Blogg

  • Kunsten å si nei

    Kunsten å si nei

    Jeg skriver dette mens jeg sitter på «hyttekontoret», Fra oktober 2025 til mai 2026 hadde jeg plass på Skriveloftet på LItteraturhuset i Oslo, men Litteraturhuset bestemte seg dessverre for å nedlegge dette tilbudet. Det er litt vanskeligere å skrive hjemme, der er det alltid en vaskemaskin som skal kjøres, en middag som skal lages eller andre oppgaver som «sniker i køen». For det er en velkjent utsettelsestaktikk å velge en enkel oppgave som du kan bli fort ferdig med istedenfor å gå løs på en mer komplisert oppgave som krever anstrengelse og tid, og som kanskje i tillegg er uklart definert. For hva gjør man med manuskriptet når to redaktører kommer med motstridende tilbakemeldinger?

    Jeg prokrastinerer

    Det er ikke så mange år siden jeg lærte ordet «prokrastinere», som er et finere ord for å somle, å utsette å gjøre noe som du egentlig har bestemt deg for at du vil gjøre, men du har bare ikke fått gjort det ennå. Begrepet er relevant i forbindelse med mitt romanprosjekt. Jeg har nå hatt to gjennomganger med profesjonelle redaktører. Den første gangen i forbindelse med et romankurs på Forfatterskolen, og den andre fikk jeg i vår, etter at jeg hadde innarbeidet mye av tilbakemeldingene fra den første redaktøren. Men det viste seg at mye av det som den første redaktøren hadde likt, syntes redaktør nummer to at jeg godt kunne kutte ut. Og en av hovedkarakterene som redaktør én ville ha mer av, syntes den andre at jeg heller burde skrive ut av historien, på grunn av at det ikke var troverdig. Disse delvis motstridende redaktøruttalelsene gjør at jeg nå i flere uker ikke har klart å sette meg ned og gjøre en ny revisjon av teksten.

    Her spriker meningene

    Det er spesielt ett moment som jeg ville sette stor pris på å få tilbakemelding på. Den delen av historien som redaktør to ikke syntes var troverdig, handler om at hovedpersonen, en singel kvinne i 30-årene, som nettopp har blitt dumpet av kjæresten, treffer en mann gjennom en datingapp. De treffes på en fin restaurant. Hun forventet å møte en jevnaldrende, men det viser seg at han hadde brukt et ungdomsbilde på profilen sin og i virkeligheten er i femtiårsalderen. Hun blir selvfølgelig overrasket og føler seg lurt, men han er kjekk og høflig og hyggelig, så hun blir under tvil værende og spiser middag med ham. Samtalen går likevel greit under middagen, og hun har ingen betenkeligheter med å la ham ta regningen. Hun takker for maten, men sier rett ut at hun ønsker å treffe noen som er nærmere henne selv i alder. Etter dette begynner mannen å dukke opp på forskjellige steder der hun ferdes, liksom tilfeldig. Han inviterer henne med på en kopp kaffe eller en lunsj, eller når han treffer henne tilfeldig i byen, slår følge med henne i den retningen hun skal. Etter hvert forstår man at det neppe er helt tilfeldige møter, men han er hele tiden veldig høflig og hyggelig og spandabel og signaliserer at han ikke er ute etter noe mer enn vennskap. Hun synes nok at det kan bli litt mye, men klarer likevel ikke å avvise ham direkte. Dette synes redaktør nummer to er usannsynlig.»Hun er jo ikke naiv», fikk jeg som kommentar.

    Men jeg mener at det absolutt er sannsynlig at hun har problemer med å avvise ham når hun er oppdratt til å være høflig og vennlig og i utgangspunktet alltid heller vil si ja enn nei. Hun har dessuten hatt en dominerende kjæreste og har vært vant til å ta mye hensyn til hva kjæresten mener. Jeg må legge til at kvinnen utvikler seg en del gjennom historien og etter hvert blir flinkere til å ta vare på seg selv og sine interesser (i tilfelle noen synes at hun burde skjerpe seg).

    Hun lar være å avvise mannen selv om hun egentlig ikke har så lyst til å videreutvikle bekjentskapet. Hun oppmuntrer ham ikke og er tilbakeholden, men han tar ikke signalene hennes og fortsetter å være pågående og ta initiativer til fortsatt kontakt. Han er en ytre sett kjekk mann, som gir henne positiv oppmerksomhet mens hun er i en sårbar livssituasjon og spanderer både restaurantbesøk og gir henne omtenksomme gaver.

    Er det sannsynlig at en voksen kvinne lar en pågående mann komme for nær, selv om hun egentlig ikke vil? Jeg tenker for min del at både romanpersoner og ekte mennesker kan gjøre ting som utenfra sett ikke er så smarte, og som gjør at du kan få lyst til å ta dem i nakken og riste dem til fornuft. Hva mener du som leser dette?

    Hyttekontoret, lite, men koselig. Jeg samler krefter til en ny runde med manuskriptet.

  • Noen ganger har man flaks …

    Noen ganger har man flaks …

    Idealister trenger også penger

    Jeg liker det alternative, motkreftene til kjedene og det kjedelige og ensartede, enten det gjelder mat, klær, bøker eller andre ting. Men selv idealistene og de kreative motstrømsarbeiderne er avhengig av noe så trivielt som penger for å kunne drive virksomheten sin. Ingen kan leve av bare luft og kjærlighet, selv om det riktignok er noen som påstår det (breatharians), men det tror jeg ikke på. Og faktum er at hvis du vil at disse virksomhetene skal fortsette å bidra med sine motstrøms-aktiviteter, så er de avhengige av at noen mennesker ser verdien i det de gjør og styrer noen av pengene sine dit, enten ved å kjøpe varer og tjenester, eller ved å bidra med gavepenger.

    Jeg mener absolutt ikke å fornærme alle som har en helt vanlig og ikke så kreativ eller idealistisk jobb. Vi trenger alle hjulene for at samfunnsmaskineriet skal gå rundt. Men innenfor det frie kulturlivet og innen mangfoldet av småbedrifter som driver med noe de brenner for betyr noen kroner fra eller til kanskje forskjellen mellom overlevelse og konkurs. Og jeg vet at ikke alle synes de har penger til overs til å bruke på det som ikke er strengt nødvendig, men når jeg ser hvor fullt det er på byens kaffebarer og kafeer, så tenker jeg at det nok er ganske mange som kunne få til å ofre en kaffe eller en øl eller to for å støtte et godt prosjekt.

    I løpet av de siste to ukene har jeg bidratt til noen slike initiativer. Først bestilte jeg et stoppeapparat fra MyVisibleMend, som selger reparasjonsutstyr for klær. Det er laget av Alex Ver, opprinnelig fra Sør Ukraina. Rene kinderegget. For det første støtter jeg produsenten, som har måttet flykte fra Ukraina, for det andre støtter jeg den flotte bedriften MyVisibleMend,og for det tredje kan jeg reparere flere klær og dermed spare miljøet for tekstilsøppel. Hvis resultatet blir vellykket, skal jeg legge ut et bilde i en senere post.

    Stoppeapparat bestilt fra MyVisibleMend – nå skal det bli interessante tøyreparasjoner.

    Det neste jeg gjorde var å bidra med noen kroner til Bellona, som hadde lagt ut en Spleis for å unngå konkurs – jeg krysser fingrene. Det tredje jeg gjorde var å kjøpe et lodd for 100 kroner for å støtte den uavhengige bokhandelen Cappelens Forslag, som trengte penger til husleie. Gevinsten var Charles Bukowski: The Movie: Barfly. Signert av Bukowski, Faye Dunaway, Mickey Rourke, & Barbet Schroeder. Og gjett hva … trommevirvel … JEG VANT! Fy søren, så heldig jeg var. Jeg fikk nesten (men bare nesten) dårlig samvittighet, for jeg hadde jo ikke kjøpt lodd med tanke på å vinne, jeg ville bare støtte et fint prosjekt. Da jeg fikk overrakt premien, fikk jeg vite at lotteriet hadde innbrakt mer enn de ville ha tjent på å selge boken, så da var vel hensikten oppnådd.

    Gevinsten i Cappelens Forslags husleielotteri

    Det jeg gjerne ville formidle med dette (i tillegg til å juble over min flaks i lotteriet) er at penger har kraft til å skape endring. Hva du gjør med pengene dine bidrar til å forme det samfunnet vi skal leve i framover. Dette fikk jeg inn i ryggmargen gjennom å jobbe 27 år i Cultura Bank. Så altså, hvis du ønsker deg at det fortsatt skal finnes et spennende mangfold av små selvstendige butikker, kafeer og kulturtilbud, så må du faktisk bruke dem!

  • Litteraturhuset kaster ut skribentene

    Litteraturhuset kaster ut skribentene

    Skriveloftet søker et nytt hjem

    31. mai er en trist dag for skribentene som har hatt glede av å benytte Skriveloftet på Litteraturhuset i Oslo. Selv har jeg ikke så lang fartstid, men jeg har hatt stor glede av de 8 månedene jeg har fått lov til å være en av loftets brukere. For en moderat månedspris har vi kunnet komme og gå sent og tidlig til det store loftsrommet med rundt 24 arbeidsplasser, der det alltid er musestille, med unntak av dempede lyder fra tastaturene. Her produseres skjønnlitteratur, fagbøker, artikler, filmmanus, kronikker, poesi, blogginnhold og oversettelser, et mangfold av uttrykksformer og et mangfold av kreative mennesker. Selv om det alltid er stille på skriveplassene, har loftet også en sosial sone, der det alltid er noen å snakke med i pausene.

    Nå legges dette tilbudet ned, for at Litteraturhuset skal få mere lokaler til møter og arrangementer, og et unikt miljø brytes opp.

    Det er i utgangspunktet en ganske ensom jobb å sitte og skrive. Kanskje løsningen nå for mange blir å sitte hjemme, for det er dyrt å leie seg arbeidsplass i et kontorfellesskap andre steder, og det er de færreste i Norge som blir rike av å skrive. Dessuten skal det godt gjøres å finne et sted der du kan sitte i et åpent landskap med den samme respekten for hverandres arbeidsro. Og så var det det sosiale, da.

    Ja, selvfølgelig går det an å sitte hjemme og skrive, men det er en dårlig erstatning for det unike miljøet på Skriveloftet.

    Det er nedsatt en arbeidsgruppe for å forsøke å få etablert et nytt Skriveloft sentralt i Oslo, men når dette skrives er det fortsatt ikke funnet noen løsning. Tenk om det finnes et lokale i denne byen som egner seg som hjem for det nye Skriveloftet, som vi bare ikke har hørt om ennå. Det ideelle lokalet ligger sentralt i Oslo, har plass til ca. 30 arbeidsplasser i åpent landskap og en sosial sone med tekjøkken og toaletter, og leien må være moderat. Det finnes nok av ledige lokaler i byen som kunne egne seg, men det springende punktet er at de er for dyre. FInnes det mon tro et sted i Oslo en aktør som har et passende lokale og ønsker å støtte opp om oss som skriver med å gi et gunstig tilbud om et nytt hjem for Skriveloftet? Ta i så fall kontakt med meg, så formidler jeg det videre i arbeidsgruppen.