Blogg

  • Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert!

    Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert!

    Overskriften er et kjent sitat fra Pippi Langstrømpe, og mestringsfølelse er en av nøklene til å oppleve lykke i livet. Noen av oss er spenningssøkende og får dekket dette behovet ved å bestige stadig høyere fjelltopper eller forbedre sin personlige rekord på maraton. Jeg er ikke en av dem, selv om jeg faktisk har vært oppe på den fjelltoppen jeg viser bilde av.

    Jeg har tilbragt mesteparten av arbeidslivet foran PC-skjermen, og selv om det ga stor tilfredsstillelse å mestre arbeidsoppgavene på jobben, er det likevel få ting som har vært mer tilfredsstillende enn de gangene jeg har klart å skape noe som er til å ta og føle på med egne hender. Og mestringsfølelsen er kanskje aller sterkest den første gangen jeg klarer å få til noe som jeg har strevd med. Her er vi ved et litt ømt punkt. Jeg har det slik at det er veldig stas å få til noe for første gang, men så er det mye morsommere å prøve på noe helt nytt neste gang enn å gjenta suksessen. Det høres kanskje ikke så galt ut, men det har sine sider – de fleste hobbyer krever både utstyr og materialer … Kanskje jeg ved en senere anledning kommer tilbake til noen av de mange tingene jeg med varierende hell har forsøkt meg på, men nå skal det handle om et vellykket prosjekt.

    Jeg pleier å tilbringe sommerferiene på en relativt øde øy på Vestlandet, og da har det vært spennende å ha med meg et eller annet nytt håndarbeidsprosjekt for å ha noe å gjøre på regnværsdagene.

    Sommerprosjekt i Pippi Langstrømpes ånd

    For en del år siden hadde jeg sett noen fine bilder av forseggjorte lappetepper og tenkte i beste Pippi Langstrømpe-ånd at dette måtte være spennende å forsøke seg på. Så jeg satte i gang, og jammen fikk jeg det ikke til på et vis – uten tidligere erfaring på området. Det tok ganske lang tid, mer enn bare sommerferien, og jeg ble ganske fornøyd med resultatet.

    Mitt første og eneste lappeteppe

    I gamle dager ble lappeteppene laget av rester av utslitte klær. Ikke så med mitt dyrebare teppe. Alle stoffene er nyinnkjøpte. For de som ikke har erfaring med denslags, kan jeg fortelle at stoffer som er spesielt beregnet til quilting ofte selges ferdig oppklippet i stykker på f.eks. 30 cm x 110 cm. Og selv om jeg har kuttet et par strimler av hvert tøystykke, er det stadig ganske mye stoff igjen. Pluss de stoffene som ble kjøpt inn men ikke fikk plass i teppet. Det betyr at jeg i mange år har hatt stående noen plastbokser fulle av tøybiter som er for små til å lage klær av (det måtte i så fall være dukkeklær), men som samtidig er for fine til at jeg vil kvitte meg med dem. Og jeg har tenkt at kanskje en dag vil jeg få inspirasjon til å bruke dem til noe. Og i uken som gikk fikk jeg bruk for ett av dem!

    Reparasjonsglede

    Jeg skrev innledningsvis at mestringsfølelse sies å være en viktig parameter for at en skal føle seg lykkelig. Et eget aspekt av mestringsfølelse er det jeg vil kalle reparasjonsglede. Gleden over å få en gjenstand eller et klesplagg du setter pris på til å vare litt lenger istedenfor å bli kastet.

    For noen år siden kjøpte jeg et par fine, håndvevde kjøkkenhåndklær, som var laget på veveriet i Vidaråsen Camphill landsby, et bo- og arbeidsfellesskap for både mennesker med utviklingshemning og medarbeidere.  Dessverre var det blitt et hull i den ene håndkleet. For første gang på lenge åpnet jeg stoffboksene mine og syntes at jeg fant det perfekte stoffet til en lapp. Fargene snakket så fint sammen. Dekorstingene er enkle – tråkle frem og tilbake. Mitt favorittsting, så lett at selv jeg, som fikk G i håndarbeid på barneskolen, kan klare det. Ja, lappen sitter litt skjevt på, men la oss si at det er fordi det skal være tydelig at det ikke er en del av mønsteret, men noe som beriker den opprinnelige gjenstanden.

    «Visible mending» eller «Synlig reparasjon» viser at en gjenstand blir sett på som så verdifull at det er verdt å bruke tid og krefter på å redde den. Eva Kittelsens bok «Synlig reparasjon» er en flott inspirasjonskilde for reparasjon av klær og andre tekstiler. Nå er håndkleet tatt i bruk igjen og varer forhåpentligvis noen år til.

    Den perfekte lappen

    Jeg har også skrevet en artikkel om Reparasjonsglede i Cultura Banks blad «Pengevirke». https://www.cultura.no/arkiv/pengevirke/reparasjonsglede

    Vi trenger noen utfordringer i den fysiske verden, nå som så mye av jobb og dagligliv foregår på nett. Har du laget eller reparert noe som du er stolt av? Skriv en kommentar og fortell!

  • Fra sjefsstol til å styre egen tid

    Fra sjefsstol til å styre egen tid

    En stor overgang

    Nå er det snart to måneder siden jeg sluttet i jobben som banksjef i Cultura Bank. På forhånd var jeg veldig spent på hvordan det ville kjennes, men det har gått over all forventning.

    Mye har forandret seg i livet mitt:

    • Jobbstatus: Før første gang i voksen alder er jeg ikke ansatt hos en arbeidsgiver, men styrer nå meg selv og min egen tid og tar eventuelle oppdrag for andre hvis det passer inn med egne prosjekter.
    • Arbeidsro: Jeg har fått arbeidsplass på Skriveloftet på Litteraturhuset i Oslo der jeg har fantastisk arbeidsro til å jobbe med mine forskjellige skriveprosjekter.
    • Sosialt: Hvis jeg vil ha noen å spise lunsj med, må jeg organisere det selv. Jeg savner noen ganger den uformelle praten med kollegaer i kantinen. Og jeg savner kantinen. Jeg liker å lage mat, men synes det er kjedelig å lage matpakke.
    • E-post: Noe av det aller beste med å slutte i jobben er at mengden med e-post har gått ned fra tsunami til liten bekk. Takk og lov!
    • Økonomi: Det er usikkert hva jeg kommer til å tjene på skrivingen, så jeg har begynt å ta ut pensjon, som gir meg økonomisk frihet til å si ja eller nei til betalte oppdrag. Men det er absolutt en stor overgang økonomisk. Godt at boliglånet er nedbetalt.
    • Kreativitet: Jeg har fått tilbake en indre ro, som lar kreativiteten strømme fram innenfra istedenfor å føle at jeg blir styrt av ytre krav, som kapasiteten aldri helt strekker til for å møte. Nå kan jeg selv bestemme hva jeg skal bruke kreftene mine på. Jeg kan ikke få uttrykt sterkt nok hvor godt det kjennes!
    • Egen tid: Det er uvant og deilig at jeg har tid til å tenke så lenge jeg vil på hva jeg vil. Jeg kan tillate meg å bruke mer tid på ting som ikke uten videre er nyttig. Nå starter jeg hver morgen med en økt med mandarin (kinesisk, ikke frukten), for å gi hjernen noe å bryne seg på.

    Forandring er sunt

    Forandring er sunt, det åpner nye muligheter i livet. Det var topp med en krevende jobb, der jeg fikk lov til å bidra med alt jeg hadde av ressurser, og jeg er veldig takknemlig for alle årene med en meningsfull jobb i Cultura Bank. Men det var også fint å slutte mens jeg ennå har krefter og kapasitet til å følge drømmene mine om hva jeg gjerne vil ha utrettet i dette livet. Det er et ordtak som heter at «Den som intet våger intet vinner». For det finnes et liv utenom jobben også, det hadde jeg nesten glemt. Nå nyter jeg friheten for alt det er verdt, og har endelig tid til å jobbe med mine romanprosjekter. Om ikke annet underholder og gleder skrivingen meg selv. Og ellers fortsetter jeg å dele tanker om stort og smått her på Gnistfangeren og i Cultura Banks blad,» Pengevirke».

    Skriv gjerne en kommentar hvis du har lignende erfaringer – hva har vært fint, og hva savner du?

    Hyggelige blomsterhilsner fra gamle kollegaer markerte overgangen til mitt nye liv

  • Same shit – new wrapping?

    Same shit – new wrapping?

    Produsentene bruker mange triks for å få mer penger for mindre innhold. Sist ute nå er OMO. Nå skal vi betale mer for mindre. Da jeg ba mannen min om å stikke innom Kiwi på vei hjem fra jobb og kjøpe med seg tøyvaskemiddel for kulørt tøy, dukket det opp en litt klumpete, firkantet boks, ikke den kartongen med flytende vaskemiddel som jeg hadde forventet. Men det sto OMO på pakken. Aha, da har han kjøpt pulver istedenfor flytende vaskemiddel, tenkte jeg. Men nei, da. Alltid litt utfordrende med hvordan man skal åpne smart emballasje, og jeg er ikke den smarteste til å finne ut av den slags. Med litt hjelp skjønte jeg at jeg måtte bruke den ene hånden til å klemme et sted på pakken på begge sider, samtidig som jeg dro ut en klaff med den andre hånden. Rene IQ-testen. En form for barnesikring, som sikkert er utfordrende for mennesker som ikke har full gripestyrke i hendene. Og hvorfor var det nødvendig med slik sikring? Jo, for inne i pakken lå det noen festlige små «flygende tallerkner» med forskjellige farger. De var geleaktige å ta på, skapt til å leke med. I følge teksten på pakningen var det vaskemiddel som skulle kunne takle 5 forskjellige slags flekker. Fantastisk, eller hva? Ferdig dosert. Bare legg den i vaskemaskinen sammen med tøyet.

    Innerst i hyllen fant jeg den «gamle» kartongen med flytende OMO, med en pris på 1,90 pr. vask

    Kan ikke si jeg merket noe stor forskjell på tøyet etter å ha vasket med de nye «blobbene». For moro skyld gikk jeg innom Kiwi for å se hva fornøyelsen kostet. Der fant jeg både en kartong med det gamle flytende OMO vaskemiddelet og pakker med de nye «blobbene». Jeg merket meg at de også har laget en tilsvarende versjon for hvitt tøy.

    Mens de nye vaskekapslene har en pris på 4,46 kr pr. vask har det flytende vaskemiddelet fra OMO en pris på 1,90 kr pr. vask. Begge variantene er merket med Expert Color.

    Kjære OMO, jeg trenger ikke 5-fargede vaskekapsler, de gamle kartongene var helt OK, da kunne jeg selv bestemme om jeg ville bruke mye eller lite vaskemiddel, ettersom hvor skittent tøyet var. Det er sikkert dyrere å produsere de kule «blobbene», men hvorfor i all verden har dere gjort det? Og jammen er esken ganske stor og ruvende i forhold til innholdet. Skulle gjerne høre hvilken forklaring som rettferdiggjør en prisøkning på 135%. Det må da være billigere å produsere flytende vaskemiddel på kartong? Så hvorfor ikke fortsette med det?

    Andre eksempler på «same shit, new wrapping», bare omvendt, er sjokoladeprodusenter som reduserer størrelsen på sjokoladen uten å sette ned prisen tilsvarende. Og pakningen er ved første øyekast undret. Jeg tenker for eksempel på hvit Dronningsjokolade. Språkrådet kåret «krympflasjon» til årets nyord i 2022. Derfor – se alltid på kilopris for en vare, eller for eksempelet med vaskemiddelet – på pris pr. vask.