Blogg

  • Gnistfangeren fyller ett år

    Gnistfangeren fyller ett år

    Tilbakeblikk

    16. juli 2026 fylte Gnistfangeren ett år, og jeg ser tilbake på 25 publiserte poster. Jeg tenkte opprinnelig at det skulle bli en post i uken, men det er rart som tiden flyr. Slik fordelte postene seg:

    • Bærekraft i hverdagen – 6 poster
    • Hverdagstanker – 6 poster
    • Kreativitet og skriving – 6 poster
    • Mat – 3 poster
    • Skaperglede – 2 poster
    • Språk og læring – 1 post
    • Prosjekter – 1 post

    Ut fra min interesse for å lære språk ville jeg på forhånd ha trodd at det skulle bli flere poster med språktema, men nei. Status for språkstudiene akkurat nå er at min ukentlige russisktime med Tanja i St. Petersburg har pause i sommerferien, og min russiske venninne og faste WhatsApp-samtalepartner, Ella, er på ferie, så det skjer ikke så mye på russiskområdet. Når det gjelder mandarin, har jeg nå over 400 dagers streak på DuoLingo, så man skulle tro jeg hadde lært en del. Men det er forbausende lite som sitter igjen. Jeg tror ikke at DuoLingo er veien å gå for å bli god i språk. Du kan lære en del ord, men ikke grammatikk. I det siste er det kommet veldig mange AI-apper og videoer som vil lære deg språk, så jeg har fått høre at det er dårligere tider for språklærere som underviser på nett.

    Jeg er både fascinert og litt skremt av hvor dyktige språkmodellene har blitt, og jeg klarer ikke å bli enig med meg selv om hvor jeg synes grensen går når det gjelder hva som er greit og ikke greit med bruk av KI. Ville jeg la ChatGPT skrive en artikkel for meg eller redigere et romanutkast? Nei, absolutt ikke. Men jeg ser ingen problemer med å la ChatGPT hjelpe til når jeg lurer på hvordan jeg kan lage et skjema i WordPress eller med å hjelpe meg med informasjon som jeg trenger til skrivingen (ja, jeg vet at jeg må dobbeltsjekke resultatene). Og jeg har brukt ChatGPT til å lage bildet til dette innlegget.

    Det er spennende å utforske hvordan menneske og maskin kan samarbeide om å skape noe. Mennesket kan beskrive et behov og legge noen grunnleggende premisser, så kan KI få frihet til å utføre oppgaven innenfor gitte rammer. Deretter kan mennesket gi sin vurdering og tilbakemelding, slik at resultatet kan bli enda bedre. Og så gjentar man eventuelt prosessen til man er fornøyd. Dette har jeg nå forsøkt å utforske i praksis.

    KI + meg = 💡

    Som et eksperiment har jeg i sommer hatt en dialog med ChatGPT om hvordan vi kunne utforme et kurs i mandarin på norsk for voksne nybegynnere. ChatGPT kan mandarin og har oversikt over læringsmålene i HSK1, (Hànyǔ Shuǐpíng Kǎoshì) som er en internasjonal standardisert prøve i kinesisk for personer som ikke har kinesisk som førstespråk. Vi lager et kurs som tar for seg ca. halvparten av innholdet til HSK1 (rundt 150 ord). Jeg er medredaktør, testbruker, språkkonsulent for norsk og korrekturleser. Til teksten lager vi også et sett med flashcards for Anki-appen, så man kan øve seg på å kjenne igjen tegn og ord. Nedenfor kan du se et klipp fra første kapittel. Selv om tegnene i mandarin kan synes kompliserte, er det til gjengjeld en del ting i grammatikken som er superenkle. Som at personlige pronomen ikke bøyes. Et annet interessant særtrekk er at pronomen for han, hun og det er tre forskjellige skrifttegn, men de uttales likt.

    Personlige pronomen bøyes ikke på mandarin.. Her kan du lære»du» og «jeg».

    Vi (jeg og ChatGPT) jobber videre med dette, så får vi se hva det blir til. Det er ikke så lett å konkurrere med kule apper, men det har den positive bieffekten at jeg selv lærer mye av å holde på med det. Og det kjennes ut som et virkelig samarbeid. Vi bruker en god del tid på diskusjoner for å komme fram til gode løsninger, så ingen av oss kunne ha gjort dette alene.

    Fortsettelse følger (kanskje) …

    Ros og ris mottas med takk

    Men tilbake til Gnistfangerens ett-årsjubileum. Noe av utfordringen min er at det er så mange ting jeg har lyst til å skrive om, og det spriker i alle retninger, så det blir ikke en blogg som har ett spesielt tema. Ikke bare bærekraft, ikke bare mat, ikke bare språk. Ikke bare skriving og bøker. Det blir kanskje litt rotete. Samtidig liker jeg mangfoldet. Og kanskje finnes det noen flere som liker mangfold og variasjon og deler noen av mine interesser.

    Jeg hører gjerne fra dere som leser Gnistfangeren, med ros og ris. Er det noen temaer jeg burde skrive mere om? Og er det interessant med en blogg som handler om hummer og kanari?

    ← Tilbake

    Takk for svaret ditt. ✨

    Hva vil du gjerne finne mer av på Gnistfangeren?

    Har du mer på hjertet, blir jeg også veldig glad for en kommentar nedenfor.

  • Kunsten å si nei

    Kunsten å si nei

    Jeg skriver dette mens jeg sitter på «hyttekontoret», Fra oktober 2025 til mai 2026 hadde jeg plass på Skriveloftet på LItteraturhuset i Oslo, men Litteraturhuset bestemte seg dessverre for å nedlegge dette tilbudet. Det er litt vanskeligere å skrive hjemme, der er det alltid en vaskemaskin som skal kjøres, en middag som skal lages eller andre oppgaver som «sniker i køen». For det er en velkjent utsettelsestaktikk å velge en enkel oppgave som du kan bli fort ferdig med istedenfor å gå løs på en mer komplisert oppgave som krever anstrengelse og tid, og som kanskje i tillegg er uklart definert. For hva gjør man med manuskriptet når to redaktører kommer med motstridende tilbakemeldinger?

    Jeg prokrastinerer

    Det er ikke så mange år siden jeg lærte ordet «prokrastinere», som er et finere ord for å somle, å utsette å gjøre noe som du egentlig har bestemt deg for at du vil gjøre, men du har bare ikke fått gjort det ennå. Begrepet er relevant i forbindelse med mitt romanprosjekt. Jeg har nå hatt to gjennomganger med profesjonelle redaktører. Den første gangen i forbindelse med et romankurs på Forfatterskolen, og den andre fikk jeg i vår, etter at jeg hadde innarbeidet mye av tilbakemeldingene fra den første redaktøren. Men det viste seg at mye av det som den første redaktøren hadde likt, syntes redaktør nummer to at jeg godt kunne kutte ut. Og en av hovedkarakterene som redaktør én ville ha mer av, syntes den andre at jeg heller burde skrive ut av historien, på grunn av at det ikke var troverdig. Disse delvis motstridende redaktøruttalelsene gjør at jeg nå i flere uker ikke har klart å sette meg ned og gjøre en ny revisjon av teksten.

    Her spriker meningene

    Det er spesielt ett moment som jeg ville sette stor pris på å få tilbakemelding på. Den delen av historien som redaktør to ikke syntes var troverdig, handler om at hovedpersonen, en singel kvinne i 30-årene, som nettopp har blitt dumpet av kjæresten, treffer en mann gjennom en datingapp. De treffes på en fin restaurant. Hun forventet å møte en jevnaldrende, men det viser seg at han hadde brukt et ungdomsbilde på profilen sin og i virkeligheten er i femtiårsalderen. Hun blir selvfølgelig overrasket og føler seg lurt, men han er kjekk og høflig og hyggelig, så hun blir under tvil værende og spiser middag med ham. Samtalen går likevel greit under middagen, og hun har ingen betenkeligheter med å la ham ta regningen. Hun takker for maten, men sier rett ut at hun ønsker å treffe noen som er nærmere henne selv i alder. Etter dette begynner mannen å dukke opp på forskjellige steder der hun ferdes, liksom tilfeldig. Han inviterer henne med på en kopp kaffe eller en lunsj, eller når han treffer henne tilfeldig i byen, slår følge med henne i den retningen hun skal. Etter hvert forstår man at det neppe er helt tilfeldige møter, men han er hele tiden veldig høflig og hyggelig og spandabel og signaliserer at han ikke er ute etter noe mer enn vennskap. Hun synes nok at det kan bli litt mye, men klarer likevel ikke å avvise ham direkte. Dette synes redaktør nummer to er usannsynlig.»Hun er jo ikke naiv», fikk jeg som kommentar.

    Men jeg mener at det absolutt er sannsynlig at hun har problemer med å avvise ham når hun er oppdratt til å være høflig og vennlig og i utgangspunktet alltid heller vil si ja enn nei. Hun har dessuten hatt en dominerende kjæreste og har vært vant til å ta mye hensyn til hva kjæresten mener. Jeg må legge til at kvinnen utvikler seg en del gjennom historien og etter hvert blir flinkere til å ta vare på seg selv og sine interesser (i tilfelle noen synes at hun burde skjerpe seg).

    Hun lar være å avvise mannen selv om hun egentlig ikke har så lyst til å videreutvikle bekjentskapet. Hun oppmuntrer ham ikke og er tilbakeholden, men han tar ikke signalene hennes og fortsetter å være pågående og ta initiativer til fortsatt kontakt. Han er en ytre sett kjekk mann, som gir henne positiv oppmerksomhet mens hun er i en sårbar livssituasjon og spanderer både restaurantbesøk og gir henne omtenksomme gaver.

    Er det sannsynlig at en voksen kvinne lar en pågående mann komme for nær, selv om hun egentlig ikke vil? Jeg tenker for min del at både romanpersoner og ekte mennesker kan gjøre ting som utenfra sett ikke er så smarte, og som gjør at du kan få lyst til å ta dem i nakken og riste dem til fornuft. Hva mener du som leser dette?

    Hyttekontoret, lite, men koselig. Jeg samler krefter til en ny runde med manuskriptet.

  • Noen ganger har man flaks …

    Noen ganger har man flaks …

    Idealister trenger også penger

    Jeg liker det alternative, motkreftene til kjedene og det kjedelige og ensartede, enten det gjelder mat, klær, bøker eller andre ting. Men selv idealistene og de kreative motstrømsarbeiderne er avhengig av noe så trivielt som penger for å kunne drive virksomheten sin. Ingen kan leve av bare luft og kjærlighet, selv om det riktignok er noen som påstår det (breatharians), men det tror jeg ikke på. Og faktum er at hvis du vil at disse virksomhetene skal fortsette å bidra med sine motstrøms-aktiviteter, så er de avhengige av at noen mennesker ser verdien i det de gjør og styrer noen av pengene sine dit, enten ved å kjøpe varer og tjenester, eller ved å bidra med gavepenger.

    Jeg mener absolutt ikke å fornærme alle som har en helt vanlig og ikke så kreativ eller idealistisk jobb. Vi trenger alle hjulene for at samfunnsmaskineriet skal gå rundt. Men innenfor det frie kulturlivet og innen mangfoldet av småbedrifter som driver med noe de brenner for betyr noen kroner fra eller til kanskje forskjellen mellom overlevelse og konkurs. Og jeg vet at ikke alle synes de har penger til overs til å bruke på det som ikke er strengt nødvendig, men når jeg ser hvor fullt det er på byens kaffebarer og kafeer, så tenker jeg at det nok er ganske mange som kunne få til å ofre en kaffe eller en øl eller to for å støtte et godt prosjekt.

    I løpet av de siste to ukene har jeg bidratt til noen slike initiativer. Først bestilte jeg et stoppeapparat fra MyVisibleMend, som selger reparasjonsutstyr for klær. Det er laget av Alex Ver, opprinnelig fra Sør Ukraina. Rene kinderegget. For det første støtter jeg produsenten, som har måttet flykte fra Ukraina, for det andre støtter jeg den flotte bedriften MyVisibleMend,og for det tredje kan jeg reparere flere klær og dermed spare miljøet for tekstilsøppel. Hvis resultatet blir vellykket, skal jeg legge ut et bilde i en senere post.

    Stoppeapparat bestilt fra MyVisibleMend – nå skal det bli interessante tøyreparasjoner.

    Det neste jeg gjorde var å bidra med noen kroner til Bellona, som hadde lagt ut en Spleis for å unngå konkurs – jeg krysser fingrene. Det tredje jeg gjorde var å kjøpe et lodd for 100 kroner for å støtte den uavhengige bokhandelen Cappelens Forslag, som trengte penger til husleie. Gevinsten var Charles Bukowski: The Movie: Barfly. Signert av Bukowski, Faye Dunaway, Mickey Rourke, & Barbet Schroeder. Og gjett hva … trommevirvel … JEG VANT! Fy søren, så heldig jeg var. Jeg fikk nesten (men bare nesten) dårlig samvittighet, for jeg hadde jo ikke kjøpt lodd med tanke på å vinne, jeg ville bare støtte et fint prosjekt. Da jeg fikk overrakt premien, fikk jeg vite at lotteriet hadde innbrakt mer enn de ville ha tjent på å selge boken, så da var vel hensikten oppnådd.

    Gevinsten i Cappelens Forslags husleielotteri

    Det jeg gjerne ville formidle med dette (i tillegg til å juble over min flaks i lotteriet) er at penger har kraft til å skape endring. Hva du gjør med pengene dine bidrar til å forme det samfunnet vi skal leve i framover. Dette fikk jeg inn i ryggmargen gjennom å jobbe 27 år i Cultura Bank. Så altså, hvis du ønsker deg at det fortsatt skal finnes et spennende mangfold av små selvstendige butikker, kafeer og kulturtilbud, så må du faktisk bruke dem!