Endelig, en ramme

For mange år siden var jeg på et selvutviklingskurs. En av dagene skulle vi tegne. Jeg så ikke fram til å gjøre noe jeg ikke var flink til. Men arkene vi fikk utdelt var ikke blanke, det var tegnet en sirkel på papiret, og vi skulle tegne inne i den. Jeg behøvde ikke å fylle ut de vanskelige hjørnene. Rammen gjorde oppgaven enklere, og dessuten hadde vi bare fem minutter på å lage hver tegning. Da løsnet det.

Og hvorfor tenker jeg på dette nå? Jo, fordi jeg holder på å skrive en bok. Den har jeg holdt på med ganske lenge. I en tidligere bloggpost skrev jeg om frustrasjonen jeg opplevde da jeg fikk motstridende tilbakemeldinger fra to forskjellige redaktører. Det førte til full stopp i flere måneder. Jeg klarte ikke å komme videre, fordi jeg hadde problemer med å bestemme meg for hvilke råd jeg skulle følge.

Etter sommerferien kom jeg så smått i gang igjen. Jeg innså at når to personer sier helt motstridende ting, betyr det ikke nødvendigvis at den ene har rett og den andre tar feil, det kan være et uttrykk for deres ulike preferanser. Så begge kan ha rett ut fra sine personlige forutsetninger. Jeg kom fram til at en del av synspunktene til redaktør nr. 2 ikke var representative for min målgruppe, og at jeg derfor vil tillate meg å se bort fra noen av forslagene. Jeg gikk gjennom kommentarene og sorterte dem i tre kategorier: Disse vil jeg gjøre noe med, disse vil jeg tenke gjennom en gang til, og disse er jeg ikke enig i. Og det er grunnlaget for den revisjonen jeg er i gang med nå. Likevel, det går tregt framover. Jeg går gjennom hele teksten på nytt fra begynnelse til slutt. Noen dager sitter jeg og filer på enkeltformuleringer og kommer kanskje bare gjennom en side eller to. Det virker som en endeløs oppgave.

Men for noen dager siden skjedde det noe som får meg til å se lysere på prosjektet. Jeg snakket med datteren min og fortalte om status. Som upublisert forfatter kan jeg ikke komme til et forlag med noe som ikke er godt gjennomarbeidet. Men når er det bra nok?

«Du trenger en frist!» sa hun. «Og du må fortelle noen om den.»

Så enkelt, og så selvfølgelig, når det bare blir sagt. Likevel klarte jeg ikke å komme på det på egen hånd. Og da var det jeg kom til å tenke på opplevelsen min med tegning, den gangen for mange år siden. Full frihet kan virke uoverkommelig, men gitt en ramme blir det mulig å utfolde seg.

Så vi ble enige om en dato: 1. desember 2026. Da skal teksten være klar. Og så blir det spennende å se om jeg får napp hos et forlag.

Innimellom blir jeg grepet av usikkerhet. Hva er vitsen med å skrive en bok når det er så mange bøker på markedet allerede? Hvor mange feelgoodromaner er det plass til? Jeg skriver om voksne kvinner som møter livets harde realiteter og må finne løsninger og utforske nye muligheter, både når det gjelder arbeidsliv og kjærlighet. Jeg tenker at det er temaer som mange kan kjenne seg igjen i og leve seg inn i. Foreløpig har jeg tre bøker planlagt. Først ut er historien om Elida, som ser fram til å etablere seg med kjæresten Thomas. Hun leser bryllupsblader i smug og følger godt med i boligannonsene for å finne et passende rekkehus med en liten hage. Men som et gammelt ordtak sier: «Ingen kjenner dagen før solen går ned.»

Herved forplikter jeg meg til å komme med en oppdatering om status pr. 1. desember.

Hva tenker du om kreativitet og rammer ? Er du mest kreativ når du jobber med strenge frister eller når du kan utfolde deg i full frihet?