Noen mennesker tar mer plass enn andre. Nå snakker jeg ikke om det fysiske, men om at de fyller ethvert tomrom i en samtale med å sette ord på sine løpende tanker. Jeg blir fascinert av evnen til å produsere slike lange ordstrømmer. Og når to slike sitter ved samme kafebord, blir det aldri noen luke i lyddusjen for den som sitter ved nabobordet.
Jeg lurer på om de kan ha tid til å tenke samtidig som munnen går som en kvern?
Folk er forskjellige. Selv er jeg ikke spesielt flink til å småprate og har ikke noe i mot at det er stille ved bordet hvis man ikke har noe å si. På den annen side kan det være behagelig for en introvert person å snakke med en som er flink til både å snakke og å lytte og holder samtalen i gang. Konversasjonskunst er nok som andre kunster noe man kan øve seg på og bli flinkere til, samtidig som enkelte har et større talent fra naturens side enn andre. Men en samtale blir best hvis begge parter tar seg tid til å lytte til den andre og ikke bare buser på med sine egne synspunkter. Det handler om å både ta og gi plass.
Men la meg holde meg til temaet «å ta plass». Jeg var nylig på en flytur og satt mellom to menn. Begge satt og halvsov med bena godt spredt fra hverandre og med armen på armlenet som vendte mot meg. Så jeg hadde ikke noe særlig annet valg enn å sitte pent med samlede ben på «damevis». Det kjentes ut som mitt private rom ble invadert, at jeg burde ha en moralsk rett til plassen som befant seg i setebredde foran meg. Men jeg sa ikke noe om det. Lurer på hvordan de ville ha reagert hvis jeg hadde sagt noe?
Hvordan vi sitter på flyet – dame i midten og mann på hver side
Mens vi snakker om å ta plass, og å ta mere plass enn det som er nødvendig, så har jeg et annet ferskt eksempel, fra et helt annet område. Jeg må fortelle hva som skjedde da jeg nylig fikk tilsendt en hårbørste jeg hadde bestilt på nett. Jeg tenkte det ville komme en liten pakke som fikk plass i postkassen, men nei da, jeg måtte av gårde og hente diger pappeske, der børsten skranglet rundt uten annen innpakning enn den tynne plasten utenpå. Det må blir veldig fort fullt i transportcontainerne og i bilene som frakter post hvis det er vanlig praksis at varer sendes med så mye innpakket luft rundt seg.
Det hadde ikke vært nødvendig å sende med så mye luft – luft har vi selv.
Ta den plassen du trenger!
Nå har vi snakket om å ta mer plass enn nødvendig. Et annet tema er å frivillig forsøke å ta mindre plass enn det man egentlig har bruk for. For eksempel av forfengelighetsgrunner. For eksempel kjøpe klær som er i trangeste laget, med et håp om at når man bare har gått ned noen kilo, så kommer de til å passe helt fint. (Høres det kjent ut?) Selv kjøpte jeg i mange år sko som var en størrelse mindre enn det jeg egentlig trengte, for det fikk føttene til å se mindre ut. Etterhvert har jeg innsett at livet er for kort til å gå med klær og sko som ikke er behagelige. Nå kjøper jeg sko og klær som passer, og jeg blåser i hvilken størrelse som står på dem. Og jeg vurderer sannsynligheten som stor for at alle andre også blåser i det!
Et par gode, brede treningssko i størrelse 41
Kjenner du deg igjen i noe av dette, eller har andre gode eksempler relatert til å «ta plass», del det gjerne i kommentarfeltet.
Det burde vært et ord – appomani, trangen til å teste ut stadig nye apper. Jeg er ikke av dem som er hardest angrepet, men jeg lider av en egen variant, begrenset til apper som hjelper deg til å organisere oppgaver og livet og holde styr på alt i hverdagen.
Som regel har det gått som følger: Jeg har funnet en ny app og er veldig begeistret i starten, men etter en stund fungerer det ikke så bra lenger, og jeg klarer ikke å holde det ajour. Jeg blir frustrert, og systemet er fullt av ikke så aktuelle oppgaver som jeg likevel ikke har klart å slette, og det letteste er å begynne på ny frisk. Jeg finner fram et A3-ark og setter meg og skriver ned alle aktuelle oppgaver etter område. Ender opp med et nesten fullskrevet ark og bruker det som oppgaveoversikt en stund, noe som gir meg gleden av å stryke ut utførte oppgaver med en penn. Etter en tid har jeg strøket ut mange oppgaver, og det er ikke plass til å legge til flere, så jeg sprenger rammen for A3-arket og må ta jobben med å overføre aktuelle oppgaver til et nytt ark. Dette er selvfølgelig veldig lite rasjonelt i vår digitale verden og virker sikkert forhistorisk. Men det er en egen tilfredsstillelse i å bruke penn og papir og se hvordan flere og flere oppgaver står der med strek over, så du har et synlig bevis på at du har gjort noe. Likevel, i lengden blir det tungvint å ha alt på papir, og jeg finner meg en ny app.
Før mitt siste skifte av oppgavestyringsverktøy brukte jeg ClickUp, som jeg opprinnelig likte godt, men som etterhvert er blitt oppgradert og har fått så mye fancy funksjonalitet at det kjentes som å skyte spurv med kanon. Så selv om det hadde den fordelen at det var gratis for en enkeltbruker og hadde et tonn med funksjonalitet, fungerte det ikke lenger så godt for meg. Jeg vurderte om jeg skulle gå tilbake til todoist, som jeg har brukt tidligere, og som fungerer fint til å lage oppgavelister, men tenkte jeg ville undersøke litt mer før jeg bestemte meg.
Hvordan omsette teoriene til praksis?
Jeg vil nevne at jeg også har et ikke ubetydelig antall bøker om organisering av ting og tid, fra David Allens «Getting Things Done», til Julie Morgensterns «Organizing from the Inside Out» og Marie Kondos «spark joy». Ingen tvil om at jeg elsker orden og organisering – ihvertfall i teorien. Foreløpig har jeg klart å implementere Marie Kondos organiseringstips i undertøyskuffen, der truser, sokker og strømpebukser står pent brettet på rekke og rad. Men tilbake til appjakten.
Et utvalg av bøker om organisering av ting og tid. Det er ingen mangel på gode råd og teorier.
Noe av utfordringen er å finne et verktøy som har nok funksjonalitet til at du får dekket behovet ditt, samtidig som det er så intuitivt og enkelt å bruke at du slipper å bruke mye tid på å lære deg programvaren og sette den opp slik du vil ha den. Tidligere hadde jeg PC på jobb og Mac privat, og trengte en løsning som fungerte på begge plattformer. Nå er jeg helt over i Mac-verdenen og skal bare administrere meg selv og egne prosjekter, så jeg trenger ikke avansert prosjektstyringsfunksjonalitet og flerbrukerprogramvare. Men jeg ville gjerne ha noe som fungerte bra både på iPhone og Mac.
Jeg kikket litt på Notion, og det virker som et verktøy som kan brukes til å bygge utrolig mye forskjellig, men jeg hadde problemer med å finne ut hva jeg egentlig trengte. Og det var egentlig ikke noen hjelp å kunne laste ned en haug med maler som andre hadde utviklet. Det var som å stå der med en verktøykasse og et lass materialer og muligheten til å bygge et stort slott, når det du egentlig ønsket deg var et enkelt hus, som du kunne flytte rett inn i.
Hvorfor jeg valgte Things
Nå har jeg faktisk funnet et verktøy som ser ut til å fungere bra for mitt relativt beskjedne behov. Valget mitt falt etter mange funderinger på Things 3, som er laget for Apple-økosystemet.
Things er enkelt og intuitivt å sette opp. Du kan definere «Områder» – for eksempel, «Jobb», «Hjem», «Admin.», og under hvert område kan du opprette prosjekter med tilhørende oppgaver, som kan ha tilhørende sjekklister.
Nedenfor ser du i venstre meny hvilke visninger du kan velge i Things. Lengre nede i venstre meny (ikke med på bildet) kommer de egendefinerte områdene og prosjektene. Det følger også med et godt hjelpesystem, «Meet Things for Mac», som ligger som et eget prosjekt i venstre meny. Det går gjennom og forklarer alle operasjonene du kan gjøre i Things, og det finnes et tilsvarende prosjekt «Meet Things for iPhone» for iPhone-versjonen.
I «Inbox» kan du legge inn oppgaver etterhvert som du kommer på dem, og så senere sortere dem til riktig prosjekt og eventuelt legge inn tidsfrister. Things 3 kan integreres med kalenderen din. Visningen «Today» viser først eventuelle kalenderhendelser og deretter oppgaver som er lagt til den aktuelle dagen. Visningen «Upcoming» på bildet nedenfor viser det tilsvarende for kommende dager for det nærmeste halve året. Hvis du har en oppgave som tar tid og som har en deadline, så trenger du å bli minnet på at du må begynne å jobbe med oppgaven i god tid før fristen. Startdato mangler for eksempel i todoist, og var en av grunnene til at jeg i sin tid valgte å gå over til ClickUp, men Things har løst det på en fin måte. Du kan legge inn to datoer for en oppgave. Den ene «When», sier hvilken dato oppgaven skal dukke opp i kalenderen din, og i tillegg kan du angi et flagg, som viser dato for deadline. I bildet nedenfor har oppgaven «Skrive artikkel til Pengevirke» deadline 12. januar, men den dukker opp i kalenderen som «Upcoming» for første gang 27. desember, og vil fortsette å dukke opp i visningen «Today» hver dag inntil den er fullført.
Velger du visningen «Anytime», får du en oversikt over oppgaver som det ikke er lagt inn dato på, men som likevel er aktive oppgaver, ting du vil gjøre når du har tid. Når du eventuelt legger inn dato på dem senere, vil de dukke opp under «Upcoming».
«Someday» høres kanskje ut som det nesten det samme, men det har en annen funksjon. Det er tidsangivelsen du setter på oppgaver/prosjekter som du kanskje vil gjøre en gang, men ikke med det første. Men du vil heller ikke glemme dem. For eksempel har jeg laget et prosjekt som skal gjøres»Someday» der jeg tar vare på anbefalinger om filmer og bøker som jeg kanskje vil se/lese en dag.
Dette er de visningene du har å velge mellom. I tillegg kan du tagge oppgaver og enkelt søke etter alle oppgaver som har en bestemt tag.
Det er også mulig å lage repeterede oppgaver, og det er mulig å skrive notater på hver enkelt oppgave.
Things er ikke gratis, men du betaler en engangssum, ikke et abonnement.
Dette er ikke noen full gjennomgang av funksjonaliteten til Things, men kanskje nok til at det vekker interesse hos noen. Jeg er i hvert fall veldig lettet over å ha funnet et verktøy som er så brukervennlig, og der jeg lett finner fram til den informasjonen jeg har behov for, og det var veldig enkelt å få satt det opp med de områder og prosjekter jeg vil ha.
Så pr. i dag er jeg veldig fornøyd valget mitt. Men er det en forbigående forelskelse eller blir det et varig forhold? Ikke godt å vite hvordan det vil utvikle seg. Men spør meg igjen om et halvt års tid, når hvetebrødsdagene er over, om alt fortsatt er i god gjenge, eller om jeg har gått på en ny smell.
Hvordan klarer du å holde styr på avtaler og oppgaver? Skriv gjerne en kommentar om hva som er din anbefaling.
Jeg vil slå et slag for å lære fremmedspråk. Det er ikke så viktig hvilket språk du lærer, det er uansett god hjernegymnastikk og bidrar ifølge språkforskere til å forsinke den kognitive aldringen. For ikke å snakke om hvor tilfredsstillende det er å kunne noe som ikke alle andre kan. Og hvem vet hvilke muligheter det kan komme til å åpne for deg en gang i framtiden!
Lingaphone har tilbudt selvstudiumkurs i språk siden 1901, basert på at man lærer et språk best gjennom å snakke språket.
Min far var språkinteressert og hadde Lingaphone-kurs (LP-plater) på spansk, fransk, italiensk og russisk. Han startet hver morgen med en språkleksjon, og tok for seg ett og ett språk etter tur. Og plutselig en dag kom russiskkunnskapene til nytte, da jobben som millitærattache i Moskva ble ledig. Jeg tilbragte selv ett år i Moskva sammen med foreldrene mine som tenåring. Det ble starten på min interesse for russisk språk, og jeg fortsatte senere på språkkurs i Norge, som etterhvert ledet fra til eksamen på nivå B1, det vil si lavere mellomnivå.
For den som ikke har kjennskap til det russiske språket, kan jeg fortelle at det har 6 kasus, og at endelser for adjektiver, pronomener, tallord og substantiver varierer med kjønn og kasus. Det er også utfordringer med verbene – de finnes nesten alltid i to varianter – imperfektiv (prosess eller gjentatt handling) og perfektiv (avsluttet handling). Noen tenker kanskje at det kyrilliske alfabetet er en stor utfordring, men det synes jeg gikk veldig greit. Det er som å lære noter – når du først har lært det, kan du lese det og tenker ikke mer over det.
Selv om jeg etterhvert kunne lese og forstå russiske tekster på mellomnivå, gikk det utrolig tregt med det muntlige. Selv den enkleste setning måtte hales ut av meg. Det var altfor mange grammatiske detaljer å tenke på, og så mange muligheter til å gjøre feil.
Jeg undersøkte litt og fant fram til Oslo Tandem, som matchet meg med en russisk kvinne som hadde flyttet til Norge og var i ferd med å lære seg norsk. I flere år hadde vi fast avtale om å snakkes på nett en kveld i uken – en halv time på norsk, en halv time på russisk.Hun fikk sin norskeksamen og etterhvert også både mastergrad og jobb, og jeg håper at samarbeidet vi hadde var med til å støtte opp om hennes språkutvikling. For meg ga det en skikkelig boost for muntlig russisk. Ikke at jeg er så flink, men jeg ble i hvert fall mye flinkere til å utnytte det ordforrådet jeg faktisk har opparbeidet og er ikke så redd for å si noe galt.
Senere er jeg blitt kjent med en annen russisk kvinne som bor i Oslo. Vi møtes ukentlig på nett og leser for hverandre, hun på norsk og jeg på russisk. Vi retter på hverandres uttale og forklarer ukjente ord og uttrykk. Dette fyller et annet behov enn den første utvekslingsavtalen jeg hadde, for det er stor forskjell på ordforråd og uttrykksmåter i litteratur og i dagligspråk. Av og til møtes vi også fysisk og går på konsert, kafe eller museum. At hun er i 30-årene og jeg over 60 er ingen hindring.
Det siste halvåret har vi vært to norske som har laget vår egen språkkafe sammen med to russiskspråklige damer fra Ukraina, som nå bor i Norge og går på språkkurs for å lære norsk.
To fra Ukraina og to fra Norge. Vi hjelper hverandre med å lære språk, samtidig som vi bygger vennskap mellom mennesker og forståelse mellom kulturer.
Vi møtes noen ganger i måneden over en kaffekopp og snakker om hva vi har gjort i det siste. Samtalen går om hverandre på russisk og norsk, og vi retter på hverandre hvis noen sier noe feil. Nylig hadde vi juleavslutning, der vi møttes og laget og spiste middag sammen. Alle bidro med ingredienser til måltidet, og det ble et fantastisk måltid og en hyggelig kveld.
Juleavslutning for språkkafeen. Alle bidro med sitt, og det ble et strålende måltid og en veldig hyggelig kveld.
Hvis du vil utvikle muntlige ferdigheter i fremmedspråk, vil jeg sterkt anbefale å finne en partner som ønsker å lære norsk, og som har som morsmål det språket du selv ønsker å lære. Da blir det en gjensidig utveksling som begge parter har glede av, og det er gratis. Jeg har spesielt god erfaring med å ha faste avtaler om dag og tid, så det er holdt av plass i kalenderen. Det er spennende og berikende å bli kjent med noen som du kanskje ellers aldri ville ha truffet, og nå som det er blitt så enkelt å møtes på nett, er avstand ingen unnskylding for å la være!
Selv om vi nå kan bruke apper til å oversette tekst mellom de fleste språk, kan det aldri bli det samme som direkte kommunikasjon mellom mennesker!
P.S. Apropos hjernegymnastikk, så gjør jeg også spede forsøk på å lære mandarin, men det er en historie for en annen gang.
Gnistfangeren 