Blogg

  • Litteraturhuset kaster ut skribentene

    Litteraturhuset kaster ut skribentene

    Skriveloftet søker et nytt hjem

    31. mai er en trist dag for skribentene som har hatt glede av å benytte Skriveloftet på Litteraturhuset i Oslo. Selv har jeg ikke så lang fartstid, men jeg har hatt stor glede av de 8 månedene jeg har fått lov til å være en av loftets brukere. For en moderat månedspris har vi kunnet komme og gå sent og tidlig til det store loftsrommet med rundt 24 arbeidsplasser, der det alltid er musestille, med unntak av dempede lyder fra tastaturene. Her produseres skjønnlitteratur, fagbøker, artikler, filmmanus, kronikker, poesi, blogginnhold og oversettelser, et mangfold av uttrykksformer og et mangfold av kreative mennesker. Selv om det alltid er stille på skriveplassene, har loftet også en sosial sone, der det alltid er noen å snakke med i pausene.

    Nå legges dette tilbudet ned, for at Litteraturhuset skal få mere lokaler til møter og arrangementer, og et unikt miljø brytes opp.

    Det er i utgangspunktet en ganske ensom jobb å sitte og skrive. Kanskje løsningen nå for mange blir å sitte hjemme, for det er dyrt å leie seg arbeidsplass i et kontorfellesskap andre steder, og det er de færreste i Norge som blir rike av å skrive. Dessuten skal det godt gjøres å finne et sted der du kan sitte i et åpent landskap med den samme respekten for hverandres arbeidsro. Og så var det det sosiale, da.

    Ja, selvfølgelig går det an å sitte hjemme og skrive, men det er en dårlig erstatning for det unike miljøet på Skriveloftet.

    Det er nedsatt en arbeidsgruppe for å forsøke å få etablert et nytt Skriveloft sentralt i Oslo, men når dette skrives er det fortsatt ikke funnet noen løsning. Tenk om det finnes et lokale i denne byen som egner seg som hjem for det nye Skriveloftet, som vi bare ikke har hørt om ennå. Det ideelle lokalet ligger sentralt i Oslo, har plass til ca. 30 arbeidsplasser i åpent landskap og en sosial sone med tekjøkken og toaletter, og leien må være moderat. Det finnes nok av ledige lokaler i byen som kunne egne seg, men det springende punktet er at de er for dyre. FInnes det mon tro et sted i Oslo en aktør som har et passende lokale og ønsker å støtte opp om oss som skriver med å gi et gunstig tilbud om et nytt hjem for Skriveloftet? Ta i så fall kontakt med meg, så formidler jeg det videre i arbeidsgruppen.

  • Fin gammel årgang

    Fin gammel årgang

    Kvalitet går aldri av moten

    På begynnelsen av 1980-tallet kjøpte jeg et servise av merket Lava, laget av Porsgrunds Porselænsfabrik, designet av Eystein Sandnes. Serviset ble først produsert i 1971. Det var utrolig solid, og etter at jeg hadde brukt det en 20 års tid, var det fortsatt lite svinn. På det tidspunktet var jeg ganske lei av det brune serviset, som oste av 70-tallets estetikk og etterhvert virket håpløst utdatert og gammeldags, men det var nesten umulig å slite det ut, så vi fikk leve med det en stund til.

    Nye mer enn 20 år gikk, og serviset var fortsatt i daglig bruk. Noe brekkasje var det likevel blitt i løpet av årene, og antall middagstallerkener hadde etterhvert skrumpet inn til fem. Fortsatt holdt det til daglig bruk i en husholdning med to personer, men ikke hvis våre to barn og deres kjærester skulle komme på middagsbesøk. Så nå var tiden endelig inne til å kjøpe nytt servise.

    Til min forbauselse kom jeg fram til at jeg egentlig trivdes veldig godt med det gamle serviset med de brune og grønnlige sjatteringene, at jeg faktisk var blitt like glad i det igjen som da jeg kjøpte det. Jeg endte opp med å søke etter Lava-servise på Finn. Det var mest kaffekopper å få tak i, sånne små, som nesten ingen bruker lenger. Men til slutt fant jeg også en selger som hadde middagstallerkener. Og Vipps, så var tallerkenene på vei til nærmeste Joker-butikk, der jeg kunne hente pakken få dager etter. Selgeren averterte dem som «vintage». Det høres fint ut. Mye finere en «gamle». De, i likhet med møblene jeg har arvet fra foreldre og besteforeldre, kommer antakelig til å overleve meg. Jeg liker ting som varer.

    Gammel, men fortsatt god

    Det er mye som blir bedre med årene – blant annet en del viner og en del strykeinstrumenter. Vi mennesker erverver oss kunnskaper og erfaringer etterhvert som vi blir eldre, så på mange måter blir vi også bedre med årene, inntil eventuelt helseutfordringer og alder innhenter oss. Nå i våre dager er det mange eldre som har god helse og klarer seg hjemme til opp i nittiårene. Samtidig er det mange som frivillig eller ufrivillig går av med pensjon i første halvdel av sekstiårene. Her ligger det mye uutnyttede ressurser, som samfunnet kunne ha glede av.

    Jeg hadde nettopp fødselsdag, og registrerer at jeg er blitt ett år eldre. Selv om jeg ikke helt har skjønt det selv ennå, vil nok de fleste plassere meg i kategorien eldre. I mange kulturer har man stor respekt for de eldre, men i Norge kan det virke som man oftest snakker om de eldre som et problem og en utfordring for samfunnet, i stedet for en ressurs, Jeg heier på initiativet «Gammel Nok», som ble startet av Truls Nordby Johansen i 2012, for å skape fleksible jobbmuligheter for pensjonister.  Jeg vil understreke at jeg ikke har noe ønske om å innføre obligatorisk samfunnstjeneste for pensjonister, det blir å gå for langt. Men jeg tror at hvis mulighetene er der og forholdene legges til rette, er det mange pensjonister som godt kan tenke seg å ta et tak og gjøre en jobb som er nyttig for noen.

    På den annen side – etter et langt liv i arbeid må det også være lov å bruke pensjonisttilværelsen til å oppfylle egne ønsker og bruke tid på det du har lyst til, enten det er å være sammen med familien, dyrke hobbyer, lære nye ting eller reise. For egen del hadde jeg en jobb jeg trivdes i og brant for da jeg var banksjef i Cultura Bank, og jeg hadde ikke tenkt mye på hvordan livet etter jobben skulle bli. Til min store forbauselse har jeg ikke lengtet tilbake en eneste dag. Jeg oppfyller min gamle drøm om å skrive en roman (selv om den kanskje aldri vil bli utgitt) og bryner hjernen på prosjektbasert arbeid med å trene KI-modeller – en jobb som kan gjøres hjemmefra. Jeg har tid til å trene, være sammen med familien, lage god mat, lese, lære språk og gjøre håndarbeid. Jeg er gammel årgang – men fortsatt i bruk. Det kjennes veldig bra.

    Har du en drøm om noe du vil bruke mer tid på – nå eller senere i livet? Del den gjerne i kommentarfeltet.

  • Bør man alltid følge drømmen?

    Bør man alltid følge drømmen?

    Jeg har alltid vært glad i å skrive, men først nå har jeg fått tid til å fordype meg i det. Målet mitt er å klare å skrive en historie som er så bra som jeg kan få det til. Og hvem vet – kanskje det også blir bra nok til å kunne glede flere enn meg selv.

    Mitt første forsøk på å skrive en bok ble påbegynt da jeg var 16-17 år. Dette var før PC-ens tid, så den ble skrevet på min fine røde manuelle skrivemaskin, som jeg var veldig stolt av. Hovedpersonen i historien hadde en snømann til far og var derfor utstyrt med gulrotnese, noe som ikke var helt uproblematisk.

    Onkelen til en venninne av meg var en kjent forfatter, og jeg fikk ham til å lese gjennom den ferdige teksten. Hans kommentar var at han ikke ville brukt penger på å kjøpe denne boken til sønnen sin, men det var likevel noen partier som ikke var helt håpløse. Jeg fikk tilbake et manus med mange merknader skrevet med rødblyant – og lærte mye. Og der strandet det prosjektet. Senere ble det flere år med deltakelse i NaNoWriMo (National Novelwriting Month) og flere kurs på Forfatterskolen, men det ble aldri til mer enn uferdige utkast – før altså nå i år.

    Forfatteren som slaktet mitt første bokforsøk ga meg inspirasjon til en av hovedpersonene i boken jeg skriver på nå, der Elida, som har skrivedrømmer, oppdager at hennes nye nabo er forfatteren av hennes absolutte yndlingsroman, en vakker kjærlighetshistorie. Dessverre viser forfatteren seg å være arrogant og lite sympatisk, og han slakter brutalt og usentimentalt hennes første forsøk på å skrive Hun har da to valg – å gi opp og heller bruke kreftene på noe annet, eller å finne ut hvordan hun kan gjøre det bedre og prøve igjen.

    Skal – skal ikke?

    Dette er eksempel på den type dilemmaer vi kan møte på i livet – både som ungdommer og senere. Det er noe du har veldig lyst til å få til, men det er veldig langt til målet, det er høyst usikkert om du kan klare det, og det krever mye arbeid. Du kan se på det som et regnestykke, der motivasjon, arbeidsinnsats og personlig egnethet teller positivt, mens jo lengre vei det er å gå, og jo større konkurransen er, desto vanskeligere blir det. Om du er maler, forfatter, musiker eller leder og kommer opp på et profesjonelt og godt nivå, så er det likevel alltid andre som er like gode og bedre enn deg. Hvem som faktisk lykkes avhenger ikke bare av egen innsats, men også av tilfeldigheter og av nettverk. Hvis motivasjonen din bare er ytre – få anerkjennelse, bli berømt og bli rik, er sjansen stor for at du blir skuffet. Hvis motivasjonen kommer innenfra – du vil gjøre noe så bra som du kan få det til og glede deg over din egen fremgang, så er det bare å stå på. Resultatet blir belønningen, det blir et vellykket prosjekt uansett hva verden mener.

    Personene jeg skriver om blir levende for meg, jeg kan irritere meg over dem, føle med dem og kan se for meg hvordan de har det hjemme hos seg.

    Derfor skriver jeg videre på boken min og gleder meg over å ha gjennomført en ny revisjon av teksten, selv om jeg ikke vet om noen andre enn meg noen gang kommer til å lese den. Om en uke får jeg manus tilbake fra en redaktør, da blir det en ny runde. Det ser jeg frem til.