Kunsten å si nei

Jeg skriver dette mens jeg sitter på «hyttekontoret», Fra oktober 2025 til mai 2026 hadde jeg plass på Skriveloftet på LItteraturhuset i Oslo, men Litteraturhuset bestemte seg dessverre for å nedlegge dette tilbudet. Det er litt vanskeligere å skrive hjemme, der er det alltid en vaskemaskin som skal kjøres, en middag som skal lages eller andre oppgaver som «sniker i køen». For det er en velkjent utsettelsestaktikk å velge en enkel oppgave som du kan bli fort ferdig med istedenfor å gå løs på en mer komplisert oppgave som krever anstrengelse og tid, og som kanskje i tillegg er uklart definert. For hva gjør man med manuskriptet når to redaktører kommer med motstridende tilbakemeldinger?

Jeg prokrastinerer

Det er ikke så mange år siden jeg lærte ordet «prokrastinere», som er et finere ord for å somle, å utsette å gjøre noe som du egentlig har bestemt deg for at du vil gjøre, men du har bare ikke fått gjort det ennå. Begrepet er relevant i forbindelse med mitt romanprosjekt. Jeg har nå hatt to gjennomganger med profesjonelle redaktører. Den første gangen i forbindelse med et romankurs på Forfatterskolen, og den andre fikk jeg i vår, etter at jeg hadde innarbeidet mye av tilbakemeldingene fra den første redaktøren. Men det viste seg at mye av det som den første redaktøren hadde likt, syntes redaktør nummer to at jeg godt kunne kutte ut. Og en av hovedkarakterene som redaktør én ville ha mer av, syntes den andre at jeg heller burde skrive ut av historien, på grunn av at det ikke var troverdig. Disse delvis motstridende redaktøruttalelsene gjør at jeg nå i flere uker ikke har klart å sette meg ned og gjøre en ny revisjon av teksten.

Her spriker meningene

Det er spesielt ett moment som jeg ville sette stor pris på å få tilbakemelding på. Den delen av historien som redaktør to ikke syntes var troverdig, handler om at hovedpersonen, en singel kvinne i 30-årene, som nettopp har blitt dumpet av kjæresten, treffer en mann gjennom en datingapp. De treffes på en fin restaurant. Hun forventet å møte en jevnaldrende, men det viser seg at han hadde brukt et ungdomsbilde på profilen sin og i virkeligheten er i femtiårsalderen. Hun blir selvfølgelig overrasket og føler seg lurt, men han er kjekk og høflig og hyggelig, så hun blir under tvil værende og spiser middag med ham. Samtalen går likevel greit under middagen, og hun har ingen betenkeligheter med å la ham ta regningen. Hun takker for maten, men sier rett ut at hun ønsker å treffe noen som er nærmere henne selv i alder. Etter dette begynner mannen å dukke opp på forskjellige steder der hun ferdes, liksom tilfeldig. Han inviterer henne med på en kopp kaffe eller en lunsj, eller når han treffer henne tilfeldig i byen, slår følge med henne i den retningen hun skal. Etter hvert forstår man at det neppe er helt tilfeldige møter, men han er hele tiden veldig høflig og hyggelig og spandabel og signaliserer at han ikke er ute etter noe mer enn vennskap. Hun synes nok at det kan bli litt mye, men klarer likevel ikke å avvise ham direkte. Dette synes redaktør nummer to er usannsynlig.»Hun er jo ikke naiv», fikk jeg som kommentar.

Men jeg mener at det absolutt er sannsynlig at hun har problemer med å avvise ham når hun er oppdratt til å være høflig og vennlig og i utgangspunktet alltid heller vil si ja enn nei. Hun har dessuten hatt en dominerende kjæreste og har vært vant til å ta mye hensyn til hva kjæresten mener. Jeg må legge til at kvinnen utvikler seg en del gjennom historien og etter hvert blir flinkere til å ta vare på seg selv og sine interesser (i tilfelle noen synes at hun burde skjerpe seg).

Hun lar være å avvise mannen selv om hun egentlig ikke har så lyst til å videreutvikle bekjentskapet. Hun oppmuntrer ham ikke og er tilbakeholden, men han tar ikke signalene hennes og fortsetter å være pågående og ta initiativer til fortsatt kontakt. Han er en ytre sett kjekk mann, som gir henne positiv oppmerksomhet mens hun er i en sårbar livssituasjon og spanderer både restaurantbesøk og gir henne omtenksomme gaver.

Er det sannsynlig at en voksen kvinne lar en pågående mann komme for nær, selv om hun egentlig ikke vil? Jeg tenker for min del at både romanpersoner og ekte mennesker kan gjøre ting som utenfra sett ikke er så smarte, og som gjør at du kan få lyst til å ta dem i nakken og riste dem til fornuft. Hva mener du som leser dette?