Stikkord: livet

  • Noen ganger har man flaks …

    Noen ganger har man flaks …

    Idealister trenger også penger

    Jeg liker det alternative, motkreftene til kjedene og det kjedelige og ensartede, enten det gjelder mat, klær, bøker eller andre ting. Men selv idealistene og de kreative motstrømsarbeiderne er avhengig av noe så trivielt som penger for å kunne drive virksomheten sin. Ingen kan leve av bare luft og kjærlighet, selv om det riktignok er noen som påstår det (breatharians), men det tror jeg ikke på. Og faktum er at hvis du vil at disse virksomhetene skal fortsette å bidra med sine motstrøms-aktiviteter, så er de avhengige av at noen mennesker ser verdien i det de gjør og styrer noen av pengene sine dit, enten ved å kjøpe varer og tjenester, eller ved å bidra med gavepenger.

    Jeg mener absolutt ikke å fornærme alle som har en helt vanlig og ikke så kreativ eller idealistisk jobb. Vi trenger alle hjulene for at samfunnsmaskineriet skal gå rundt. Men innenfor det frie kulturlivet og innen mangfoldet av småbedrifter som driver med noe de brenner for betyr noen kroner fra eller til kanskje forskjellen mellom overlevelse og konkurs. Og jeg vet at ikke alle synes de har penger til overs til å bruke på det som ikke er strengt nødvendig, men når jeg ser hvor fullt det er på byens kaffebarer og kafeer, så tenker jeg at det nok er ganske mange som kunne få til å ofre en kaffe eller en øl eller to for å støtte et godt prosjekt.

    I løpet av de siste to ukene har jeg bidratt til noen slike initiativer. Først bestilte jeg et stoppeapparat fra MyVisibleMend, som selger reparasjonsutstyr for klær. Det er laget av Alex Ver, opprinnelig fra Sør Ukraina. Rene kinderegget. For det første støtter jeg produsenten, som har måttet flykte fra Ukraina, for det andre støtter jeg den flotte bedriften MyVisibleMend,og for det tredje kan jeg reparere flere klær og dermed spare miljøet for tekstilsøppel. Hvis resultatet blir vellykket, skal jeg legge ut et bilde i en senere post.

    Stoppeapparat bestilt fra MyVisibleMend – nå skal det bli interessante tøyreparasjoner.

    Det neste jeg gjorde var å bidra med noen kroner til Bellona, som hadde lagt ut en Spleis for å unngå konkurs – jeg krysser fingrene. Det tredje jeg gjorde var å kjøpe et lodd for 100 kroner for å støtte den uavhengige bokhandelen Cappelens Forslag, som trengte penger til husleie. Gevinsten var Charles Bukowski: The Movie: Barfly. Signert av Bukowski, Faye Dunaway, Mickey Rourke, & Barbet Schroeder. Og gjett hva … trommevirvel … JEG VANT! Fy søren, så heldig jeg var. Jeg fikk nesten (men bare nesten) dårlig samvittighet, for jeg hadde jo ikke kjøpt lodd med tanke på å vinne, jeg ville bare støtte et fint prosjekt. Da jeg fikk overrakt premien, fikk jeg vite at lotteriet hadde innbrakt mer enn de ville ha tjent på å selge boken, så da var vel hensikten oppnådd.

    Gevinsten i Cappelens Forslags husleielotteri

    Det jeg gjerne ville formidle med dette (i tillegg til å juble over min flaks i lotteriet) er at penger har kraft til å skape endring. Hva du gjør med pengene dine bidrar til å forme det samfunnet vi skal leve i framover. Dette fikk jeg inn i ryggmargen gjennom å jobbe 27 år i Cultura Bank. Så altså, hvis du ønsker deg at det fortsatt skal finnes et spennende mangfold av små selvstendige butikker, kafeer og kulturtilbud, så må du faktisk bruke dem!

  • Litteraturhuset kaster ut skribentene

    Litteraturhuset kaster ut skribentene

    Skriveloftet søker et nytt hjem

    31. mai er en trist dag for skribentene som har hatt glede av å benytte Skriveloftet på Litteraturhuset i Oslo. Selv har jeg ikke så lang fartstid, men jeg har hatt stor glede av de 8 månedene jeg har fått lov til å være en av loftets brukere. For en moderat månedspris har vi kunnet komme og gå sent og tidlig til det store loftsrommet med rundt 24 arbeidsplasser, der det alltid er musestille, med unntak av dempede lyder fra tastaturene. Her produseres skjønnlitteratur, fagbøker, artikler, filmmanus, kronikker, poesi, blogginnhold og oversettelser, et mangfold av uttrykksformer og et mangfold av kreative mennesker. Selv om det alltid er stille på skriveplassene, har loftet også en sosial sone, der det alltid er noen å snakke med i pausene.

    Nå legges dette tilbudet ned, for at Litteraturhuset skal få mere lokaler til møter og arrangementer, og et unikt miljø brytes opp.

    Det er i utgangspunktet en ganske ensom jobb å sitte og skrive. Kanskje løsningen nå for mange blir å sitte hjemme, for det er dyrt å leie seg arbeidsplass i et kontorfellesskap andre steder, og det er de færreste i Norge som blir rike av å skrive. Dessuten skal det godt gjøres å finne et sted der du kan sitte i et åpent landskap med den samme respekten for hverandres arbeidsro. Og så var det det sosiale, da.

    Ja, selvfølgelig går det an å sitte hjemme og skrive, men det er en dårlig erstatning for det unike miljøet på Skriveloftet.

    Det er nedsatt en arbeidsgruppe for å forsøke å få etablert et nytt Skriveloft sentralt i Oslo, men når dette skrives er det fortsatt ikke funnet noen løsning. Tenk om det finnes et lokale i denne byen som egner seg som hjem for det nye Skriveloftet, som vi bare ikke har hørt om ennå. Det ideelle lokalet ligger sentralt i Oslo, har plass til ca. 30 arbeidsplasser i åpent landskap og en sosial sone med tekjøkken og toaletter, og leien må være moderat. Det finnes nok av ledige lokaler i byen som kunne egne seg, men det springende punktet er at de er for dyre. FInnes det mon tro et sted i Oslo en aktør som har et passende lokale og ønsker å støtte opp om oss som skriver med å gi et gunstig tilbud om et nytt hjem for Skriveloftet? Ta i så fall kontakt med meg, så formidler jeg det videre i arbeidsgruppen.

  • Fin gammel årgang

    Fin gammel årgang

    Kvalitet går aldri av moten

    På begynnelsen av 1980-tallet kjøpte jeg et servise av merket Lava, laget av Porsgrunds Porselænsfabrik, designet av Eystein Sandnes. Serviset ble først produsert i 1971. Det var utrolig solid, og etter at jeg hadde brukt det en 20 års tid, var det fortsatt lite svinn. På det tidspunktet var jeg ganske lei av det brune serviset, som oste av 70-tallets estetikk og etterhvert virket håpløst utdatert og gammeldags, men det var nesten umulig å slite det ut, så vi fikk leve med det en stund til.

    Nye mer enn 20 år gikk, og serviset var fortsatt i daglig bruk. Noe brekkasje var det likevel blitt i løpet av årene, og antall middagstallerkener hadde etterhvert skrumpet inn til fem. Fortsatt holdt det til daglig bruk i en husholdning med to personer, men ikke hvis våre to barn og deres kjærester skulle komme på middagsbesøk. Så nå var tiden endelig inne til å kjøpe nytt servise.

    Til min forbauselse kom jeg fram til at jeg egentlig trivdes veldig godt med det gamle serviset med de brune og grønnlige sjatteringene, at jeg faktisk var blitt like glad i det igjen som da jeg kjøpte det. Jeg endte opp med å søke etter Lava-servise på Finn. Det var mest kaffekopper å få tak i, sånne små, som nesten ingen bruker lenger. Men til slutt fant jeg også en selger som hadde middagstallerkener. Og Vipps, så var tallerkenene på vei til nærmeste Joker-butikk, der jeg kunne hente pakken få dager etter. Selgeren averterte dem som «vintage». Det høres fint ut. Mye finere en «gamle». De, i likhet med møblene jeg har arvet fra foreldre og besteforeldre, kommer antakelig til å overleve meg. Jeg liker ting som varer.

    Gammel, men fortsatt god

    Det er mye som blir bedre med årene – blant annet en del viner og en del strykeinstrumenter. Vi mennesker erverver oss kunnskaper og erfaringer etterhvert som vi blir eldre, så på mange måter blir vi også bedre med årene, inntil eventuelt helseutfordringer og alder innhenter oss. Nå i våre dager er det mange eldre som har god helse og klarer seg hjemme til opp i nittiårene. Samtidig er det mange som frivillig eller ufrivillig går av med pensjon i første halvdel av sekstiårene. Her ligger det mye uutnyttede ressurser, som samfunnet kunne ha glede av.

    Jeg hadde nettopp fødselsdag, og registrerer at jeg er blitt ett år eldre. Selv om jeg ikke helt har skjønt det selv ennå, vil nok de fleste plassere meg i kategorien eldre. I mange kulturer har man stor respekt for de eldre, men i Norge kan det virke som man oftest snakker om de eldre som et problem og en utfordring for samfunnet, i stedet for en ressurs, Jeg heier på initiativet «Gammel Nok», som ble startet av Truls Nordby Johansen i 2012, for å skape fleksible jobbmuligheter for pensjonister.  Jeg vil understreke at jeg ikke har noe ønske om å innføre obligatorisk samfunnstjeneste for pensjonister, det blir å gå for langt. Men jeg tror at hvis mulighetene er der og forholdene legges til rette, er det mange pensjonister som godt kan tenke seg å ta et tak og gjøre en jobb som er nyttig for noen.

    På den annen side – etter et langt liv i arbeid må det også være lov å bruke pensjonisttilværelsen til å oppfylle egne ønsker og bruke tid på det du har lyst til, enten det er å være sammen med familien, dyrke hobbyer, lære nye ting eller reise. For egen del hadde jeg en jobb jeg trivdes i og brant for da jeg var banksjef i Cultura Bank, og jeg hadde ikke tenkt mye på hvordan livet etter jobben skulle bli. Til min store forbauselse har jeg ikke lengtet tilbake en eneste dag. Jeg oppfyller min gamle drøm om å skrive en roman (selv om den kanskje aldri vil bli utgitt) og bryner hjernen på prosjektbasert arbeid med å trene KI-modeller – en jobb som kan gjøres hjemmefra. Jeg har tid til å trene, være sammen med familien, lage god mat, lese, lære språk og gjøre håndarbeid. Jeg er gammel årgang – men fortsatt i bruk. Det kjennes veldig bra.

    Har du en drøm om noe du vil bruke mer tid på – nå eller senere i livet? Del den gjerne i kommentarfeltet.

  • Bør man alltid følge drømmen?

    Bør man alltid følge drømmen?

    Jeg har alltid vært glad i å skrive, men først nå har jeg fått tid til å fordype meg i det. Målet mitt er å klare å skrive en historie som er så bra som jeg kan få det til. Og hvem vet – kanskje det også blir bra nok til å kunne glede flere enn meg selv.

    Mitt første forsøk på å skrive en bok ble påbegynt da jeg var 16-17 år. Dette var før PC-ens tid, så den ble skrevet på min fine røde manuelle skrivemaskin, som jeg var veldig stolt av. Hovedpersonen i historien hadde en snømann til far og var derfor utstyrt med gulrotnese, noe som ikke var helt uproblematisk.

    Onkelen til en venninne av meg var en kjent forfatter, og jeg fikk ham til å lese gjennom den ferdige teksten. Hans kommentar var at han ikke ville brukt penger på å kjøpe denne boken til sønnen sin, men det var likevel noen partier som ikke var helt håpløse. Jeg fikk tilbake et manus med mange merknader skrevet med rødblyant – og lærte mye. Og der strandet det prosjektet. Senere ble det flere år med deltakelse i NaNoWriMo (National Novelwriting Month) og flere kurs på Forfatterskolen, men det ble aldri til mer enn uferdige utkast – før altså nå i år.

    Forfatteren som slaktet mitt første bokforsøk ga meg inspirasjon til en av hovedpersonene i boken jeg skriver på nå, der Elida, som har skrivedrømmer, oppdager at hennes nye nabo er forfatteren av hennes absolutte yndlingsroman, en vakker kjærlighetshistorie. Dessverre viser forfatteren seg å være arrogant og lite sympatisk, og han slakter brutalt og usentimentalt hennes første forsøk på å skrive Hun har da to valg – å gi opp og heller bruke kreftene på noe annet, eller å finne ut hvordan hun kan gjøre det bedre og prøve igjen.

    Skal – skal ikke?

    Dette er eksempel på den type dilemmaer vi kan møte på i livet – både som ungdommer og senere. Det er noe du har veldig lyst til å få til, men det er veldig langt til målet, det er høyst usikkert om du kan klare det, og det krever mye arbeid. Du kan se på det som et regnestykke, der motivasjon, arbeidsinnsats og personlig egnethet teller positivt, mens jo lengre vei det er å gå, og jo større konkurransen er, desto vanskeligere blir det. Om du er maler, forfatter, musiker eller leder og kommer opp på et profesjonelt og godt nivå, så er det likevel alltid andre som er like gode og bedre enn deg. Hvem som faktisk lykkes avhenger ikke bare av egen innsats, men også av tilfeldigheter og av nettverk. Hvis motivasjonen din bare er ytre – få anerkjennelse, bli berømt og bli rik, er sjansen stor for at du blir skuffet. Hvis motivasjonen kommer innenfra – du vil gjøre noe så bra som du kan få det til og glede deg over din egen fremgang, så er det bare å stå på. Resultatet blir belønningen, det blir et vellykket prosjekt uansett hva verden mener.

    Personene jeg skriver om blir levende for meg, jeg kan irritere meg over dem, føle med dem og kan se for meg hvordan de har det hjemme hos seg.

    Derfor skriver jeg videre på boken min og gleder meg over å ha gjennomført en ny revisjon av teksten, selv om jeg ikke vet om noen andre enn meg noen gang kommer til å lese den. Om en uke får jeg manus tilbake fra en redaktør, da blir det en ny runde. Det ser jeg frem til.

  • Lapp på lapp … en metafor for livet

    Lapp på lapp … en metafor for livet

    For mer enn 10 år siden begynte jeg på et lappeteppe av bestemorruter. Jeg var veldig entusiastisk i starten, men da det gikk opp for meg hvor mange lapper som faktisk skulle til for å lage noe som var stort nok til å kalles et teppe, ble jeg litt betenkt. På samme tid tetnet det seg til på jobben, og lappeteppeprosjektet havnet uferdig i en eske, der det ble glemt og fikk hvile fram til nå nylig.

    Et sted inne i meg har jeg en sterk dragning mot system og orden, selv om det ikke alltid ser slik ut hjemme hos meg. Før prosjektet havnet innerst i skapet hadde jeg rukket å handle inn garn i et stort utvalg av farger, og jeg hadde laget et regneark for å holde styr på alle fargekombinasjonene, for å sikre at ikke to lapper ble like.

    En liten matematikkoppgave

    En bestemorsrute ser ut som en slags blomst, med i alt 3 farger og så en bunnfarge som går igjen på alle lappene. Ambisjonen min er at ikke to ruter i teppet skal være like. Det vil si, to lapper kan godt inneholde de samme fargene, men ikke i samme rekkefølge.

    Så her kommer en utfordring til den som er god i matematikk: Hva er det minste antall ulike garnfarger jeg trenger hvis jeg skal lage et teppe på 20x 12 lapper, og alle skal være ulike? Hver lapp inneholder 3 farger + bunnfargen, og rekkefølgen av fargene har betydning.

    Og en bonusutfordring – det er ett fargepar som ikke får lov til å stå ved siden av hverandre, fordi fargene er for nær hverandre.

    Hvis du har svaret på hvor mange ulike farger jeg minst må ha for å å lage 240 ulike lapper – og hvor mange farger jeg må ha hvis vi i tillegg tar hensyn til at det er ett fargepar der fargene er er så like at de ikke får lov til å stå ved siden av hverandre, skriv gjerne en kommentar og fortell hva du har kommet fram til!

    Utsnitt av fargekartet. Fargekartet var nødvendig for å huske navnene på fargene, for å kunne notere i regnearket hvilke fargekombinasjoner som var brukt og ikke skulle gjentas. Det som vises her er omtrent halvparten av fargene som er brukt til nå.
    Utsnitt av regnearket som holder styr på fargekombinasjonene.

    Teppet som lå i esken var bare delvis sammenheklet og bare 8 x 10 lapper stort, og det var mange tråder som ikke var festet, men jeg bestemte meg for å gjøre det ferdig slik som det var og legge det på en stol i stuen, som et symbol på tiden som har vært. Det er bare såvidt stort nok til å legge over fanget og varme beina. Men nå er jeg i gang med å lage nye lapper i nye fargekombinasjoner, og når det blir mange nok, skal jeg utvide teppet så det blir så stort at man kan legge seg på sofaen og trekke det over seg, og det går fra tærne og opp under haken. Kanskje til neste vinter?

    Livets lappeteppe

    Jeg blir litt filosofisk her jeg sitter – teppet blir en metafor for livet mitt. Alle dagene som gikk, de fleste harmoniske, med farger som passer godt sammen, så kommer plutselig en med skarpere farger og større kontraster, som i det store bildet skaper spenning og gjør helheten mer interessant. Det er også noe symbolsk ved at alle lappene er forskjellige fargemessig, men har samme struktur. Det er slik jeg liker at dagene er, med mye rom for variasjon innenfor noen faste rammer.

    Apropos rammer: Etter at jeg sluttet i jobben som banksjef i Cultura Bank for litt over fire måneder siden, har jeg brukt en del tid på å finne ut hvordan min nye hverdag skulle bli. Den første tiden kjentes det som å være på ferie, og jeg gikk rundt og ventet på at ferien skulle være over. Det var deilig, men kjentes nesten uvirkelig ut etter å ha vært vant til at det er høyt trykk hver dag og hele tiden, jeg kjente et snev av dårlig samvittighet over å gjøre så lite. Noen morgener var det fristende å sove lenge, for det var jo ikke noe jeg var nødt til gjøre. Etter en passende lang ferie var det ved inngangen til 2026 tid for å etablere noen nye rammer for hverdagene. Jeg har fortsatt mye frihet, men noen faste elementer står på planen hver dag. En dose språktrening i russisk og/eller mandarin – med Duolingo, lærer eller samtalepartner, en dose fysisk aktivitet med styrketrening 2 dager i uken og 5 km på tredemølle de andre dagene, og kvelden avsluttes med høytlesning , sammen med mannen min. Høytlesingsprosjektet vil jeg fortelle mer om en annen dag. Hver dag prøver jeg også å få til en ordentlig skriveøkt, ofte på Skriveloftet på Litteraturhuset, andre dager på hjemmekontoret. Skriveloftet skal dessverre legges ned i slutten av mai, det er veldig trist, og jeg håper det lykkes å skape et tilsvarende tilbud i et annet lokale.

    Det gledelige i min nye hverdag er at i tillegg til alt dette har jeg nå også mer tid til å gjøre håndarbeid, reparere klær og gjøre andre huslige sysler. Og så har jeg begynt å lese papirbøker 📚igjen, etter mer og mer å ha gått over til å høre på lydbøker i løpet av de siste årene. Jeg kjøper ikke så mange bøker for tiden, for jeg er nok rammet av det japanerne kaller tsundoku, det vil se at man kjøper bøker uten å lese dem, men med den hensikt å lese dem senere. Bokhyllene hjemme byr på rikelig med lesestoff for lang tid framover. I tillegg bruker jeg biblioteket og dessuten bytter jeg bøker med andre gjennom BookCrossing.

    Takk for støtte!

    I dag fikk jeg min første utbetaling fra Buy me a coffee, og jeg sender herved en stor klem og hjertelig takk til dere som har spandert en kaffe på meg. Det bidrar til å holde gnisten levende – både for meg og for Gnistfangeren. Tusen takk!!💕

  • Ta plass

    Ta plass

    Noen mennesker tar mer plass enn andre. Nå snakker jeg ikke om det fysiske, men om at de fyller ethvert tomrom i en samtale med å sette ord på sine løpende tanker. Jeg blir fascinert av evnen til å produsere slike lange ordstrømmer. Og når to slike sitter ved samme kafebord, blir det aldri noen luke i lyddusjen for den som sitter ved nabobordet.

    Jeg lurer på om de kan ha tid til å tenke samtidig som munnen går som en kvern?

    Folk er forskjellige. Selv er jeg ikke spesielt flink til å småprate og har ikke noe i mot at det er stille ved bordet hvis man ikke har noe å si. På den annen side kan det være behagelig for en introvert person å snakke med en som er flink til både å snakke og å lytte og holder samtalen i gang. Konversasjonskunst er nok som andre kunster noe man kan øve seg på og bli flinkere til, samtidig som enkelte har et større talent fra naturens side enn andre. Men en samtale blir best hvis begge parter tar seg tid til å lytte til den andre og ikke bare buser på med sine egne synspunkter. Det handler om å både ta og gi plass.

    Men la meg holde meg til temaet «å ta plass». Jeg var nylig på en flytur og satt mellom to menn. Begge satt og halvsov med bena godt spredt fra hverandre og med armen på armlenet som vendte mot meg. Så jeg hadde ikke noe særlig annet valg enn å sitte pent med samlede ben på «damevis». Det kjentes ut som mitt private rom ble invadert, at jeg burde ha en moralsk rett til plassen som befant seg i setebredde foran meg. Men jeg sa ikke noe om det. Lurer på hvordan de ville ha reagert hvis jeg hadde sagt noe?

    Hvordan vi sitter på flyet – dame i midten og mann på hver side

    Mens vi snakker om å ta plass, og å ta mere plass enn det som er nødvendig, så har jeg et annet ferskt eksempel, fra et helt annet område. Jeg må fortelle hva som skjedde da jeg nylig fikk tilsendt en hårbørste jeg hadde bestilt på nett. Jeg tenkte det ville komme en liten pakke som fikk plass i postkassen, men nei da, jeg måtte av gårde og hente diger pappeske, der børsten skranglet rundt uten annen innpakning enn den tynne plasten utenpå. Det må blir veldig fort fullt i transportcontainerne og i bilene som frakter post hvis det er vanlig praksis at varer sendes med så mye innpakket luft rundt seg.

    Det hadde ikke vært nødvendig å sende med så mye luft – luft har vi selv.

    Ta den plassen du trenger!

    Nå har vi snakket om å ta mer plass enn nødvendig. Et annet tema er å frivillig forsøke å ta mindre plass enn det man egentlig har bruk for. For eksempel av forfengelighetsgrunner. For eksempel kjøpe klær som er i trangeste laget, med et håp om at når man bare har gått ned noen kilo, så kommer de til å passe helt fint. (Høres det kjent ut?) Selv kjøpte jeg i mange år sko som var en størrelse mindre enn det jeg egentlig trengte, for det fikk føttene til å se mindre ut. Etterhvert har jeg innsett at livet er for kort til å gå med klær og sko som ikke er behagelige. Nå kjøper jeg sko og klær som passer, og jeg blåser i hvilken størrelse som står på dem. Og jeg vurderer sannsynligheten som stor for at alle andre også blåser i det!

    Et par gode, brede treningssko i størrelse 41

    Kjenner du deg igjen i noe av dette, eller har andre gode eksempler relatert til å «ta plass», del det gjerne i kommentarfeltet.