Blogg

  • Same shit – new wrapping?

    Same shit – new wrapping?

    Produsentene bruker mange triks for å få mer penger for mindre innhold. Sist ute nå er OMO. Nå skal vi betale mer for mindre. Da jeg ba mannen min om å stikke innom Kiwi på vei hjem fra jobb og kjøpe med seg tøyvaskemiddel for kulørt tøy, dukket det opp en litt klumpete, firkantet boks, ikke den kartongen med flytende vaskemiddel som jeg hadde forventet. Men det sto OMO på pakken. Aha, da har han kjøpt pulver istedenfor flytende vaskemiddel, tenkte jeg. Men nei, da. Alltid litt utfordrende med hvordan man skal åpne smart emballasje, og jeg er ikke den smarteste til å finne ut av den slags. Med litt hjelp skjønte jeg at jeg måtte bruke den ene hånden til å klemme et sted på pakken på begge sider, samtidig som jeg dro ut en klaff med den andre hånden. Rene IQ-testen. En form for barnesikring, som sikkert er utfordrende for mennesker som ikke har full gripestyrke i hendene. Og hvorfor var det nødvendig med slik sikring? Jo, for inne i pakken lå det noen festlige små «flygende tallerkner» med forskjellige farger. De var geleaktige å ta på, skapt til å leke med. I følge teksten på pakningen var det vaskemiddel som skulle kunne takle 5 forskjellige slags flekker. Fantastisk, eller hva? Ferdig dosert. Bare legg den i vaskemaskinen sammen med tøyet.

    Innerst i hyllen fant jeg den «gamle» kartongen med flytende OMO, med en pris på 1,90 pr. vask

    Kan ikke si jeg merket noe stor forskjell på tøyet etter å ha vasket med de nye «blobbene». For moro skyld gikk jeg innom Kiwi for å se hva fornøyelsen kostet. Der fant jeg både en kartong med det gamle flytende OMO vaskemiddelet og pakker med de nye «blobbene». Jeg merket meg at de også har laget en tilsvarende versjon for hvitt tøy.

    Mens de nye vaskekapslene har en pris på 4,46 kr pr. vask har det flytende vaskemiddelet fra OMO en pris på 1,90 kr pr. vask. Begge variantene er merket med Expert Color.

    Kjære OMO, jeg trenger ikke 5-fargede vaskekapsler, de gamle kartongene var helt OK, da kunne jeg selv bestemme om jeg ville bruke mye eller lite vaskemiddel, ettersom hvor skittent tøyet var. Det er sikkert dyrere å produsere de kule «blobbene», men hvorfor i all verden har dere gjort det? Og jammen er esken ganske stor og ruvende i forhold til innholdet. Skulle gjerne høre hvilken forklaring som rettferdiggjør en prisøkning på 135%. Det må da være billigere å produsere flytende vaskemiddel på kartong? Så hvorfor ikke fortsette med det?

    Andre eksempler på «same shit, new wrapping», bare omvendt, er sjokoladeprodusenter som reduserer størrelsen på sjokoladen uten å sette ned prisen tilsvarende. Og pakningen er ved første øyekast undret. Jeg tenker for eksempel på hvit Dronningsjokolade. Språkrådet kåret «krympflasjon» til årets nyord i 2022. Derfor – se alltid på kilopris for en vare, eller for eksempelet med vaskemiddelet – på pris pr. vask.

  • Trenger jeg en iPad?

    Trenger jeg en iPad?

    Det er komisk at etterhvert som vi bytter ut papirløsninger med digitale varianter, dukker det opp nye digitale løsninger, som imiterer opplevelsen av å bruke papir og blyant. Se bare på suksessen Remarkable har hatt med sine digitale notatblokker.

    Det er mange spørsmål man kan diskutere med en KI kamerat. I dag har jeg forsøkt å finne ut om jeg bør kjøpe en iPad, når jeg allerede har en MacBook Air og en iPhone. Og nå har jeg samlet mange gode argumenter for hvorfor jeg trenger en.

    Digitale aviser sparer papir, men jeg savner å kunne gjette kryssordoppgaven med blyant og viskelær.

    Vi har nettopp byttet ut papiravisen med et digitalt abonnement. Og det fungerer stort sett greit på skjerm, men jeg savner kryssordoppgavene og de små hjernetrimoppgavene, som jeg nå bare får sett bilde av, og som ikker er laget for å løses digitalt. Etter at jeg sluttet i min faste jobb og administrerer arbeidstiden selv, kan jeg tillate meg å somle litt ekstra med morgenkaffen, med «Kaffepause-kryssordet» i Aftenposten. iPad og Apple Pencil kan kanskje være løsningen? Ikke still meg det utidige spørsmålet om hvor mange måneder jeg må lese digitalavis istedenfor papiravis før det veier opp for kostnaden med en iPad. Tenk på alt papiret vi også sparer, det må tas med i det store regnskapet.

    OK – jeg innrømmer at et billig alternativ ville være å printe ut siden med oppgavene og løse dem på papir, men den dumme blekkskriveren vi har hjemme brukes så sjelden at den aldri virker når jeg har bruk for den, da må det kjøres renseprogram. Og hvordan var nå det, igjen?

    En annen etterlengtet anvendelse er å kunne gjøre notater for hånd i pdf-dokumenter. For eksempel er jeg interessert i å lære språk, og da er det fint å kunne gjøre glosenotater i margen. For tiden leser jeg en pdf-versjon av Смерть Ахиллеса (Akilles´ død) av Boris Akunin, riktignok i en adaptert versjon, tilpasset et moderat til middels ordforråd, og jeg har nettopp lært meg den nye ordet заговор «zagovor», som betyr sammensvergelse/ konspirasjon/ komplott.

    Boken «Akilles´død» av Boris Akunin i adaptert utgave er tilpasset et ordforråd på 2300 ord.

    Boken er en del av en serie om Erast Fandorin, som er en detektiv i det russiske keiserdømmet, og i denne boken er det en kjent general og krigshelt som dør under mystiske omstendigheter. Boris Akunins bøker er blitt forbudt i Russland etter at han ble stemplet som utenlandsk agent, og russiske myndigheter har utstedt arrestordre på ham og dømt ham til 14 års fengsel. Serien om Fandorin er forøvrig utgitt på norsk. Så vidt jeg har klart å finne ut bor forfatteren nå i London.

    Et annet argument for iPad er å kunne se på film mens jeg går på tredemølle. Har forsøkt med mobilen, men det blir for smått for en som er litt nærsynt. Om vinteren når det er glatt på fortauene, er det lett å argumentere for at tredemølle er et nyttig redskap for å holde seg i form, og da kan en episode av en Netflix-serie i kategorien «guilty pleasures» være fin motivasjon og belønning for 5 kilometer på møllen.

    Og apropos «guilty pleasures» må jeg tilstå at jeg er veldig svak for vakre og stemningsfulle dataspill. Nå snakker vi ikke om skyting og vold eller stressende, avhengighetsskapende spill som etterlater deg skjelvende og utmattet. Nei, jeg snakker om langsomme, spill med interessante ting du må utforske, mysterier som skal løses, som Room og Rusty Lake-spillene, som jeg har spilt på min lille iPhone-skjerm. Tenk så fine de og andre lignende spill vil bli i større versjon på en iPad. Som jeg kan ta med meg og sette meg med i sofakroken (OK, ikke så godt argument, jeg sitter sjelden i sofakroken).

    Ved å ta tilbake muligheten for å skrive og tegne for hånd, kombinert med det digitale, så får vi kanskje med oss noe av det beste fra begge verdener?

    Jeg har forsøkt å bygge opp en argumentasjon som leder fram til en uunngåelig konklusjon – Jannike, det er klart at du trenger en iPad. Skjønner virkelig ikke hvordan du har klart deg så lenge uten! Jeg vet ikke om argumentene har nok tyngde.

    Nå skal jeg bruke et triks, som er ganske effektivt når det er noe man ønsker seg. Ikke løp og kjøp, men vent ihvertfall noen uker, gjerne en måned hvis det er noe stort og dyrt, og kjenn etter om ønsket er like sterkt.

    P.S. Jeg prøvde å ta bilde av kryssordoppgaven i Aftenposten og se om jeg kunne løse den med å skrive med fingeren på skjermen på mobilen. Ha, ha. Helt umulig. Klarte ikke engang å treffe i riktig rute. Prøvde så, etter tips fra ChatGPT, å kjøpe en billig kapasitiv stylus (tenk en penn med gummitupp istedenfor skrivespiss), det gikk bare litt bedre enn å skrive med fingeren, men fortsatt kjentes det mest som å skrive med en pølse, og jeg måtte forstørre opp rutenettet og arbeide med en liten del av kryssordet om gangen på den lille mobilskjermen, for at det i det hele tatt skulle være mulig. Jeg klarte det til slutt. Det tok kanskje fire ganger så lang tid som det ellers ville gjort, og skriften ser ut som det er en førsteklassing som har skrevet det. Mer underholdning for pengene, men jeg tror nok fortsatt at jeg ønsker meg en iPad.

    D.S.

  • Rekviem for NaNoWriMo

    Rekviem for NaNoWriMo

    November blir ikke det samme i år, nå som NaNoWriMo (National Novel Writing Month) er nedlagt. I 20 år har mennesker fra hele verden gjort en fenomenal skriveinnsats i november – eller i hvert fall forsøkt. Og vinnere ble alle som klarte å produsere 50.000 ord på en måned. Selv har jeg deltatt et 10-talls ganger og fullført de fleste gangene. 1667 ord pr. dag er det som skal til for å komme i mål i løpet av 30 dager.

    Her er mitt vinnerdiplom fra 2018, da jeg fullførte romanen om Elida, som foreløpig bare er refusert av ett forlag.

    Og det fine er at med et slikt tidspress er det ikke mulig å være selvkritisk, det er bare å skrive i vei, så kan du være kritisk i neste runde. Når jeg i ettertid leser tekstene, blir jeg forbauset over hvor bra mye av det er til tross for at tekstene er produsert under sterkt tidspress. På den annen side er det nesten ingen grense for hvor lenge man kan bli sittende med en tekst for å lete etter de perfekte formuleringene hvis en ikke har noen tidsfrist.

    I fjor var jeg så opptatt med jobb at jeg ikke hadde tid til å delta, men i år hadde jeg tenkt å være med igjen. Stor var min skuffelse da jeg oppdaget at hele prosjektet ble nedlagt våren 2025 på grunn av forskjellige uheldige forhold, som jeg ikke skal gå inn på her. Det inspirerte meg til et lite avskjedsdikt:

    Og hva nå …

    Det er alltid flere sider av en sak. Og hvis jeg skal se nøkternt på det, er det vel på tide jeg tar fatt i en av de mange halvferdige tekstene som er resultatet av tidligere års NaNoWriMo og gjør det kjedelige arbeidet som skal til for å få et manus så bra at det er verdt å publisere. Ja visst er det morsomt å finne på nye historier, men jeg ville synes det var stas om noen andre enn meg selv også kunne få glede av dem.

    Så istedenfor å kaste meg over et nytt skriveprosjekt i november 2025 skal jeg i år bruke november til å arbeide videre med mitt NaNoWriMo-prosjekt fra 2023, en ungdomsbok, der vi møter hovedpersonen, Sara, i det hun har fullført videregående skole og står der med et vitnemål med stort sett elendige karakterer og ikke vet hva hun skal gjøre videre. Så åpner det seg en mulighet for at hun kan komme med på et opplæringsprogram som har hatt forbløffende gode resultater med elever som tidligere ikke har gjort det så godt på skolen. Jeg sier ikke mer …

    Høres det ut som noe du eller noen du kjenner kunne ha lyst til å lese? Og har du erfaringer med NaNoWriMo som du har lyst til å dele, så skriv gjerne en kommentar.