i 2025. Jeg deltok for første gang i 2012 og var med i alt 9 ganger. Det var ganske krevende å få tid til å skrive så mye ved siden av full jobb, og resultatet ble en haug med halvferdige manus. Men lærdommen var at det går an å få skrevet mye på kort tid hvis du klarer å droppe selvkritikk når du holder på med førsteutkastet og bare skriver i vei. Det er mye lettere å være kritisk og gjøre endringer når du har en konkret tekst som utgangspunkt. Hvis du sitter og nøler med å skrive fordi du ikke klarer å formulere deg perfekt på første forsøk, så spørs det om du i det hele tatt får skrevet noe.

    Tankekart

    Typisk for deltakelsen min i NaNoWriMo var at jeg ikke klarte å planlegge i god tid, men brukte de siste dagene av oktober til «brainstorming». Jeg laget tankekart, der jeg testet ut forskjellige ideer. Jeg brukte det til å komme fram til hvilken ide det var mest energi i og jobbet videre med den. Her er et eksempel på et tankekart fra startfasen av et prosjekt. Jeg hadde bestemt meg for en genre (fantacy) og skisserte noen personer, elementer i handlingen og litt om kulturen og stedet. Hvis noen skulle lure, så er den unge jenta, Melia, fortsatt på rømmen for å unngå et arrangert ekteskap, men jeg håper å få tid til å gjøre ferdig historien.

    Skjermbilde av et tankekart for en fantacy-historie, "Steinhjertet", der det er separate grener for personer, handling, kultur og sted.

    Skjermbilde fra tankekart laget med MindNode

    Ved starten av november hadde jeg noen løse ideer og så skrev jeg bare i vei, i snitt 1667 ord pr. dag til og med 30. november. Da hadde jeg 50.000 ord, som ble utgangspunktet for det videre arbeidet. I ettertid har jeg skjønt at dette kanskje ikke var den aller smarteste måten å jobbe på, men det er jo gjennom erfaring at man lærer. Riktignok klarte jeg å produsere mye tekst på kort tid, men jeg ble sittende igjen med en masse løsrevne scener og historier der det kreves en stor ryddejobb i etterkant for å sikre at karakterene oppfører seg konsistent, at tidslinjene er logisk fornuftige og at det er tilstrekkelig sammenheng i historiene. 50.000 ord er dessuten ikke langt nok til å være en vanlig roman. Videre bør det gjøres en nøye vurdering av om alle scenene faktisk behøver å være med. I Blanke ark førte det til at en rørende scene fra en begravelse ble strøket, den var ikke nødvendig for å bringe handlingen videre.

    Etter at NaNoWriMo ble avviklet, begynte jeg på et nytt bokprosjekt uten å ha den typen tidspress. Da startet jeg også med tankekart for å få noen hovedideer på plass. Men denne gangen planla jeg litt mer før jeg for alvor begynte å skrive, blant annet laget jeg en beskrivelse av de viktigste karakterene med navn, alder utseende og spesielle interesser og karaktertrekk. Så søkte jeg på nettet for å finne noen bilder av personer som svarte noenlunde til signalementet og lagret dem som en del av karakterbeskrivelsen. Da ble det straks mye lettere å skrive om hvordan de så ut.

    Scrivener

    Til selve skrivingen bruker jeg et program som heter Scrivener, som finnes både for PC og Mac. Det er veldig velegnet til å skrive romaner eller andre omfangsrike skriftlige arbeider. I tillegg til selve manuskriptet, som er inndelt i kapitler og scener, kan du lagre beskrivelser av karakterer og steder og annet research-materiale i det samme prosjektet. Når du er ferdig, kan hele manuset eksporteres til bokformat i Word eller pdf med forskjellige alternativer for linjeavstand og annen formatering. Scrivener inneholder veldig mange funksjoner, jeg har ikke utforsket alle. Jeg brukte litt tid på å lære meg det grunnleggende i Scrivener, men nå bruker jeg det til alle prosjektene mine. Fortsatt er det mange funksjoner jeg ikke har tatt i bruk. Det finnes et stort utvalg av videoer på YouTube for den som vil vite mer om hvordan du kan bruke Scrivener. Scrivener har en smart korktavle-funksjon der du kan skrive synopsis på kort og endre rekkefølgen av scenene ved å flytte dem rundt på tavlen.

    Skjermbilde fra korktavlen i Scrivener fra en tidlig versjon av Blanke ark. Korktavlen kan brukes til å lage oversikt over hovedelementene i hver scene. I denne versjonen er scenene ikke inndelt i kapitler, det ble gjort på et senere tidspunkt. Til hvert «kartotekkort» hører et tekstdokument, og rekkefølgen av scenene kan endres enten ved å flytte rundt på kortene på tavlen, eller ved å flytte scener opp eller ned i menyen til venstre.

    iPad og ApplePencil

    For å få et inntrykk av hvordan manuskriptet oppleves når jeg leser det hele som en bok, eksporterer jeg det fra Scrivener med en funksjon som heter «compile». Scrivener har ferdige maler for ulike typer eksport, blant annet med ekstra linjeavstand hvis det skal til en redaktør eller til ferdige bokformater hvis det skal til trykking.

    Jeg eksporterer teksten som en pdf-fil (kan også velge Word), og leser og kommenterer på en iPad, med ApplePencil.Jeg bruker rød penn til å gjøre overstrykninger, notere tekst som skal inn i margen, eller skrive en merknad, for eksempel «Denne setningen må omformuleres» eller kanskje «sjekk dette» hvis jeg ser at det er noe jeg lurer på.

    Korrektur kan selvfølgelig også gjøres på PC eller Mac i Word med å bruke kommentarfunksjonen, men jeg liker følelsen av å skrive for hånd. I «gamle dager», før jeg kjøpte meg iPad, skrev jeg teksten ut på papir og gjorde notater med rød kulepenn. Det fungerer selvfølgelig fortsatt, men iPad-løsningen sparer papir

    Tidligere pleide jeg å skrive ut teksten på papir og gjøre rettelser med rød penn. Nå foretrekker jeg å gjøre det på iPad, det sparer en masse papir, og så vet jeg alltid hvor jeg har notatene mine. Her er et eksempel på hvordan det ser ut på iPad når jeg har eksportert manuskriptet i pocketbok format, som en pdf-fil.

    Etter at jeg har gått gjennom manuskriptet på iPad og notert hva jeg vil endre, går jeg tilbake til originalfilene i Scrivener og legger inn rettelsene der. Det høres kanskje tungvint ut. Hvorfor kunne jeg ikke bare lese teksten som den står i Scrivener og gjøre endringene fortløpende der mens jeg leser? Vel, det er ikke så lett å forklare. Jeg ser teksten på en annen måte når det faktisk ser ut som en bokside, og da kan jeg notere kjapt det jeg vil rette opp uten at jeg mister flyten i lesingen.

    Når alle rettelsene er innført i Scrivener, eksporterer jeg dokumentet på nytt og har en ferdig Word- eller pdf-fil, som jeg kan sende til pilotlesere, eventuelt til forlaget når jeg synes jeg har hatt nok revisjonsrunder.

    Papir og blyant

    Og sist, men ikke minst: Man vet aldri når en god ide dukker opp. Det kan skje mens du sitter på trikken, venter på toget eller står i kø på IKEA. Og det er slik med ideer at de kan dukke opp og forsvinne like fort igjen hvis du blir distrahert av noe som skjer i øyeblikket. Derfor er det smart å alltid ha tilgjengelig en liten notatbok og noe å skrive med. I vesken, på nattbordet.

    P. S. Hva med mobilen?

    Du kan selvsagt også bruke mobilen til å diktere notater. Notater-appen på iPhone er ganske flink til å forstå og skrive norsk. Men du må selv diktere tegnsettingen. Jeg har testet at den i hvert fall forstår «komma», «punktum» og «spørsmålstegn», og den ser ut til å forstå min uttale og stave det meste riktig. Men av en eller annen grunn foretrekker jeg foreløpig å skrive fremfor å snakke, så jeg har ikke riktig fått utnyttet disse mulighetene ennå.

  • Endelig, en ramme

    Endelig, en ramme

    For mange år siden var jeg på et selvutviklingskurs. En av dagene skulle vi tegne. Jeg så ikke fram til å gjøre noe jeg ikke var flink til. Men arkene vi fikk utdelt var ikke blanke, det var tegnet en sirkel på papiret, og vi skulle tegne inne i den. Jeg behøvde ikke å fylle ut de vanskelige hjørnene. Rammen gjorde oppgaven enklere, og dessuten hadde vi bare fem minutter på å lage hver tegning. Da løsnet det.

    Disse gamle tegningene mine minner meg om at kreativitet noen ganger kan utfolde seg lettere innenfor noen gitte rammer enn i full frihet.

    Og hvorfor tenker jeg på dette nå? Jo, fordi jeg holder på å skrive en bok. Den har jeg holdt på med ganske lenge. I en tidligere bloggpost skrev jeg om frustrasjonen jeg opplevde da jeg fikk motstridende tilbakemeldinger fra to forskjellige redaktører. Det førte til full stopp i flere måneder. Jeg klarte ikke å komme videre, fordi jeg hadde problemer med å bestemme meg for hvilke råd jeg skulle følge.

    Etter sommerferien kom jeg så smått i gang igjen. Jeg innså at når to personer sier helt motstridende ting, betyr det ikke nødvendigvis at den ene har rett og den andre tar feil, det kan være et uttrykk for deres ulike preferanser. Så begge kan ha rett ut fra sine personlige forutsetninger. Jeg kom fram til at en del av synspunktene til redaktør nr. 2 ikke var representative for min målgruppe, og at jeg derfor vil tillate meg å se bort fra noen av forslagene. Jeg gikk gjennom kommentarene og sorterte dem i tre kategorier: Disse vil jeg gjøre noe med, disse vil jeg tenke gjennom en gang til, og disse er jeg ikke enig i. Og det er grunnlaget for den revisjonen jeg er i gang med nå. Likevel, det går tregt framover. Jeg går gjennom hele teksten på nytt fra begynnelse til slutt. Noen dager sitter jeg og filer på enkeltformuleringer og kommer kanskje bare gjennom en side eller to. Det virker som en endeløs oppgave.

    Men for noen dager siden skjedde det noe som får meg til å se lysere på prosjektet. Jeg snakket med datteren min og fortalte om status. Som upublisert forfatter kan jeg ikke komme til et forlag med noe som ikke er godt gjennomarbeidet. Men når er det bra nok?

    «Du trenger en frist!» sa hun. «Og du må fortelle noen om den.»

    Så enkelt, og så selvfølgelig, når det bare blir sagt. Likevel klarte jeg ikke å komme på det på egen hånd. Og da var det jeg kom til å tenke på opplevelsen min med tegning, den gangen for mange år siden. Full frihet kan virke uoverkommelig, men gitt en ramme blir det mulig å utfolde seg.

    Så vi ble enige om en dato: 1. desember 2026. Da skal teksten være klar. Og så blir det spennende å se om jeg får napp hos et forlag.

    Kalender for desember 2026 med 1. desember markert med en rød ring.

    Innimellom blir jeg grepet av usikkerhet. Hva er vitsen med å skrive en bok når det er så mange bøker på markedet allerede? Hvor mange feelgoodromaner er det plass til? Jeg skriver om voksne kvinner som møter livets harde realiteter og må finne løsninger og utforske nye muligheter, både når det gjelder arbeidsliv og kjærlighet. Jeg tenker at det er temaer som mange kan kjenne seg igjen i og leve seg inn i. Foreløpig har jeg tre bøker planlagt. Først ut er historien om Elida, som ser fram til å etablere seg med kjæresten Thomas. Hun leser bryllupsblader i smug og følger godt med i boligannonsene for å finne et passende rekkehus med en liten hage. Men som et gammelt ordtak sier: «Ingen kjenner dagen før solen går ned.»

    Herved forplikter jeg meg til å komme med en oppdatering om status pr. 1. desember.

    Jannike sittende med PC ved spisestuebordet. Blå himmel synlig gjennom vinduet, og planter i vindusposten.
    Jeg teller dagene fram til 1. desember og ser at jeg må jobbe meg gjennom minst én scene pr. dag for å komme i mål med et ferdig manus.

    Hva tenker du om kreativitet og rammer ? Er du mest kreativ når du jobber med strenge frister eller når du kan utfolde deg i full frihet?

  • Herlige rutiner

    Herlige rutiner

    Din dyrebare beslutningsenergi

    Det er slitsomt å måtte ta avgjørelser. Du skal kanskje velge mellom mange alternativer, og du må tenke gjennom alt som taler for og i mot. Hjernen har begrenset kapasitet til den slags oppgaver, og det kan være smart å spare hjernekraft til andre og viktigere ting. Automatisering er et bra prinsipp for å få gjennomført rutineoppgaver, derfor er det lurt å gjøre handlinger som du ønsker å gjenta til vaner. For eksempel antar jeg at du ikke behøver å bruke noe beslutningsenergi for å få pusset tennene hver dag.

    I jobbsammenheng er vi vant til at det er en del faste rutiner, for eksempel at det er avdelingsmøte hver onsdag morgen klokka ni, eller at det er lunsjpause fra 11:30 til 12. På samme måte kan du tenke på vaner som forpliktende avtaler du har med deg selv. Jeg vil bruke et par eksempler på vellykket automatisering fra mitt eget liv.

    For litt over ett år siden bestemte vi oss for at vi hver kveld skulle lese noen sider høyt fra en bok, som en motvekt mot all skjermbruken, og også fordi det er hyggelig å gjøre noe sammen. Det var så vellykket, at det er blitt en fast vane. I ni-tiden hver kveld setter vi oss sammen i stuen, og jeg leser et passe antall sider høyt fra den boken vi for tiden holder på med. Dette har vi nå gjort i over ett år, og på den tiden har vi kommet gjennom en roman, en bok om kinesisk historie, og nå er vi i gang med tredje bind av en romanserie fra det gamle Egypt. Det fine er at vi begge er innstilt på at dette skal vi gjøre hver kveld, så det blir ikke noen diskusjon om vi skal eller ikke skal gjennomføre det. Selvfølgelig kan det skje at en av oss ikke er hjemme en kveld, og da faller høytlesingen bort. Ikke noe problem. Men det er unntakene. Regelen er at vi gjør det.

    En annen vane er at jeg starter hver hverdag med 5 km rask gange på tredemølle. Det var omtrent så langt som jeg tidligere gikk for å komme fram og tilbake til jobben. Nå, som jeg ikke lenger er i fast jobb, må jeg skaffe meg mosjon på annen måte. Og selv om det er kjedelig og slitsomt å gå på tredemøllen, er det tilfredsstillende etterpå, og jeg ser på det som en investering i helse. Jeg har bestemt meg for at dette skal jeg gjøre hver dag, mandag til fredag, og da gjør jeg det bare, uten noen indre diskusjon av om jeg kanskje akkurat i dag skulle droppe treningen. For det er alltid lett å finne på unnskyldninger for å la være.

    Egentlig liker jeg veldig godt penn og papir, selv om jeg tilbringer mye tid foran en skjerm. En tid drev jeg med «Bullet-journaling», da tegnet jeg opp en side pr. måned med en liste over vaner og uvaner jeg ville følge med på, slik at jeg på slutten av måneden hadde et visuelt bilde av hvor «flink» jeg hadde vært. Jeg ser i min gamle bullet-journal at jeg var veldig flink til å bruke beina til jobben i februar 2017, men det ble litt mye kaker og gotteri. Skriving ble det lite av, og jeg klarte ikke å følge opp mitt gode forsett om å planlegge for neste dag før jeg la meg om kvelden.

    «Habit-tracker» fra min Bullet-journal i 2017 – røde markeringer for ting jeg ikke ville gjøre for mye av, som for eksempel drikke alkohol eller bruke penger til å gå på kafe. Grønne markeringer for vaner, eller ting jeg gjerne ville gjøre mer av.

    Etter at jeg sluttet i jobben og må organisere dagene mine selv, var det til å begynne med litt utfordrende å finne ut hva jeg skulle gjøre og når. Jeg kan gjøre ingenting en hel dag hvis jeg vil, eller sitte hele dagen med bokprosjektet mitt, eller noe helt annet. Men for å føle meg fornøyd med tilværelsen, trenger jeg at det er en viss balanse, at jeg sikrer meg å få gjort nok av det jeg gjerne vil ha plass til i livet mitt, så kan resten av tiden fylle seg opp mer tilfeldig med andre ting. Så jeg begynte å tenke på om jeg skulle prøve meg på «habit-tracking» igjen. Jeg har prøvd en app som heter «Habit» på iPhone. Den er slett ikke så dum, og hadde en del ekstra funksjonalitet som jeg ikke syntes jeg trengte, men jeg ville gjerne gjenskape følelsen jeg fikk av å se på den gamle håndlagde papirversjonen med hele bildet av måneden under ett.

    Vaneloggen «Gnistspor» blir til

    Jeg brukte først ChatGPT til å lage en mal i Excel, som kunne vært brukbar, men som det nesten alltid skjer, vokser appetitten på mer funksjonalitet. Derfor konsulterte jeg Claude Code for å se om vi sammen kunne lage en app som hadde den nødvendige fleksibiliteten, samtidig som den gir den visuelle månedsoversikten jeg ønsket meg. Jeg hadde noen begrensninger i utgangspunktet. Gnistfangeren.no er ikke noe jeg tjener penger på, bortsett fra hvis noen kjøper en kopp kaffe til meg, og jeg ville lage noe som jeg kan dele gratis med andre. Derfor kan det ikke være en løsning som koster mye å drifte. Dessuten er det noe som heter GDPR, og jeg ønsker ikke å ha ansvar for å lagre persondata. Løsningen vi kom fram til innebærer at data kun lagres i din egen nettleser, på den enheten du velger å bruke. Det betyr at du må velge å bruke appen enten på PC/MAC eller på mobiltelefon, du kan ikke bytte mellom dem. (Men det er mulig å eksportere dataene fra en enhet og importere til en annen.)

    Nedenfor ser du et skjermbilde fra appen min, «Gnistspor». Med «Gnistspor» kan du opprette din egen vanelogg. Her har jeg lagt inn noen eksempler på vaner jeg ønsker å følge med på. Når dette skrives er det 8. september 2026, og jeg har kjøpt meg en boks med D-vitaminer som jeg begynte å ta i dag, derfor er det ikke registrert noe de 6 første dagene i måneden. Siden appen ble ferdig i dag, husket jeg ikke om jeg hadde spist sukker de første 6 dagene, så derfor er det ikke registrert noe. Men 7. september spiste jeg en kake, derfor den røde ruten – det var ikke en sukkerfri dag. Vaneloggen kan brukes både til vaner og uvaner, man må bare formulere vanen som det omvendte, altså hvis uvanen du vil bli kvitt er å røyke, så blir vanen du skal logge «Røykfri dag»

    Eksempel på en vanelogg laget med appen Gnistspor.

    Nedenfor ser du skjermbildet du kan bruke for å registrere en ny vane. Hvis du velger «daglig» eller «hverdager» eller bestemte ukedager, vil appen anta at dette er noe du ønsker å gjøre på alle de aktuelle dagene. Hvis du har et mål om for eksempel å trene 8 dager i måneden, men ikke vet hvilke dager, så velger du «Valgfri» og setter månedsmålet til 8.

    Skjermbilde fra vanelogg-appen «Gnistspor», som viser valgene du har når du registrerer en ny vane.

    Hvis du har lyst til å teste vaneloggen «Gnistspor», så finner du lenken her: vaner.gnistfangeren.no. Den er gratis.

    Har du forslag til forbedringer, eller støter på problemer med «Gnistspor», så ta kontakt. Hvis du vil vise at du setter pris på Gnistfangeren, kan du gjøre det med å kjøpe en kaffe til meg.

  • Slekt skal følge slekters gang

    Slekt skal følge slekters gang

    Takk til kongen – både den gamle og den nye

    I går sto jeg tre og en halv time i kø for å få lov til å defilere forbi kong Haralds kiste. Jeg kan ikke helt forklare hva som fikk meg til å gjøre det, men jeg var ikke alene. Det var så lange køer og så mange som ikke kom inn, at slottet besluttet å utvide åpningstiden de neste dagene, så alle som ønsker det skal få anledning til å ta avskjed med kong Harald.

    Det var et høytidelig øyeblikk å stå der foran kisten med kongekronen og de alvorlige vaktene.

    Det er et pussig sammentreff at i vår familie har de dødsfallene til kongene Haakon, Olav og Harald sammenfalt ganske tett med at en ny generasjon har kommet til verden. Et annet sammentreff er at både ved kong Haakons og kong Olavs begravelser var en fra familien vår til stede.

    Min far var marineoffiser og var i en periode adjutant hos kong Haakon 7. Da kong Haakon døde i september 1957 var jeg litt over ett år gammel. Min far var med og bar kongens kiste. Jeg har fortsatt en snusdåse som faren min fikk i gave av kong Haakon.

    Da kong Olav V døde i januar 1991 var jeg gravid med min datter. Jeg var med i Oslo Domkor som sang under kong Olavs begravelse.

    Nå, når kong Harald nettopp er død, er min datter høygravid og venter vårt første barnebarn i disse dager.

    Slekt skal følge slekters gang heter det i sangen «Deilig er jorden». Og det stemmer, både for kongehuset og for oss andre.

    Men det er noen store forskjeller på den som blir født i en vanlig familie og den som blir født inn i kongefamilien. Vi kan velge helt fritt hva vi vil bli som voksne, og de fleste av oss lever lykkelig skjermet fra pressens oppmerksomhet. Den som er tronarving vet fra barnsben av hvilket ansvar han eller hun forventes å påta seg, og alle medlemmene i kongefamilien, også de inngiftede, blir tett fulgt av pressen, både i gode og onde dager. Det må være en stor belastning.

    Jeg har venner som sier at de er mot monarkiet, med argumenter som at det er gammeldags og urimelig at man skal bli født til å bli konge eller dronning. Og hva om vi får en tronarving som er helt uegnet? Det er mye bedre at folket kan velge en president. Hvis man er misfornøyd med presidenten, kan man velge en annen person neste gang. Jeg hører og forstår hva de sier, men har likevel ikke lyst til å bytte bort vår kongefamilie med en politisk valgt president. For meg representerer kongehuset kontinuitet og noe vi kan samles om, uavhengig av politisk ståsted.

    Jeg synes både kong Olav og kong Harald har vært gode konger for Norge. Kong Olav måtte regjerte alene, som enkemann, mens Kong Harald var heldig og fikk ha dronning Sonja ved sin side. Nå er det kong Haakon VIII og dronning Mette-Marit sin tur. Jeg håper at dronningens helsetilstand vil tillate henne å delta i utadrettet virksomhet. Jeg har stor respekt for det arbeidet medlemmene av kongehuset gjør for Norge og har full tillit til at vår nye konge vil gjøre en like god jobb som sin far og bestefar, til han en gang om forhåpentligvis mange år blir avløst av kronprinsesse Ingrid Alexandra.

    På vegne av meg selv vil jeg si takk til kong Harald for at han ga alt for Norge gjennom et langt liv, og takk til vår nye konge Haakon, som har tatt på seg ansvaret og byrden det er å gå inn kongerollen.

  • Øvelse gjør (kanskje) mester

    Øvelse gjør (kanskje) mester

    Rapport fra hytteferie på Vestlandet, der badetemperaturen nå er nede i 11 grader, og vannstanden i brønnen steg med 18 cm i løpet av ett døgn med kraftig regnvær. Da er det fint å ha noe å holde på med innendørs.

    Jeg er veldig glad i å reparere klær. Kombinasjonen av mestringsfølelse og det å gjøre noe positivt for miljøet er bra for humøret. Det er spennende å lære seg nye teknikker, og en av inspirasjonskildene mine har vært Eva Kittelsens bok om synlig reparasjon og nettsiden hennes, MyVisibleMend.no.

    Jeg nevnte i en tidligere post at jeg har kjøpt meg en smart liten sak som kan brukes til å reparere huller i klær. Et lite stoppeapparat eller «speedweave», som jeg bestilte fra MyVisibleMend i mai. Jeg har sett videoer på YouTube av hvordan man raskt og enkelt kan veve flotte flerfargede lapper på alle slags plagg. Ukene gikk, men jeg kom aldri lenger enn til å se på den og studere brosjyren. Jeg tok den med meg på sommerferie, og i dag var det en skikkelig regnsværsdag og endelig tid til å teste ut den lille dingsen.

    Jeg vet av erfaring at når man gjør noe for første gang, blir resultatet ikke alltid så bra, så jeg fant ut at det var lurt å starte med et plagg jeg ikke var så redd for. Jeg har en tynn, løst vevet ullgenser, som i flere år har vært henvist til hyttebruk, og som for hvert år har fått noen flere hull. Jeg mistenker at det har vært møll bortpå den i løpet av vinteren, og jeg bestemte meg for å prøve meg på det største hullet jeg fant.

    Den lille veven består av et rundt, flatt trestykke med en rille rundt kanten og en metalldel med små kroker, en krok for hver tråd. For å feste veven til stoffet kan du bruke en strikk eller en metallfjær.

    Prøvde å starte med et STORT hull.

    Jeg fant det største hullet i genseren og strevde med å få plassert veven riktig. Jeg hadde ikke lest bruksanvisningen så nøye. Men på et vis fikk jeg festet den og begynte å lage de langsgående trådene, som danner renningen. Men plutselig løsnet hele veven og alt ble bare rot. Det måtte være noe jeg ikke hadde gjort riktig.

    Veven løsnet. Min skyld, som ikke hadde festet den ordentlig.

    Jeg klarte ikke å få orden på dette igjen, alt ble bare vase, så løsningen ble å klippe bort de røde renningstrådene og starte helt på nytt. Veven måtte festes bedre, og det var vanskelig å jobbe på et stoff som var så elastisk. Og det hadde vært dumt å starte med et hull som var større en den lappen jeg kunne klare å veve. Men det var flere hull i genseren, så det var ikke noe problem å finne ett av mer håndterlig størrelse.

    Nytt forsøk med et lite hull.

    Det fulgte noen gummistrikker med veven. I mitt første forsøk hadde jeg brukt én gummistrikk til både å holde stoffet på plass og delene sammen. Det fungerte ikke. Men jeg hadde også kjøpt en stålfjær, som var stor nok til å rekke rundt både tre-delen og metall-delen. Så jeg forsøkte på nytt.

    Veven sitter på plass, men materialet strekker seg når renningtrådene strammes.

    Nå gikk det bedre. Jeg klarte å få festet utstyret ordentlig sammen, men oppdaget at stoffet var så elastisk at det tøyde seg ut av fasong når jeg strammet de langsgående trådene. Jeg brukte ikke alle krokene på veven, bare nok til å dekke hullet med god margin på sidene. Denne gangen skulle jeg fullføre, uansett. Du vever med en stoppenål, som du stikker inn med øye-enden først. De små løkkene øverst skyves fra den ene siden til den andre for hver gang du fører nålen gjennom for å få annenhver tråd til å heve/senke seg. Det fungerte faktisk veldig bra. Det tok noen omganger før jeg skjønte at det var meningen at jeg skulle ta et lite sting på siden og feste tråden til underlaget for hver omgang slik at lappen blir sittende fast på underlaget. Trådene skyves sammen etterhvert som du vever, for eksempel med en kam, så veven blir tett nok.

    Vel, jeg ble ferdig til slutt, og resultatet ble langt fra så lekkert som i reklamen, men det ga lyst til å eksperimentere videre.

    Det ferdige resultatet.

    Jeg ble ikke helt misfornøyd, men det er langt fram til det nivået jeg har beundret på nettet. Her er hva jeg lærte underveis:

    • Det første innsikten er at det antakelig er mye lettere å få en jevn og pen lapp hvis du jobber med et underlag som ikke er så løst og elastisk.
    • Du vever nedenfra og oppover, og jeg ser at de nederste radene ble litt løsere enn resten. Jeg hadde ikke helt fått følingen med hva som var passe stramt før jeg hadde holdt på litt.
    • Det ble ikke helt pent på toppen, der hvor jeg sydde fast de små løkkene av svart tråd til underlaget. Der kunne jeg ha vært mere nøyaktig.
    • Da jeg leste oppskriften på nytt (etter at jeg var ferdig), så jeg at de hadde brukt én strikk til å feste tøyet til tresirkelen og en annen strikk til å feste metalldelen til resten. I mitt første forsøk mislykkede forsøk hadde jeg bare brukt én strikk til det hele, kanskje det ville ha fungert hvis jeg hadde brukt to. I mitt neste forsøk brukte jeg bare metallfjæren. Men kanskje den bare er beregnet til å feste rundt treklossen, og at man må ha en gummistrikk i tillegg for å holde metalldelen på plass. Jeg må sjekke med MyVisibleMend.

    Konklusjonen min er at dette er et morsomt verktøy, og jeg tror det kan bli veldig bra når jeg bare får øvd meg litt mer. Men jeg vil likevel anbefale at du vever din første lapp på et plagg du ikke er så redd for.

    Jeg måtte prøve en gang til. Denne gangen brukte jeg to gummistrikker til å feste delene sammen, og det fungerte bra. Jeg brukte halvparten lyse, halvparten mørke tråder i renningen, og tilsvarende vevde jeg halvparten med lyst og halvparten med svart garn. Det ble fortsatt litt ujevnt, både i starten og på toppen der jeg fester løkkene som har sittet rundt krokene på veven, men adskillig bedre enn første forsøk. Dette ga mersmak!

    Nytt forsøk, det kommer seg.

    Jeg ønsker meg et samfunn med mer reparasjonsglede, at det skal være minst like stas å vise fram en vellykket reparasjon som å opptre i et nyinnkjøpt klesplagg. Jeg vurderer å lage lapper til alle hullene i genseren. For det største hullet må jeg kanskje legge et stykke stoff på baksiden for å få underlaget stabilt nok.

    Hvis man verdsetter en gjenstand etter hvor mange timer som er brukt til å produsere den, kan dette bli mitt mest verdifulle plagg!

    Hva synes du om resultatene? Har du erfaring med stoppeapparat? Legg gjerne igjen en kommentar.

  • Gnistfangeren fyller ett år

    Gnistfangeren fyller ett år

    Tilbakeblikk

    16. juli 2026 fylte Gnistfangeren ett år, og jeg ser tilbake på 25 publiserte poster. Jeg tenkte opprinnelig at det skulle bli en post i uken, men det er rart som tiden flyr. Slik fordelte postene seg:

    • Bærekraft i hverdagen – 6 poster
    • Hverdagstanker – 6 poster
    • Kreativitet og skriving – 6 poster
    • Mat – 3 poster
    • Skaperglede – 2 poster
    • Språk og læring – 1 post
    • Prosjekter – 1 post

    Ut fra min interesse for å lære språk ville jeg på forhånd ha trodd at det skulle bli flere poster med språktema, men nei. Status for språkstudiene akkurat nå er at min ukentlige russisktime med Tanja i St. Petersburg har pause i sommerferien, og min russiske venninne og faste WhatsApp-samtalepartner, Ella, er på ferie, så det skjer ikke så mye på russiskområdet. Når det gjelder mandarin, har jeg nå over 400 dagers streak på DuoLingo, så man skulle tro jeg hadde lært en del. Men det er forbausende lite som sitter igjen. Jeg tror ikke at DuoLingo er veien å gå for å bli god i språk. Du kan lære en del ord, men ikke grammatikk. I det siste er det kommet veldig mange AI-apper og videoer som vil lære deg språk, så jeg har fått høre at det er dårligere tider for språklærere som underviser på nett.

    Jeg er både fascinert og litt skremt av hvor dyktige språkmodellene har blitt, og jeg klarer ikke å bli enig med meg selv om hvor jeg synes grensen går når det gjelder hva som er greit og ikke greit med bruk av KI. Ville jeg la ChatGPT skrive en artikkel for meg eller redigere et romanutkast? Nei, absolutt ikke. Men jeg ser ingen problemer med å la ChatGPT hjelpe til når jeg lurer på hvordan jeg kan lage et skjema i WordPress eller med å hjelpe meg med informasjon som jeg trenger til skrivingen (ja, jeg vet at jeg må dobbeltsjekke resultatene). Og jeg har brukt ChatGPT til å lage bildet til dette innlegget.

    Det er spennende å utforske hvordan menneske og maskin kan samarbeide om å skape noe. Mennesket kan beskrive et behov og legge noen grunnleggende premisser, så kan KI få frihet til å utføre oppgaven innenfor gitte rammer. Deretter kan mennesket gi sin vurdering og tilbakemelding, slik at resultatet kan bli enda bedre. Og så gjentar man eventuelt prosessen til man er fornøyd. Dette har jeg nå forsøkt å utforske i praksis.

    KI + meg = 💡

    Som et eksperiment har jeg i sommer hatt en dialog med ChatGPT om hvordan vi kunne utforme et kurs i mandarin på norsk for voksne nybegynnere. ChatGPT kan mandarin og har oversikt over læringsmålene i HSK1, (Hànyǔ Shuǐpíng Kǎoshì) som er en internasjonal standardisert prøve i kinesisk for personer som ikke har kinesisk som førstespråk. Vi lager et kurs som tar for seg ca. halvparten av innholdet til HSK1 (rundt 150 ord). Jeg er medredaktør, testbruker, språkkonsulent for norsk og korrekturleser. Til teksten lager vi også et sett med flashcards for Anki-appen, så man kan øve seg på å kjenne igjen tegn og ord. Nedenfor kan du se et klipp fra første kapittel. Selv om tegnene i mandarin kan synes kompliserte, er det til gjengjeld en del ting i grammatikken som er superenkle. Som at personlige pronomen ikke bøyes. Et annet interessant særtrekk er at pronomen for han, hun og det er tre forskjellige skrifttegn, men de uttales likt.

    Personlige pronomen bøyes ikke på mandarin.. Her kan du lære»du» og «jeg».

    Vi (jeg og ChatGPT) jobber videre med dette, så får vi se hva det blir til. Det er ikke så lett å konkurrere med kule apper, men det har den positive bieffekten at jeg selv lærer mye av å holde på med det. Og det kjennes ut som et virkelig samarbeid. Vi bruker en god del tid på diskusjoner for å komme fram til gode løsninger, så ingen av oss kunne ha gjort dette alene.

    Fortsettelse følger (kanskje) …

    Ros og ris mottas med takk

    Men tilbake til Gnistfangerens ett-årsjubileum. Noe av utfordringen min er at det er så mange ting jeg har lyst til å skrive om, og det spriker i alle retninger, så det blir ikke en blogg som har ett spesielt tema. Ikke bare bærekraft, ikke bare mat, ikke bare språk. Ikke bare skriving og bøker. Det blir kanskje litt rotete. Samtidig liker jeg mangfoldet. Og kanskje finnes det noen flere som liker mangfold og variasjon og deler noen av mine interesser.

    Jeg hører gjerne fra dere som leser Gnistfangeren, med ros og ris. Er det noen temaer jeg burde skrive mere om? Og er det interessant med en blogg som handler om hummer og kanari?

    ← Tilbake

    Takk for svaret ditt. ✨

    Hva vil du gjerne finne mer av på Gnistfangeren?

    Har du mer på hjertet, blir jeg også veldig glad for en kommentar nedenfor.

  • Kunsten å si nei

    Kunsten å si nei

    Jeg skriver dette mens jeg sitter på «hyttekontoret», Fra oktober 2025 til mai 2026 hadde jeg plass på Skriveloftet på LItteraturhuset i Oslo, men Litteraturhuset bestemte seg dessverre for å nedlegge dette tilbudet. Det er litt vanskeligere å skrive hjemme, der er det alltid en vaskemaskin som skal kjøres, en middag som skal lages eller andre oppgaver som «sniker i køen». For det er en velkjent utsettelsestaktikk å velge en enkel oppgave som du kan bli fort ferdig med istedenfor å gå løs på en mer komplisert oppgave som krever anstrengelse og tid, og som kanskje i tillegg er uklart definert. For hva gjør man med manuskriptet når to redaktører kommer med motstridende tilbakemeldinger?

    Jeg prokrastinerer

    Det er ikke så mange år siden jeg lærte ordet «prokrastinere», som er et finere ord for å somle, å utsette å gjøre noe som du egentlig har bestemt deg for at du vil gjøre, men du har bare ikke fått gjort det ennå. Begrepet er relevant i forbindelse med mitt romanprosjekt. Jeg har nå hatt to gjennomganger med profesjonelle redaktører. Den første gangen i forbindelse med et romankurs på Forfatterskolen, og den andre fikk jeg i vår, etter at jeg hadde innarbeidet mye av tilbakemeldingene fra den første redaktøren. Men det viste seg at mye av det som den første redaktøren hadde likt, syntes redaktør nummer to at jeg godt kunne kutte ut. Og en av hovedkarakterene som redaktør én ville ha mer av, syntes den andre at jeg heller burde skrive ut av historien, på grunn av at det ikke var troverdig. Disse delvis motstridende redaktøruttalelsene gjør at jeg nå i flere uker ikke har klart å sette meg ned og gjøre en ny revisjon av teksten.

    Her spriker meningene

    Det er spesielt ett moment som jeg ville sette stor pris på å få tilbakemelding på. Den delen av historien som redaktør to ikke syntes var troverdig, handler om at hovedpersonen, en singel kvinne i 30-årene, som nettopp har blitt dumpet av kjæresten, treffer en mann gjennom en datingapp. De treffes på en fin restaurant. Hun forventet å møte en jevnaldrende, men det viser seg at han hadde brukt et ungdomsbilde på profilen sin og i virkeligheten er i femtiårsalderen. Hun blir selvfølgelig overrasket og føler seg lurt, men han er kjekk og høflig og hyggelig, så hun blir under tvil værende og spiser middag med ham. Samtalen går likevel greit under middagen, og hun har ingen betenkeligheter med å la ham ta regningen. Hun takker for maten, men sier rett ut at hun ønsker å treffe noen som er nærmere henne selv i alder. Etter dette begynner mannen å dukke opp på forskjellige steder der hun ferdes, liksom tilfeldig. Han inviterer henne med på en kopp kaffe eller en lunsj, eller når han treffer henne tilfeldig i byen, slår følge med henne i den retningen hun skal. Etter hvert forstår man at det neppe er helt tilfeldige møter, men han er hele tiden veldig høflig og hyggelig og spandabel og signaliserer at han ikke er ute etter noe mer enn vennskap. Hun synes nok at det kan bli litt mye, men klarer likevel ikke å avvise ham direkte. Dette synes redaktør nummer to er usannsynlig.»Hun er jo ikke naiv», fikk jeg som kommentar.

    Men jeg mener at det absolutt er sannsynlig at hun har problemer med å avvise ham når hun er oppdratt til å være høflig og vennlig og i utgangspunktet alltid heller vil si ja enn nei. Hun har dessuten hatt en dominerende kjæreste og har vært vant til å ta mye hensyn til hva kjæresten mener. Jeg må legge til at kvinnen utvikler seg en del gjennom historien og etter hvert blir flinkere til å ta vare på seg selv og sine interesser (i tilfelle noen synes at hun burde skjerpe seg).

    Hun lar være å avvise mannen selv om hun egentlig ikke har så lyst til å videreutvikle bekjentskapet. Hun oppmuntrer ham ikke og er tilbakeholden, men han tar ikke signalene hennes og fortsetter å være pågående og ta initiativer til fortsatt kontakt. Han er en ytre sett kjekk mann, som gir henne positiv oppmerksomhet mens hun er i en sårbar livssituasjon og spanderer både restaurantbesøk og gir henne omtenksomme gaver.

    Er det sannsynlig at en voksen kvinne lar en pågående mann komme for nær, selv om hun egentlig ikke vil? Jeg tenker for min del at både romanpersoner og ekte mennesker kan gjøre ting som utenfra sett ikke er så smarte, og som gjør at du kan få lyst til å ta dem i nakken og riste dem til fornuft. Hva mener du som leser dette?

    Hyttekontoret, lite, men koselig. Jeg samler krefter til en ny runde med manuskriptet.

  • Noen ganger har man flaks …

    Noen ganger har man flaks …

    Idealister trenger også penger

    Jeg liker det alternative, motkreftene til kjedene og det kjedelige og ensartede, enten det gjelder mat, klær, bøker eller andre ting. Men selv idealistene og de kreative motstrømsarbeiderne er avhengig av noe så trivielt som penger for å kunne drive virksomheten sin. Ingen kan leve av bare luft og kjærlighet, selv om det riktignok er noen som påstår det (breatharians), men det tror jeg ikke på. Og faktum er at hvis du vil at disse virksomhetene skal fortsette å bidra med sine motstrøms-aktiviteter, så er de avhengige av at noen mennesker ser verdien i det de gjør og styrer noen av pengene sine dit, enten ved å kjøpe varer og tjenester, eller ved å bidra med gavepenger.

    Jeg mener absolutt ikke å fornærme alle som har en helt vanlig og ikke så kreativ eller idealistisk jobb. Vi trenger alle hjulene for at samfunnsmaskineriet skal gå rundt. Men innenfor det frie kulturlivet og innen mangfoldet av småbedrifter som driver med noe de brenner for betyr noen kroner fra eller til kanskje forskjellen mellom overlevelse og konkurs. Og jeg vet at ikke alle synes de har penger til overs til å bruke på det som ikke er strengt nødvendig, men når jeg ser hvor fullt det er på byens kaffebarer og kafeer, så tenker jeg at det nok er ganske mange som kunne få til å ofre en kaffe eller en øl eller to for å støtte et godt prosjekt.

    I løpet av de siste to ukene har jeg bidratt til noen slike initiativer. Først bestilte jeg et stoppeapparat fra MyVisibleMend, som selger reparasjonsutstyr for klær. Det er laget av Alex Ver, opprinnelig fra Sør Ukraina. Rene kinderegget. For det første støtter jeg produsenten, som har måttet flykte fra Ukraina, for det andre støtter jeg den flotte bedriften MyVisibleMend,og for det tredje kan jeg reparere flere klær og dermed spare miljøet for tekstilsøppel. Hvis resultatet blir vellykket, skal jeg legge ut et bilde i en senere post.

    Stoppeapparat bestilt fra MyVisibleMend – nå skal det bli interessante tøyreparasjoner.

    Det neste jeg gjorde var å bidra med noen kroner til Bellona, som hadde lagt ut en Spleis for å unngå konkurs – jeg krysser fingrene. Det tredje jeg gjorde var å kjøpe et lodd for 100 kroner for å støtte den uavhengige bokhandelen Cappelens Forslag, som trengte penger til husleie. Gevinsten var Charles Bukowski: The Movie: Barfly. Signert av Bukowski, Faye Dunaway, Mickey Rourke, & Barbet Schroeder. Og gjett hva … trommevirvel … JEG VANT! Fy søren, så heldig jeg var. Jeg fikk nesten (men bare nesten) dårlig samvittighet, for jeg hadde jo ikke kjøpt lodd med tanke på å vinne, jeg ville bare støtte et fint prosjekt. Da jeg fikk overrakt premien, fikk jeg vite at lotteriet hadde innbrakt mer enn de ville ha tjent på å selge boken, så da var vel hensikten oppnådd.

    Gevinsten i Cappelens Forslags husleielotteri

    Det jeg gjerne ville formidle med dette (i tillegg til å juble over min flaks i lotteriet) er at penger har kraft til å skape endring. Hva du gjør med pengene dine bidrar til å forme det samfunnet vi skal leve i framover. Dette fikk jeg inn i ryggmargen gjennom å jobbe 27 år i Cultura Bank. Så altså, hvis du ønsker deg at det fortsatt skal finnes et spennende mangfold av små selvstendige butikker, kafeer og kulturtilbud, så må du faktisk bruke dem!

  • Litteraturhuset kaster ut skribentene

    Litteraturhuset kaster ut skribentene

    Skriveloftet søker et nytt hjem

    31. mai er en trist dag for skribentene som har hatt glede av å benytte Skriveloftet på Litteraturhuset i Oslo. Selv har jeg ikke så lang fartstid, men jeg har hatt stor glede av de 8 månedene jeg har fått lov til å være en av loftets brukere. For en moderat månedspris har vi kunnet komme og gå sent og tidlig til det store loftsrommet med rundt 24 arbeidsplasser, der det alltid er musestille, med unntak av dempede lyder fra tastaturene. Her produseres skjønnlitteratur, fagbøker, artikler, filmmanus, kronikker, poesi, blogginnhold og oversettelser, et mangfold av uttrykksformer og et mangfold av kreative mennesker. Selv om det alltid er stille på skriveplassene, har loftet også en sosial sone, der det alltid er noen å snakke med i pausene.

    Nå legges dette tilbudet ned, for at Litteraturhuset skal få mere lokaler til møter og arrangementer, og et unikt miljø brytes opp.

    Det er i utgangspunktet en ganske ensom jobb å sitte og skrive. Kanskje løsningen nå for mange blir å sitte hjemme, for det er dyrt å leie seg arbeidsplass i et kontorfellesskap andre steder, og det er de færreste i Norge som blir rike av å skrive. Dessuten skal det godt gjøres å finne et sted der du kan sitte i et åpent landskap med den samme respekten for hverandres arbeidsro. Og så var det det sosiale, da.

    Ja, selvfølgelig går det an å sitte hjemme og skrive, men det er en dårlig erstatning for det unike miljøet på Skriveloftet.

    Det er nedsatt en arbeidsgruppe for å forsøke å få etablert et nytt Skriveloft sentralt i Oslo, men når dette skrives er det fortsatt ikke funnet noen løsning. Tenk om det finnes et lokale i denne byen som egner seg som hjem for det nye Skriveloftet, som vi bare ikke har hørt om ennå. Det ideelle lokalet ligger sentralt i Oslo, har plass til ca. 30 arbeidsplasser i åpent landskap og en sosial sone med tekjøkken og toaletter, og leien må være moderat. Det finnes nok av ledige lokaler i byen som kunne egne seg, men det springende punktet er at de er for dyre. FInnes det mon tro et sted i Oslo en aktør som har et passende lokale og ønsker å støtte opp om oss som skriver med å gi et gunstig tilbud om et nytt hjem for Skriveloftet? Ta i så fall kontakt med meg, så formidler jeg det videre i arbeidsgruppen.

  • Fin gammel årgang

    Fin gammel årgang

    Kvalitet går aldri av moten

    På begynnelsen av 1980-tallet kjøpte jeg et servise av merket Lava, laget av Porsgrunds Porselænsfabrik, designet av Eystein Sandnes. Serviset ble først produsert i 1971. Det var utrolig solid, og etter at jeg hadde brukt det en 20 års tid, var det fortsatt lite svinn. På det tidspunktet var jeg ganske lei av det brune serviset, som oste av 70-tallets estetikk og etterhvert virket håpløst utdatert og gammeldags, men det var nesten umulig å slite det ut, så vi fikk leve med det en stund til.

    Nye mer enn 20 år gikk, og serviset var fortsatt i daglig bruk. Noe brekkasje var det likevel blitt i løpet av årene, og antall middagstallerkener hadde etterhvert skrumpet inn til fem. Fortsatt holdt det til daglig bruk i en husholdning med to personer, men ikke hvis våre to barn og deres kjærester skulle komme på middagsbesøk. Så nå var tiden endelig inne til å kjøpe nytt servise.

    Til min forbauselse kom jeg fram til at jeg egentlig trivdes veldig godt med det gamle serviset med de brune og grønnlige sjatteringene, at jeg faktisk var blitt like glad i det igjen som da jeg kjøpte det. Jeg endte opp med å søke etter Lava-servise på Finn. Det var mest kaffekopper å få tak i, sånne små, som nesten ingen bruker lenger. Men til slutt fant jeg også en selger som hadde middagstallerkener. Og Vipps, så var tallerkenene på vei til nærmeste Joker-butikk, der jeg kunne hente pakken få dager etter. Selgeren averterte dem som «vintage». Det høres fint ut. Mye finere en «gamle». De, i likhet med møblene jeg har arvet fra foreldre og besteforeldre, kommer antakelig til å overleve meg. Jeg liker ting som varer.

    Gammel, men fortsatt god

    Det er mye som blir bedre med årene – blant annet en del viner og en del strykeinstrumenter. Vi mennesker erverver oss kunnskaper og erfaringer etterhvert som vi blir eldre, så på mange måter blir vi også bedre med årene, inntil eventuelt helseutfordringer og alder innhenter oss. Nå i våre dager er det mange eldre som har god helse og klarer seg hjemme til opp i nittiårene. Samtidig er det mange som frivillig eller ufrivillig går av med pensjon i første halvdel av sekstiårene. Her ligger det mye uutnyttede ressurser, som samfunnet kunne ha glede av.

    Jeg hadde nettopp fødselsdag, og registrerer at jeg er blitt ett år eldre. Selv om jeg ikke helt har skjønt det selv ennå, vil nok de fleste plassere meg i kategorien eldre. I mange kulturer har man stor respekt for de eldre, men i Norge kan det virke som man oftest snakker om de eldre som et problem og en utfordring for samfunnet, i stedet for en ressurs, Jeg heier på initiativet «Gammel Nok», som ble startet av Truls Nordby Johansen i 2012, for å skape fleksible jobbmuligheter for pensjonister.  Jeg vil understreke at jeg ikke har noe ønske om å innføre obligatorisk samfunnstjeneste for pensjonister, det blir å gå for langt. Men jeg tror at hvis mulighetene er der og forholdene legges til rette, er det mange pensjonister som godt kan tenke seg å ta et tak og gjøre en jobb som er nyttig for noen.

    På den annen side – etter et langt liv i arbeid må det også være lov å bruke pensjonisttilværelsen til å oppfylle egne ønsker og bruke tid på det du har lyst til, enten det er å være sammen med familien, dyrke hobbyer, lære nye ting eller reise. For egen del hadde jeg en jobb jeg trivdes i og brant for da jeg var banksjef i Cultura Bank, og jeg hadde ikke tenkt mye på hvordan livet etter jobben skulle bli. Til min store forbauselse har jeg ikke lengtet tilbake en eneste dag. Jeg oppfyller min gamle drøm om å skrive en roman (selv om den kanskje aldri vil bli utgitt) og bryner hjernen på prosjektbasert arbeid med å trene KI-modeller – en jobb som kan gjøres hjemmefra. Jeg har tid til å trene, være sammen med familien, lage god mat, lese, lære språk og gjøre håndarbeid. Jeg er gammel årgang – men fortsatt i bruk. Det kjennes veldig bra.

    Har du en drøm om noe du vil bruke mer tid på – nå eller senere i livet? Del den gjerne i kommentarfeltet.